Dere som er sammen og har barn, men bor på forskjellige steder

[Anonym bruker]

Tips please

 

Her kan det bli realitet snart. Mannen har gått arbeidsledig etter å ha blitt oppsagt som følge av nedskjæringer (delvis hans skyld da han ikke ønsket å jobbe fulltid eller stå på ekstra, slik at han var en av dem som ble oppsagt - de som bidro mer enn vanlig beholdt jobbene sine). Nå har han snart gått arbeidsledig i to år (i mai) uten å få napp. Vi bor i en mellomstor by, men arbeidsmarkedet her er vanskelig for tiden. Jeg eier hus og har en god jobb med høy lønn. Vi har tre barn, ett av dem er stort og krever sitt (klær, utstyr og så videre), slik at lønna mi ikke er nok i lengden.

 

Nå har han fått tilbud om en stilling på annen kant av landet. Det er 8-16-jobb, slik at han vil muligens være hjemme 3-4 ganger i året en langhelg om gangen eller noe sånt. Vi har som sagt 3 barn, to små og ett stort barn jeg har fra før med 100 % omsorg. Jeg har ingen familie eller venner, og hans familie har alle fulle jobber, barn og ikke noe særlig mulighet til å bidra. Kan noen dele erfaringer med samme situasjon? At dere er gift eller samboere, har barn sammen, men bor på forskjellige plasser fast og ses noen få ganger i året? Hvordan går det praktisk for dere? Jeg er ikke så praktisk anlagt av meg og klarer ikke å fikse kloakken eller reparere noe elektrisk, heller ikke fikse bilen. Jeg klarer det "vanlige" som å henge opp lamper, skru sammen møbler og diverse. Jeg har heller ikke rygg til å måke snø, men kan sikkert lære meg å håndtere snøfreser. Kan heller ikke forestille meg hvordan det er å leve i sølibat hele tiden. Han som jeg er gift med har ikke den store sexlysta fra før, men 1 gang i måneden eller annenhver måned bruker vi å kose oss. Nå forsvinner jo mest sannsynlig det også, han må jo fokusere på barna når han er her.

 

Kan noen fortelle meg at det her kan gå bra? Jeg har allerede vært alene med 1 barn 100 % i mange år og klarte meg fint.

Anonymous poster hash: 3baf4...f02

[Anonym bruker]

Jeg tenkte også at noen kanskje vil gi meg råd om jeg bør forsørge ham til han finner en annen jobb og heller kutte ned på alt (kun kjøpe mat fra First Price, stoppe klær og så videre), eller om jeg rett og slett bør la ham ta denne jobben?

Anonymous poster hash: 3baf4...f02

[Anonym bruker]

Vi er ikke i deres sko og kan umulig si hva dere burde gjøre.

Likevel er min umiddelbare tanke at mannen burde ta denne jobben- men fortsette å søke jobber i nærheten av dere. Det trenger jo ikke bli en årelang greie. De sier jo at det er lettere å få jobb om man allerede er i jobb. 

Har dere vurdert å flytte alle sammen? Eller vil det bli vanskelig for deg å få jobb der?

Penger må man ha- uansett hvordan man vrir og vender på det. Men det er så klart uendelig trist for barna at han flytter!

 

Men jeg forstår ikke hvorfor dere kun kan se hverandre 4 ganger i året? Han har da helg? Er jo verdt å reise for en helg også når det gjelder å se familien sin? Og dere kan dra dit? Ferier har dere jo også. 

 

Prøv! Om det blir helt krise kan han kommer tilbake. 

 

Når det gjelder alt det praktiske så må du nesten bare gjøre ditt beste og be om hjelp til det andre av venner,familie,naboer eller betale noen.

 

lykke til!

Anonymous poster hash: d52ae...4b3

[Anonym bruker]

Betale denne jobben så godt at det forsvarer å betale på to husholdninger ned husleie/lån, strøm, forsikring og alt som følger med. Samt utgiftene med å reise hjem regelmessig?

 

Jeg hadde ikke orket å bo på denne måten. Hadde heller kuttet mer ned på forbruket og ventet litt til. Men mannen må bli mindre kresen og i første omgang ta det han får av jobb.

 

Anonymous poster hash: 5ca6e...b58

[Anonym bruker]

 

Vi er ikke i deres sko og kan umulig si hva dere burde gjøre.

Likevel er min umiddelbare tanke at mannen burde ta denne jobben- men fortsette å søke jobber i nærheten av dere. Det trenger jo ikke bli en årelang greie. De sier jo at det er lettere å få jobb om man allerede er i jobb. 

Har dere vurdert å flytte alle sammen? Eller vil det bli vanskelig for deg å få jobb der?

Penger må man ha- uansett hvordan man vrir og vender på det. Men det er så klart uendelig trist for barna at han flytter!

 

Men jeg forstår ikke hvorfor dere kun kan se hverandre 4 ganger i året? Han har da helg? Er jo verdt å reise for en helg også når det gjelder å se familien sin? Og dere kan dra dit? Ferier har dere jo også. 

 

Prøv! Om det blir helt krise kan han kommer tilbake. 

 

Når det gjelder alt det praktiske så må du nesten bare gjøre ditt beste og be om hjelp til det andre av venner,familie,naboer eller betale noen.

 

lykke til!

 

Anonymous poster hash: d52ae...4b3

 

 

 

Vi har dessverre ikke råd til at han skal fly hit ofte. Reise med fly hit derfra koster fort 5000 + for ham alene tur-retur. Jeg er også redd at siden han allerede ikke har sex med meg så ofte, og han har vært utro i begynnelsen av vårt forhold, at han rett og slett finner noen andre når han flytter. Det tar jo på å ikke se hverandre. Venner og familie har jeg dessverre ikke, så er forberedt på å betale for hjelp, ja. Vi kan ikke flytte alle sammen da vi kommer til å tape på hussalget og jeg er ikke garantert jobb der han skal. Vil heller ikke rive barna fra det kjære og kjente som de har her.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3baf4...f02

[sug lut]

Men er han en mann du vil ha  annet enn av vane, da? Han gadd ikke jobbe fulltid og fikk fyken, det i seg seg selv er jo så frastøtende at jeg ikke fatter at du kan ha noen respekt igjen for ham. La ham reise, forsørge seg får han gjøre sjøl, la det gå et år og se på det som prøveomgang før skilsmisse.

[Anonym bruker]

Betale denne jobben så godt at det forsvarer å betale på to husholdninger ned husleie/lån, strøm, forsikring og alt som følger med. Samt utgiftene med å reise hjem regelmessig?

 

Jeg hadde ikke orket å bo på denne måten. Hadde heller kuttet mer ned på forbruket og ventet litt til. Men mannen må bli mindre kresen og i første omgang ta det han får av jobb.

 

Anonymous poster hash: 5ca6e...b58

 

 

Problemet er jo at hvis vi skal kutte ned, så blir det fattigmanntilværelse med gamle slitte klær, dårlig mat og så videre. Og det ønsker jeg ikke - jeg har vokst opp i fattigdom og vil ikke dit igjen. Der borte kan han leie seg en hybel som ikke er så dyr.

 

Anonymous poster hash: 3baf4...f02

[Anonym bruker]

Men er han en mann du vil ha  annet enn av vane, da? Han gadd ikke jobbe fulltid og fikk fyken, det i seg seg selv er jo så frastøtende at jeg ikke fatter at du kan ha noen respekt igjen for ham. La ham reise, forsørge seg får han gjøre sjøl, la det gå et år og se på det som prøveomgang før skilsmisse.

 

 

Jeg vet faktisk ikke... har faktisk tenkt på å ha et års "prøvetid" og se. Klarer jeg meg fint alene, aldri ser ham og ikke får noe hjelp fra ham, så er det jo ikke en familie lenger.

 

Anonymous poster hash: 3baf4...f02

[sug lut]

 

Jeg vet faktisk ikke... har faktisk tenkt på å ha et års "prøvetid" og se. Klarer jeg meg fint alene, aldri ser ham og ikke får noe hjelp fra ham, så er det jo ikke en familie lenger.

 

Anonymous poster hash: 3baf4...f02

 

 

Men er du sikker på at han vil jobbe? Det hadde jeg ikke stolt på. NOE ville han fått i løpet av to år om han virkelig prøvde.

[Anonym bruker]

 

Vi har dessverre ikke råd til at han skal fly hit ofte. Reise med fly hit derfra koster fort 5000 + for ham alene tur-retur. Jeg er også redd at siden han allerede ikke har sex med meg så ofte, og han har vært utro i begynnelsen av vårt forhold, at han rett og slett finner noen andre når han flytter. Det tar jo på å ikke se hverandre. Venner og familie har jeg dessverre ikke, så er forberedt på å betale for hjelp, ja. Vi kan ikke flytte alle sammen da vi kommer til å tape på hussalget og jeg er ikke garantert jobb der han skal. Vil heller ikke rive barna fra det kjære og kjente som de har her.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3baf4...f02

 

Okay. Ja, da forstår jeg at dere ikke får sett hverandre ofte.

 

Det virker egentlig som om det du er mest bekymret for er hva han kommer til å gjøre. Være utro etc.

 

Har han virkelig prøvd å få jobb? Da tenker jeg ikke på i samme bransje som tidligere, men hva som helst? På to år hadde han vel fått NOE om han virkelig prøvde?

 

Har dere snakket sammen ordentlig om dette? Ønsker han egentlig å fortsette å være gift? Har han lyst å flytte? Har han virkelig lyst på jobb? Hva er viktigst; å bo med familien eller å ha en spennende jobb? 

Jeg tenker at han burde takke ja til hvilken som helst jobb om det betyr å bo nærmere barna.

 

Har du sagt til han at du er bekymret for at avstanden vil føre til utroskap etc?

 

Mitt inntrykk er at dere ikke har snakket sammen godt nok om dette. Det er jo en enorm omveltning for barna- og dere om han flytter. Hva tenker dere? Hva skal dere gjøre for å ivareta barna? ivareta forholdet? etc etc.

 

Anonymous poster hash: d52ae...4b3

[Anonym bruker]

Har han ikke fått noe iløpet av 2 år? Har han søkt på alt av jobber i byen og i dagpendlings avstand?

Har NAV satt han ut i tiltak for å skaffe erfaring på andre måter?

 

Vet ikke hvor dere bor, men her kan man for eksempel lett få vakter på sykehjem og i omsorgsbolig selv om man ikke har noen helsefaglig utdanning. Man får selvsagt ikke fast jobb men det er stort behov for arbeidskraft så man kan få enkeltvakter.

Kanskje ikke hans drømmejobb men han kan fortsette å søke andre jobber.

 

Jeg hadde ikke klart å opprettholde et samliv på den måten du skisserer.

Jeg hadde avstandsforhold med min mann i flere år før vi flyttet sammen men det var uten barn. Han jobber mye nå og jeg har mange ettermiddager og kvelder sammen med barna og tar mye av oppfølgingen med dem men jeg hadde ikke klart at han skulle være så utilgjengelig.

 

Skjønner heller ikke hvordan dere skal få bedre økonomi, han må jo ha et krypinn der han skal bo. Betale for transport og det blir sannsynligvis et høyere matbudsjett når det er to husholdninger selv om det er like mange personer.

Selvsagt kan dere prøve en periode også gjøre opp status men har dere virkelig snudd alle steiner?

 

Anonymous poster hash: 3e671...c10

[Anonym bruker]

 

Okay. Ja, da forstår jeg at dere ikke får sett hverandre ofte.

 

Det virker egentlig som om det du er mest bekymret for er hva han kommer til å gjøre. Være utro etc.

 

Har han virkelig prøvd å få jobb? Da tenker jeg ikke på i samme bransje som tidligere, men hva som helst? På to år hadde han vel fått NOE om han virkelig prøvde?

 

Har dere snakket sammen ordentlig om dette? Ønsker han egentlig å fortsette å være gift? Har han lyst å flytte? Har han virkelig lyst på jobb? Hva er viktigst; å bo med familien eller å ha en spennende jobb? 

Jeg tenker at han burde takke ja til hvilken som helst jobb om det betyr å bo nærmere barna.

 

Har du sagt til han at du er bekymret for at avstanden vil føre til utroskap etc?

 

Mitt inntrykk er at dere ikke har snakket sammen godt nok om dette. Det er jo en enorm omveltning for barna- og dere om han flytter. Hva tenker dere? Hva skal dere gjøre for å ivareta barna? ivareta forholdet? etc etc.

 

Anonymous poster hash: d52ae...4b3

 

 

 

Han vil helst ikke ta den jobben, men hvis han takker nei, mister han jo støtte fra NAV. Noe han uansett gjør i mai hvis han ikke finner jobb før det. Jeg er lei av å forsørge ham og vil slippe økonomiske bekymringer knyttet til at han nesten ikke har noe lønn (han får cirka 10 000 i måneden fra NAV - hvilken som helst jobb vil gjøre at vi bor mer romslig, selv om han må leie hybel for rundt 5000 kr i måneden). Den jobben han er tilbudt nå gir rundt 27 000 utbetalt, altså 17 000 mer inn enn det vi har i dag. Han har dessverre ikke søkt på alt av jobber fra sykehjem til butikk mens han gikk arbeidsledig, men tenkte at ting skulle ordne seg selv og han skulle få relevant jobb. Nå er han jo satt opp mot veggen - enten ta jobb borte fra familien, eller mist all støtte.

 

Anonymous poster hash: 3baf4...f02

[Anonym bruker]

Jeg ville kalt det faktisk separasjon og søkt påfyll av overgangsstønad om du ikke er over grensa der.

 

Se hverandre et par ganger i året? Det er jo faktisk skilsmisse det.

 

Lag til en privat avtale for barnebidrag. Hold det lavt.

 

 

Han trenger jo ikke være lenger enn at han eventuelt får nye dagpengerettigheter. Eventuelt ny jobb hos dere.

 

 

Vi bodde ikke sammen pga jobb. Det funker det, men vi var sammen hver måned. Flekset ting til, så vi fikk være mest mulig sammen.

 

Anonymous poster hash: 3cd90...c79

[Anonym bruker]

Jeg ville kalt det faktisk separasjon og søkt påfyll av overgangsstønad om du ikke er over grensa der.

 

Se hverandre et par ganger i året? Det er jo faktisk skilsmisse det.

 

Lag til en privat avtale for barnebidrag. Hold det lavt.

 

 

Han trenger jo ikke være lenger enn at han eventuelt får nye dagpengerettigheter. Eventuelt ny jobb hos dere.

 

 

Vi bodde ikke sammen pga jobb. Det funker det, men vi var sammen hver måned. Flekset ting til, så vi fikk være mest mulig sammen.

 

Anonymous poster hash: 3cd90...c79

 

 

Nei, altså hvis det skal bli ordentlig separasjon og skilsmisse skal jeg be om fastsettelse av bidraget via NAV. Hvorfor i all verden skal jeg forsørge ham ETTER at det er slutt ved å "holde bidraget lavt"? Bidraget går jo til barna og ikke meg, så jeg har ikke rett til å frata dem bidraget de har krav på. Overgangsstønad får jeg ikke, har alt for høy lønn til det. Men er redd for at hvis han flytter så blir det faktisk skilsmisse. Fysisk avstand bidrar ikke akkurat til å minske den psykiske avstanden som allerede er mellom oss.

 

Anonymous poster hash: 3baf4...f02

[Anonym bruker]

Dårlige forhold fikser ikke og leve slik -men, det kan virke som at du gjerne vil at det ikke skal gå. Vær fair og avslutt forholdet isteden.

Anonymous poster hash: 786dd...d2a