Stemødre...👩‍👦

[Anonym bruker]

Er det noen som er stemødre her og har problemer i forhold til det?Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal orke dette, det blir sagt så mye usant som jeg må svelge og svelge og.....barna lyver om meg pga de ikke får det som de vil.Jeg har vært i livet deres i noen år nå, hatt fint forhold tidligere.De er ungdommer nå og selvsagt ikke den letteste alderen.Men hvordan skal jeg takle alle usannheter de sier til andre?

 

Anonymous poster hash: 215da...99f

[Anonym bruker]

Jeg er skilt fra mine barns far fordi mannen hadde en "blind flekk" når det gjaldt hans barn fra tidligere. Det var veldig krevende, ja...

 

Og alt jeg spådde har slått til: hans uvilje mot å si nei til ungene osv har ført til eksakt det jeg advarte ham mot. Bortskjemthet førte til sykelig overvekt, og mangelen på reaksjoner (kall det gjerne straff) førte til at de ble notoriske løgnere og unnasluntrere...

 

Anonymous poster hash: 15390...d4e

[Anonym bruker]

Hadde veldig god kontakt med stebarn når de var mindre, men siste året har det vært altfor mye tull. Og jeg er vist den jævligste personen på jord. Så mye jeg har ofra og gjort for de ungene og nå når de er tenåringer får jeg bare dritt tilbake om hvor uønsket jeg er.

Føler at det er tungt å ha de i hus under samvær, blir anspent og klarer ikke lenger å forholde meg naturlig til situasjonen.

 

Anonymous poster hash: 96ad7...a22

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hva slags tull?og hvordan takler du usannhetene?

 

Anonymous poster hash: 215da...99f

[Anonym bruker]

Er stemor og synes det var relativt enkelt og greit de første årene når hun var liten. Men jo større hun blir, jo vanskeligere blir det. Grensesetting og uenigheter rundt oppdragelse kommer først frem nå, samtidig som hun trasser og viser oss konsekvensen av uhemmet bortskjemming har ført til. Der må jeg ta kritikk også, jeg prøvde lenge å gi henne hele verden fordi jeg savnet så inderlig å ha barn selv. Nå som jeg er mor selv ser jeg jo hvor dumt det var og hvor mye jobb det vil kreve å få ting på rett kjøl. 

Anonymous poster hash: d1143...b93

[Anonym bruker]

 

Er stemor og synes det var relativt enkelt og greit de første årene når hun var liten. Men jo større hun blir, jo vanskeligere blir det. Grensesetting og uenigheter rundt oppdragelse kommer først frem nå, samtidig som hun trasser og viser oss konsekvensen av uhemmet bortskjemming har ført til. Der må jeg ta kritikk også, jeg prøvde lenge å gi henne hele verden fordi jeg savnet så inderlig å ha barn selv. Nå som jeg er mor selv ser jeg jo hvor dumt det var og hvor mye jobb det vil kreve å få ting på rett kjøl.

 

Anonymous poster hash: d1143...b93

Signerer denne. Jeg kaller det skilsmissesyndromet. Alle gjør alt for barnet, også utrolig mange bjørnetjenester, fordi det er så synd på barnet. Ris til egen bak når barna blir eldre og man forventer mer av dem.

 

Anonymous poster hash: fbb5e...2db

[Appelsinpiken]

Har ikke fått tenåring i hus enda, men her går det ganske så nr. Og grunnen til det er at nok at far "gir" meg myndighet til å oppdra bonusen på lik linje med egne. Her blir ikke gjort noe forskjell. Fsr er også tydelig på at han ikke øbsker å gå i "skilsmissebarn"fella slik at hun blir en utakknemlig og bortskjemt unge.

[Anonym bruker]

Egne barn blir jo også ofte vanskeligere når de blir tenåringer.

 

Anonymous poster hash: 7adb6...4ba

[Anonym bruker]

Jeg er ikke stemor, men mannen er stefar til to stykker. Han krevde fra første stund at han skulle ha like mye å si som meg. Her bor BF 5 timer unna, og er ikke involvert i det daglige. Har kanskje gjort det lettere... 

Gikk en kule varmt med eldste da hun var tenåring, men vi stod sammen om reglene. I dag er han den faste klippen i livet deres, og som de ser på som pappa.

Anonymous poster hash: 367c7...520

[Anonym bruker]

Går det ann å sette seg rolig ned ved kjøkkenbordet og snakke sammen om dette? At du er glad i dem og bryr deg om dem,men ting må forandres på? ❤

 

Anonymous poster hash: 932bc...d42