Når skjønner barnet hvem pappa er?

[Anonym bruker]

Har en på 1,5 år som har møtt pappaen sin to ganger. En gang da hun var 3 måneder gammel og en gang for ca to måneder siden. Barnehagen mente at hun har begynt å si "pappa" i det siste, og da ble jeg litt nysgjerrig på når de begynner å forstå dette med at hun "mangler" en pappa. Lurer på dette også litt på i forhold til samvær, fordi denne pappaen er helt elendig på å følge opp. Har hatt et uvisst antall avtaler om å treffes, men han har klart å dukke opp til to av dem. Inntil nå har jeg tenkt at hun sikkert ikke skjønner mye av det likevel, men det kommer jo til et tidspunkt når skuffelsen begynner å komme. Noen råd og tips?

Anonymous poster hash: f0d08...7ec

[Anonym bruker]

Det er det du som avgjør. Barnet trenger aldri "skjønne at pappa mangler" hvis ikke de voksne rundt dyrker det og vektlegger det.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

[Anonym bruker]

Går nok litt på at de andre barna snskker om pappa i bhg, 1,5 så savner de nok ikke noen de har møtt 2 ganger. Men er nok lurt å være ops på det, snakk med barnet på en måte de forstår etterhvert. Og nå kan du fortelle at pappa ikke bor hos dere, og det er mange forskjellige familier.

 

 

 

Anonymous poster hash: 826d1...52f

[Anonym bruker]

Herregud. Du trenger ikke "snakke om forskjellige familier" heller.

 

Ikke skap et savn som ikke fins der.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

[Anonym bruker]

Det er det du som avgjør. Barnet trenger aldri "skjønne at pappa mangler" hvis ikke de voksne rundt dyrker det og vektlegger det. Anonymous poster hash: cd2bb...a02

Dette var da fryktelig naivt.

 

Anonymous poster hash: 274c9...40a

[Anonym bruker]

Herregud. Du trenger ikke "snakke om forskjellige familier" heller.

 

Ikke skap et savn som ikke fins der.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

 

Går vel ikke på savn, men å gjøre barn oppmerksom på at familier er forskjellige. Noen har 2 mammaer og andre har ikke pappa i bildet. Andre har steforeldre, og barn ser dette. Og for noen er det godt å vite at ingen familier er like, å snakke om det.

 

Anonymous poster hash: 826d1...52f

[Merdee]

Det er det du som avgjør. Barnet trenger aldri "skjønne at pappa mangler" hvis ikke de voksne rundt dyrker det og vektlegger det.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

 

Jøss. Selvfølgelig vil det på et tidspunkt det.

Lever vi i samme samfunn og på samme planet...?

[Anonym bruker]

Dette var da fryktelig naivt.

 

Anonymous poster hash: 274c9...40a

Nei, det er utprøvd i praksis. Jeg blei aleine under svangerskapet da jeg ventet den første, så dette vet jeg en del om. Barn er ikke programmert til å forvente en kjernefamilie, vet du...

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

[Merdee]

Nei, det er utprøvd i praksis. Jeg blei aleine under svangerskapet da jeg ventet den første, så dette vet jeg en del om. Barn er ikke programmert til å forvente en kjernefamilie, vet du...

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

 

De er ikke mer enn 2-3 år når de skjønner at de fleste barn har en pappa, og ikke mye eldre når de skjønner at de fleste bor sammen med sin pappa. Samfunnet legger også i sterk grad føringer på at kjernefamilien er normalen og idealet.

Du skal bo under en stein dersom du tror barn ikke vil få med seg dette.

[Anonym bruker]

De er ikke mer enn 2-3 år når de skjønner at de fleste barn har en pappa, og ikke mye eldre når de skjønner at de fleste bor sammen med sin pappa. Samfunnet legger også i sterk grad føringer på at kjernefamilien er normalen og idealet.

Du skal bo under en stein dersom du tror barn ikke vil få med seg dette.

Selvsagt skjønner de at mange andre barn blir hentet av en pappa i barnehagen. Derfra til å tro at barnet selv ser på dette som en "mal" er noe helt annet, og derfra igjen til å gjøre det til et savn, det er helt og holdent de voksnes gjerning.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

[Anonym bruker]

Selvsagt skjønner de at mange andre barn blir hentet av en pappa i barnehagen. Derfra til å tro at barnet selv ser på dette som en "mal" er noe helt annet, og derfra igjen til å gjøre det til et savn, det er helt og holdent de voksnes gjerning.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

Og det skriver jeg kun fordi HI snakker om "når skuffelsen begynner å komme".

 

Hun kan få intervjue min 18-åring, han vil fortelle at skuffelsen nok var størst da han som tenåring ble syk og kom på sykehus, og pappaen kun var innom én kort gang. Da var han ikke veldig imponert, og mamma, bestefar og en del andre fikk desto høyere kurs fordi vi stilte opp.

 

Men at det skal eksistere en slags generell "barn av single mødre"-skuffelse som liksom må inntreffe helt av seg selv før eller senere, det er feil. Den skapes utenfra.

 

For å holde den på et mest mulig nøkternt nivå har jeg gjort meg noen tanker. Man skal holde seg til å fortelle kun sannheten, og kun når den blir etterspurt, og kun i doser og former som passer til barnets alder, og kun i "need to know"-mengde.

 

Bitre mødre gjør "den pappaen jeg aldri fikk" til den viktigste personen i barnets liv. Ikke fordi de vil det, men fordi de ubevisst plasserer en enorm viktighet på ham. Å snakke mye om ham når ikke barnet selv viser interesse, for eksempel, eller å fremstille tiden da de var sammen som "den beste tiden", eller også å gå rundt og skjelle ham ut og snakke stygt om ham - alt det vil få barnet til å plassere flere følelser hos far. Bare at de egentlig ikke er barnets egne, de er bare projeksjoner av mors følelser.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

[Isola&Lille+julegave]

Min yngste datter har ingen far. Hun er 3 år. Har aldri spurt om pappa.

[Anonym bruker]

Min yngste datter har ingen far. Hun er 3 år. Har aldri spurt om pappa.

Selvfølgelig har hun en far! Selv om han har stukket av/du har vendt ryggen til han så er han fortsatt faren hennes. Hun har vel aldri spurt fordi hun skjønner at du er sint på han?

 

Anonymous poster hash: 75ba7...85a

[Anonym bruker]

 

Selvfølgelig har hun en far! Selv om han har stukket av/du har vendt ryggen til han så er han fortsatt faren hennes. Hun har vel aldri spurt fordi hun skjønner at du er sint på han?

 

Anonymous poster hash: 75ba7...85a

Det er ikke så selvfølgelig at barnet har en far. Hørt om donorbarn?

 

 

 

Anonymous poster hash: 5ed2a...f6b

[Anonym bruker]

Det er ikke så selvfølgelig at barnet har en far. Hørt om donorbarn?

 

Anonymous poster hash: 5ed2a...f6b

Da har barna en far som de ikke får ha noen kontakt med før de blir 18. Men de har like fullt en far og sjansen er stor for at han ikke vil ha noe med barnet å gjøre når barnet oppsøker faren. Men fortsatt er han faren.

 

Anonymous poster hash: 75ba7...85a

[Anonym bruker]

Selvsagt skjønner de at mange andre barn blir hentet av en pappa i barnehagen. Derfra til å tro at barnet selv ser på dette som en "mal" er noe helt annet, og derfra igjen til å gjøre det til et savn, det er helt og holdent de voksnes gjerning.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

Hæ? Du lukker øynene helt du!

 

Anonymous poster hash: f32d7...3f7

[Merdee]

Selvsagt skjønner de at mange andre barn blir hentet av en pappa i barnehagen. Derfra til å tro at barnet selv ser på dette som en "mal" er noe helt annet, og derfra igjen til å gjøre det til et savn, det er helt og holdent de voksnes gjerning.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

 

Man kan kanskje påstå at det er de voksnes gjerning, men ikke foreldrenes i såfall, men de voksne generelt i samfunnet.

 

Det er for eksempel svært normalt i en viss alder at barn, også de som ikke har noen minner om foreldrene sammen, på et tidspunkt drømmer om at foreldrene skal bli sammen og de, pappa og mamma er en familie- uten at dette bygger på noe som helst foreldrene har sagt eller gjort. Men om det har vært høyt konfliktnivå mellom foreldrene, tør kanskje ikke barna si det høyt.

 

Å kjenne på et slags savn mener jeg at de aller fleste barna gjør på ett eller annet tidspunkt når de ikke har eller bor sammen med to foreldre (tenker det er annerledes om barnet har to foreldre av samme kjønn). Men problematisk er det ikke, og jeg tenker at det er viktig å akseptere barnas følelser og spørsmål og se på dem som helt naturlige.

Endret 15. februar 2017 av Winterlady.

[Merdee]

Det er ikke så selvfølgelig at barnet har en far. Hørt om donorbarn?

 

 

 

Anonymous poster hash: 5ed2a...f6b

 

Hørt om at det er ganske vanlig at både donorbarn, barn faren ikke vil ha kontakt med og adoptivbarn lurer på hvorfor de ikke har en pappa på et tidspunkt?

 

Jeg tenker likevel at det ikke er problematisk at de har en periode hvor de har mange spørsmål og kanskje kjenner på et slags savn, og at det er et langt større problem om vi foreldre nekter dem å ha disse følelsene.

Endret 15. februar 2017 av Winterlady.

[Anonym bruker]

Man kan kanskje påstå at det er de voksnes gjerning, men ikke foreldrenes i såfall, men de voksne generelt i samfunnet.

 

Det er for eksempel svært normalt i en viss alder at barn, også de som ikke har noen minner om foreldrene sammen, på et tidspunkt drømmer om at foreldrene skal bli sammen og de, pappa og mamma er en familie- uten at dette bygger på noe som helst foreldrene har sagt eller gjort. Men om det har vært høyt konfliktnivå mellom foreldrene, tør kanskje ikke barna si det høyt.

 

Å kjenne på et slags savn mener jeg at de aller fleste barna gjør på ett eller annet tidspunkt når de ikke har eller bor sammen med to foreldre (tenker det er annerledes om barnet har to foreldre av samme kjønn). Men problematisk er det ikke, og jeg tenker at det er viktig å akseptere barnas følelser og spørsmål og se på dem som helt naturlige.

Hvis du går tilbake i tid, eller ut i verdens ulike stammer og samfunn, og ser på alle de ulike konstellasjoner barn har vokst opp i og fortsatt vokser opp i, så vil du se at kjernefamiliens tresomhet nesten er den sjeldneste versjonen.

 

Men siden den har ett eller annet biologisk argument for å være "naturlig", så oppfører folk seg som om barn nærmest fødes med vissheten om kjernefamiliens ideal innpreget i den forlengede ryggmarg, og utgår fra at de vil måtte savne det og spørre etter det.

 

Så når jeg forteller at nei, det er vi som lærer opp ungene til å tro, vente og savne ting, da er jeg liksom naiv. Selv om mitt voksne barn altså har vokst opp sånn, og selv sier om sin far at han ikke er viktigere enn en onkel eller et hvilket som helst annet familiemedlem.

 

Man får altså ikke noen spesialegenskaper eller superkrefter av å tilfeldigvis ha klart å befrukte en kvinne. Det er kjempelett, enhver mann med ok sædkvalitet kan klare det.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

[Merdee]

Hvis du går tilbake i tid, eller ut i verdens ulike stammer og samfunn, og ser på alle de ulike konstellasjoner barn har vokst opp i og fortsatt vokser opp i, så vil du se at kjernefamiliens tresomhet nesten er den sjeldneste versjonen.

 

Men siden den har ett eller annet biologisk argument for å være "naturlig", så oppfører folk seg som om barn nærmest fødes med vissheten om kjernefamiliens ideal innpreget i den forlengede ryggmarg, og utgår fra at de vil måtte savne det og spørre etter det.

 

Så når jeg forteller at nei, det er vi som lærer opp ungene til å tro, vente og savne ting, da er jeg liksom naiv. Selv om mitt voksne barn altså har vokst opp sånn, og selv sier om sin far at han ikke er viktigere enn en onkel eller et hvilket som helst annet familiemedlem.

 

Man får altså ikke noen spesialegenskaper eller superkrefter av å tilfeldigvis ha klart å befrukte en kvinne. Det er kjempelett, enhver mann med ok sædkvalitet kan klare det.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

 

Du skjønner ikke poenget.

Det er helt irrelevant hvor ideen kommer fra, og irrelevant om ideen er sann eller usann.

 

Det blir som å påstå at du skal klare å skjerme barnet ditt mot de rådende ideer om kjønn og kjønnsroller som vi har i samfunnet. Det vil du ikke klare, barnet vil bli påvirket. Barn er gjerne rundt to når de har fått med seg at "rosa er jentefarge og blå guttefarge". At du selv som forelder synes det er tull, vil ikke nødvendigvis endre på det. 

Endret 15. februar 2017 av Winterlady.

[Anonym bruker]

Du skjønner ikke poenget.

Det er helt irrelevant hvor ideen kommer fra, og irrelevant om ideen er sann eller usann.

 

Det blir som å påstå at du skal klare å skjerme barnet ditt mot de rådende ideer om kjønn og kjønnsroller som vi har i samfunnet. Det vil du ikke klare, barnet vil bli påvirket. Barn er gjerne rundt to når de har fått med seg at "rosa er jentefarge og blå guttefarge". At du selv som forelder synes det er tull, vil ikke nødvendigvis endre på det.

Og det du ikke skjønner, er at jeg ikke prøver å late som om barnet kommer fra jomfrufødsel.

 

Men å vite at der er to sett med gener med på barnet, er noe helt annet enn å legge opp til å skuffe det ved å dyrke og piske opp stemningen omkring Pappa med KJEMPEDIGER P.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

[Anonym bruker]

Og det skriver jeg kun fordi HI snakker om "når skuffelsen begynner å komme".

 

Hun kan få intervjue min 18-åring, han vil fortelle at skuffelsen nok var størst da han som tenåring ble syk og kom på sykehus, og pappaen kun var innom én kort gang. Da var han ikke veldig imponert, og mamma, bestefar og en del andre fikk desto høyere kurs fordi vi stilte opp.

 

Men at det skal eksistere en slags generell "barn av single mødre"-skuffelse som liksom må inntreffe helt av seg selv før eller senere, det er feil. Den skapes utenfra.

 

For å holde den på et mest mulig nøkternt nivå har jeg gjort meg noen tanker. Man skal holde seg til å fortelle kun sannheten, og kun når den blir etterspurt, og kun i doser og former som passer til barnets alder, og kun i "need to know"-mengde.

 

Bitre mødre gjør "den pappaen jeg aldri fikk" til den viktigste personen i barnets liv. Ikke fordi de vil det, men fordi de ubevisst plasserer en enorm viktighet på ham. Å snakke mye om ham når ikke barnet selv viser interesse, for eksempel, eller å fremstille tiden da de var sammen som "den beste tiden", eller også å gå rundt og skjelle ham ut og snakke stygt om ham - alt det vil få barnet til å plassere flere følelser hos far. Bare at de egentlig ikke er barnets egne, de er bare projeksjoner av mors følelser.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

 

Formulerte meg kanskje dårlig, men dette med skuffelsen som begynner å komme var i forhold til pappaen som avtaler samvær men ikke dukker opp. Når hun er så lita som nå skjønner hun jo ikke dette, men på et tidspunkt vil hun jo glede seg til å se pappaen sin, og dermed kjenne skuffelse når han ikke kommer som avtalt.  HI

 

Anonymous poster hash: f0d08...7ec

[Anonym bruker]

 

Formulerte meg kanskje dårlig, men dette med skuffelsen som begynner å komme var i forhold til pappaen som avtaler samvær men ikke dukker opp. Når hun er så lita som nå skjønner hun jo ikke dette, men på et tidspunkt vil hun jo glede seg til å se pappaen sin, og dermed kjenne skuffelse når han ikke kommer som avtalt. HI

 

Anonymous poster hash: f0d08...7ec

Og det er derfor jeg skriver som jeg skriver.

 

Hvorfor vil hun f eks "selvfølgelig glede seg"? Der er mange mennesker jeg møter sporadisk, og som er helt ok folk, men jeg går ikke og gleder meg til å se dem.

 

Hvordan skapes forventninger? Er det noen rundt barnet som snakker mye om og hausser opp det hun skal oppleve? Husk, det er dere voksne som kan avgjøre at et barn f eks gleder seg voldsomt til St.Hans-aften. (Selv har jeg ikke sterke følelser omkring den dagen, men barnas far feirer dette med fynd og klem, og snakker mye om det, så dermed har de store forventninger.) Å bli skuffa er jo tett forbundet med hva man er blitt forespeilet.

 

I mitt (min sønns) tilfelle skjønte jeg fort at faren til eldste aldri ville bli en stabil farsfigur. Derfor annonserte jeg ikke for barnet når faren hadde tenkt å komme, det fikk lov å bli en bonus. Og jeg snakket heller ikke mye om å være glad i pappa eller om at familien var oss tre. For det var ikke relevant for ham. For ham var faren en slags diffus onkel, og det er faktisk helt ok. Mange har onkler de møter innimellom, men veldig få går rundt med arr på sjela over at onkel er der for sjeldent.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

[februarprins2013]

4mnd

[Anonym bruker]

Og det er derfor jeg skriver som jeg skriver.

 

Hvorfor vil hun f eks "selvfølgelig glede seg"? Der er mange mennesker jeg møter sporadisk, og som er helt ok folk, men jeg går ikke og gleder meg til å se dem.

 

Hvordan skapes forventninger? Er det noen rundt barnet som snakker mye om og hausser opp det hun skal oppleve? Husk, det er dere voksne som kan avgjøre at et barn f eks gleder seg voldsomt til St.Hans-aften. (Selv har jeg ikke sterke følelser omkring den dagen, men barnas far feirer dette med fynd og klem, og snakker mye om det, så dermed har de store forventninger.) Å bli skuffa er jo tett forbundet med hva man er blitt forespeilet.

 

I mitt (min sønns) tilfelle skjønte jeg fort at faren til eldste aldri ville bli en stabil farsfigur. Derfor annonserte jeg ikke for barnet når faren hadde tenkt å komme, det fikk lov å bli en bonus. Og jeg snakket heller ikke mye om å være glad i pappa eller om at familien var oss tre. For det var ikke relevant for ham. For ham var faren en slags diffus onkel, og det er faktisk helt ok. Mange har onkler de møter innimellom, men veldig få går rundt med arr på sjela over at onkel er der for sjeldent.

 

Anonymous poster hash: cd2bb...a02

Dette fungerer så lenge du er den viktigeste og eneste i ditt barns liv- altså i småbarnsalderen.

 

Men barn vokser til og får snart andre impulser enn fra mor. Med en sånn innstilling som du har blir jeg ikke forundret om barnet vokser til og vil skjule sitt savn etter en far for deg. Det er virkelig utopi å tro at du kan styre følelser barnet vil ha etter hvilke følelser du har.

 

 

Anonymous poster hash: 9c580...c60