Mamma er psykisk syk

[Anonym bruker]

Jeg trodde hun stort sett bare slet med angst, men etter at jeg har fått barn, så ser jeg hvor ille det er.

 

Hun oppfører seg som en unge, ønsker å bli tatt vare på, er regelrett ufin om ikke ting går hennes vei, bitter... Listen er lang. Mye fokus på det negative hos andre, og sykelig opptatt av at det er "mye dritt" bak andres flotte fasader. Jeg har prøvd å si at enkelte familier har det fint både på inn- og utsiden, men det vil hun ikke være med på.

 

Hun hadde en forferdelig barndom og er stolt over å være et løvetannbarn. Det er hun jo også, på enkelte områder.

 

Nå som jeg har innsett dette er det mye fra min egen barndom som faller på plass.

 

Men det et vanskelig. Jeg er overhodet ikke interessert i å være ansvarlig for hennes lykke. Det var jeg ikke som tenåring heller, selvom jeg da ikke forsto at det var det hun prøvde å kreve av meg... Våre konflikter kan fylle en bokhylle fra den tiden. Jeg trodde det var helt normalt.

 

 

Det er så vanskelig. Jeg er glad i henne og vil henne godt. Men jeg må ha henne på en armlengdes avstand. Når vi skal gi hverandre en klem blir hun som et klengende barn, og jeg synes rett og slett at det er ubehagelig.

 

Er det noen her som har det på samme måte? Evt har noen tips/tanker?

 

Anonymous poster hash: 34a4d...fd0

[Anonym bruker]

Tror du bare må begrense henne. Hvis hun selv ikke ser at atferden er sykelig og ikke søker hjelp, kan du lite gjøre.

 

Har du forresten svart på hennes greier om "løvetannbarnet", da? F eks ved å si at det er du også, siden du har greid deg fint etter en oppvekst midt i hennes psykiske problemer?

 

Anonymous poster hash: 480f3...beb

[Anonym bruker]

Tror du bare må begrense henne. Hvis hun selv ikke ser at atferden er sykelig og ikke søker hjelp, kan du lite gjøre.

 

Har du forresten svart på hennes greier om "løvetannbarnet", da? F eks ved å si at det er du også, siden du har greid deg fint etter en oppvekst midt i hennes psykiske problemer?

 

Anonymous poster hash: 480f3...beb

Nei, det har jeg ikke gjort. Men det kan heller ikke sammenlignes. Jeg hadde det trygt og fikk det jeg trengte. I tillegg har hun jo ikke innsikt i eget sykdomsbilde overhodet, og jeg ser ikke helt nytten av å informere henne om hvor syk hun er?

 

Anonymous poster hash: 34a4d...fd0

[Anonym bruker]

Sett grenser for deg selv! Det er mitt råd. Kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver. Min mor er tydelig tilknytningsforstyrret og er ganske lik din. Trenge så veldig mye mer enn jeg kan gi og ser kun seg selv og sitt. Vrir det alltid over på seg selv. Det er ingen vits i å prøve å endre henne, kanskje det er håp for din? Be henne oppsøke hjelp. Blir hun sint er det ikke ditt ansvar. Konsentrer deg om din familie og dine barn.

 

Anonymous poster hash: 0971b...f10

[Anonym bruker]

Nei, det har jeg ikke gjort. Men det kan heller ikke sammenlignes. Jeg hadde det trygt og fikk det jeg trengte. I tillegg har hun jo ikke innsikt i eget sykdomsbilde overhodet, og jeg ser ikke helt nytten av å informere henne om hvor syk hun er?

 

Anonymous poster hash: 34a4d...fd0

Nei, hva er vel nytten i å realitetsorienteres sånn at man kanskje får en spore til å søke hjelp?

 

Du kan i alle fall ikke kurere henne selv.

 

Anonymous poster hash: 480f3...beb

[Anonym bruker]

Sett grenser for deg selv! Det er mitt råd. Kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver. Min mor er tydelig tilknytningsforstyrret og er ganske lik din. Trenge så veldig mye mer enn jeg kan gi og ser kun seg selv og sitt. Vrir det alltid over på seg selv. Det er ingen vits i å prøve å endre henne, kanskje det er håp for din? Be henne oppsøke hjelp. Blir hun sint er det ikke ditt ansvar. Konsentrer deg om din familie og dine barn.

 

Anonymous poster hash: 0971b...f10

Ja, jeg gjør det. Og svigermor er moren jeg aldri hadde, på et vis. Stiller opp og er rett og slett fantastisk. Jeg prøver å ikke snakke så mye om henne til mamma, da jeg tror hun blir sjalu.

 

Ang å snakke med henne ang hjelp så er jeg litt usikker. Hun fungerer jo i sitt eget liv på sett og vis. Jeg er redd for at en sånn beskjed kan gjøre stor skade og da vil hun bli bevisst på hvordan hun oppfattes, bli ensom og muligens få enda mer angst. Hvordan oppdrar man ei dame på snart 60, liksom?

 

Anonymous poster hash: 34a4d...fd0