Noen som har hatt panikkangst?

[Anonym bruker]

Jeg hadde for en stund siden en meget ubehagelig opplevelse som legen mente var panikkangst. Vel jeg har aldri hatt psykiske problemet men er for tiden sykmeldt pga kropp som oppfører seg helt koko. Jeg håper det er utbrenthet men venter på svar.

En morgen våknet jeg og følte meg helt elendig. Hodepine, hjertebank og varm. Deretter ble jeg ekstremt tungpust. Dette var på sykehuset så jeg ringte på fordi jeg ble så tungpust. Blodtrykk ble tatt og jeg hadde da 181/110 i blodtrykk og 130 i puls. De tok et til men da var jeg nesten helt borte. Var så svimmel og uvel at jeg måtte lukke øynene selv om jeg lå. Hele ve side ble lammet. Deretter begynte hele kroppen å riste. Jeg ble redd i etterkant men legene mente dette var panikkangst. Ble ikke tatt noen målinger av hjerte eller av hodet. Hadde jeg vært 30-40 år eldre hadde det vært noe annet sa legen. Har ikke hatt dette siden og er meget glad for det.

Så er dette er klassisk panikkangst anfall synes jeg utrolig synd på de som opplever det regelmessig.

 

Anonymous poster hash: 5950d...ad4

[Anonym bruker]

Panikkangst kan nok oppleves forskjellig. Selv så kan jeg få det f.eks hvis jeg står i kø i butikk. Hjertebank og svimmelhet, føler jeg må komme meg bort. Men det går raskt over hos meg. 

 

Høres ut som en skremmende opplevelse!

 

Anonymous poster hash: 6af40...10e

[Anonym bruker]

Lammelse og risting har jeg ikke hørt om før. men som hun over her sier, det kan jo oppleves forskjellig. Panikkangst er anfall, og er kortvarig, vi snakker minutter. Men man kan såklart få angst for nye anfall etterpå. Det er mye mulig du har hatt en slikt avfall, og forhåpentligvis var det bare det og kanskje slipper du fler. Men hvis det skulle gjenta seg er det veldig lurt å snakke med noen som kan hjelpe deg. Så minsker du sjansen for å utvikle mer angst. God bedring til deg

Anonymous poster hash: 708e7...39d

[Anonym bruker]

Ja, det kan høres ut som panikkangst. Kroppen min var i ulage i lang tid etter at jeg hadde mitt første anfall, men det gikk gradvis over. Etter hvert klarte jeg å oppleve de små anfallene som kom (de ble mindre og mindre) nesten som en lettelse. Det føltes som det var opplagret energi som fikk utløp, og jeg følte meg mer avslappet etterpå. Som stress som slipper taket, hvis du skjønner hva jeg mener. Det å tenke sånn hjalp iallfall meg til å få det bedre. I stedet for å jobbe i mot og bli stresset når anfallene kom, klarte jeg å slappe av og tenke at det var godt etterpå og at jeg gradvis ble bedre og bedre. Vet ikke om dette hjelper for alle, og det skal sies at jeg ikke tenkte sånn da jeg hadde mitt første store anfall (som også var det verste jeg har hatt). Da var jeg overbevist om at jeg var alvorlig syk og kom til å stryke med... Men stå på, det blir bedre, jeg heier på deg!

Anonymous poster hash: 14b2c...24d

[Anonym bruker]

Jeg er så dritt lei av at leger skal diagnostisere alle med angst, eller panikkangst!! Da slipper de å utrede folk! Møkkamennesker.. 

Har du angst én gang, og kommer i fare for å få det skrevet i journalen må du passe deg, for da er alt du opplever senere bare angst. Vedder på at de hadde kalt påvist svulst for angst. "Se, der ser du angsten på bildet"

Anonymous poster hash: 122c7...0bf

[Twintipp og himmelblå]

Hadde du fått noe medisiner?

Høres på en prikk ut sånn jeg følte meg når jeg ikke tålte en medisin jeg fikk på sykehuset.

[Anonym bruker]

Takk for svar😊 Jeg er ikke redd for at det er psykisk. Ble meget grundig undersøkt på sykehuset og var der i 9 dager så hvis de sier at det er psykisk/ utbrenthet, tror jeg på dem. Utrolig at jeg har klart å presse kroppen min så langt at legene tror det er noe alvorlig galt med meg da. Fikk utelukket flere alvorlige diagnoser og var naturligvis stresset når du får høre at de har lett etter både kreft og blodpropp. Kanskje ikke så rart at en allerede stresset kropp da får panikkangst!

HI

 

Anonymous poster hash: 5950d...ad4

[Anonym bruker]

Fikk imovane natten før pga ufrivillige rykninger som ikke ville gi seg. Fikk ellers ingen medisin.

HI

 

Anonymous poster hash: 5950d...ad4

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det en gang da jeg hadde vært på sykehus lenge, var helt utkjørt både fysisk og psykisk, gått lenge på minimalt med mat. Trodde først jeg hadde en allergisk reaksjon for kjente at halsen begynte å snurpe seg sammen mer og mer, ringte på etter hjelp. De var utrolig rolige når de sjekket meg noe som gjorde meg mer stresset fordi jeg fikk ikke puste og trodde rett ut jeg skulle dø, mens de bare sa jeg måtte vente på en lege/eller annen sykepleier, da fikk jeg panikk, følte meg ikke ivaretatt i det hele tatt. De ga meg til slutt beroligende rett i blodet. Dette hjalp en liten stund og så skjedde det på nytt. Da ga de meg enda mer. Det er det verste jeg har opplevd. Trodde og kjentes ut som jeg kom til å dø, halsen ble helt tett og jeg fikk ikke puste. Var redd for at det skulle skje igjen i lang tid etterpå og måtte øve meg på å ta dype åndedrag og tenke på ingenting. Ble ekstra skremt av at jeg var på et sykehus og likevel følte at jeg ikke fikk hjelp, huff blir helt uvell bare av å skrive om det, Men heldigvis ikke hatt det igjen.

 

Anonymous poster hash: 859f8...964

[Anonym bruker]

For meg var panikkangst den følelsen man får når man er i livsfare, feks hvis man holder på å kræsje. Akkurat som om kroppen gikk i alarmberedskap.

 

Anonymous poster hash: fd322...dcd