Trassanfall. Nesten så jeg griner selv.

[Anonym bruker]

Hun er 2,5 år og har et voldsomt temparement.

I kveld merker jeg at det bygget seg opp. Hun ville se nettbrett før hun badet. Hun får se 15 minutter ETTER badet.

Så klikket hun.

Hun holdt på i 45 minutter. Hun roer seg best når jeg holder avstand. Så roer hun seg litt men begynner å dra seg opp når jeg sier at vi må skifte bleie før hun får kveldsmat og se nettbrett. Skjønner jo det blir en ny runde så da sier idioten meg at hun skal få is og brødskive til nettbrettet.

Vær så snill å ikke kjefte, første gang jeg bestikker henne slik.

Og det fungerte jo. Altså har ungen vunnet. 😣

 

Noen som vil gi meg tips i hvordan håndtere dette neste gang.

 

Prat og nærhet provoserer henne så jeg må bare holde meg på avstand og passe på så hun ikke skader seg.

 

Anonymous poster hash: fb9ac...6aa

[Anonym bruker]

Slapp av! Sett deg ned og pust kvinne! alle foreldre driter seg ut. Noen flere ganger daglig, andre en gang i uken, men vi ALLE gjør det. Ta en is selv og legg bena høyt nå mor!

 

Anonymous poster hash: 5098b...c10

[Anonym bruker]

Fjern nettbrett totalt og tilby deg å lese høyt i 15 min i stedet.

 

Og skap deg færre kamper. Ingen trenger å bade hver dag. Ingen trenger å få løfter om hva som skjer om 5 minutter, om 15 minutter, om 30 minutter. Forventing er en sterk trigger.

 

Anonymous poster hash: 23f96...0ae

[Sint naken biltyv]

Hvorfor lage så mange kamper? Legg vekk nettbrett for godt. Og les før bad om hun vil det da. Alt trenger ikke være en kamp. Og alle driter seg ut som foreldre så ikke tenk på det😊

[Anonym bruker]

Hvis hun raste i 45 min, så har hun hengt seg litt opp. Det som har funka med våre 2åringer som henger fast i trassen er avledning. Ta de ut av situasjonen, og snakk om noe helt annet.

 

Ellers så mislykkes vi alle i trassen til tider.

 

Anonymous poster hash: 4fb49...3ac

[Anonym bruker]

Bade må hun hver dag. Ikke for at jeg skal utlevere årsak til det.

Jeg vurderer å legge vekk nettbrettet nå ja. Første gang hun forsøker å styre showet med det da.

Takk for svar.

HI

 

Anonymous poster hash: fb9ac...6aa

[Anonym bruker]

Hvis hun raste i 45 min, så har hun hengt seg litt opp. Det som har funka med våre 2åringer som henger fast i trassen er avledning. Ta de ut av situasjonen, og snakk om noe helt annet.

 

Ellers så mislykkes vi alle i trassen til tider.

 

Anonymous poster hash: 4fb49...3ac

Ingen avledning har fungert tidligere.

Nettbrett eller is fungerer jo men vil ikke gå ned den veien.

 

Hun var nok litt trøtt også, selvom hun sov godt forrige natt og normal dupp på dagen.

Hun sover nå.

 

Legger beina på bordet og prøver å samle meg litt. 🙄

 

HI

 

Anonymous poster hash: fb9ac...6aa

[Anonym bruker]

Høres ut som du bare har ett barn?

 

Senk skuldrene! Jeg har tre barn. Når det stormer som verst og jeg ikke har krefter til å håndtere det bestikker jeg dem selvsagt. Hva er problemet med det?

 

Det er bare i bøkene og i teorien oppdragelse er så svart/hvitt som du beskriver.

 

Anonymous poster hash: 6f509...a1a

[Anonym bruker]

Høres ut som du bare har ett barn?

 

Senk skuldrene! Jeg har tre barn. Når det stormer som verst og jeg ikke har krefter til å håndtere det bestikker jeg dem selvsagt. Hva er problemet med det?

 

Det er bare i bøkene og i teorien oppdragelse er så svart/hvitt som du beskriver.

 

Anonymous poster hash: 6f509...a1a

Ja, mitt første. Det er så himla langt mellom teori og praksis innimellom.

😔

 

Anonymous poster hash: fb9ac...6aa

[Anonym bruker]

toåring, jeg hyller deg.

Har du noen gang kjent en toåring?

Kanskje er du forelder til en?

Jeg vil søren meg slå et slag for toåringer.

Snakk om lite verdsatt gruppe mennesker!

Forståsegpåere, helsesøstre, leger, barnepsykologer, litteratur, foreldre, venner, naboer.

Alle har en mening om toåringen.Fy fader.

Snakk om å bli forhåndsdømt.

Skyldig til motsatt er bevist, gjerne sånn i 25 års alderen en gang.

«Å, har han kommet i trassalderen?»

«Terrible twos.»

«Nå må du vise hvem som er sjefen, du har vel begynt å sette grenser?»

***

Jeg er mor til en toåring.

Han er den frieste sjelen jeg kjenner.

Når han våkner om morgenen, som forøvrig er grytidlig,

tror jeg han tenker noe ala dette:

«Livet, verden, her er jeg!

Jeg gleder meg, jeg skal gjøre alt.

Smake, lukte, snuse, prøve, inhalere, undersøke.

Alt.

Alt, og litt til.»

Her har vi altså en gruppe mennesker.

Mennesker så fri at det kan få noen og enhver

til å kaste lengselsfulle blikk i deres retning.

Små folk med en voldsom indre driv.

Med mot til å våge.

Kraft til å gjennomføre.

Frihet til å tenke utenfor boksen.

Når en tenker over det, egenskaper de fleste arbeidsgivere vil

strekke seg langt for i jakt på neste arbeidstaker.

Karaktertrekk som får beundrende blikk fra andre.

Som hylles av den gemene hop.

Så bra, dette må være vidunderlige nyheter for toåringene.

Jeg mener, de blir vel hyllet på lik linje med den fremgangsrike næringslivslederen,

den geniale forfatteren?

Applaudert, heiet frem?

Sett på med beundrende blikk?

Nei?

Ikke?

Er ikke det blodig urettferdig?

***

Av og til tror jeg det er mulig å fysisk observere at hårstråene mine blir grå.

F eks på turen for noen uker siden.

Hvor toåringen vasset til lårhøyde uti det kalde vannet

før vi hadde vært fem minutter på tur.

Akkurat den dagen det var så kaldt.

Da han ble så våt at jeg måtte tømme støvlene for vann,

og storebror hadde byttet ut sokkeskiftet i sin sekk med vedkubber.

Det hadde nemlig han mer lyst å bære.

Hvor jeg oppdaget, akkurat litt for sent,

at toåringen hadde spikket de dyre økologiske pølsene i småbiter på bakken.

Og som en grand finale, da jeg endelig hadde fått god fyr på bålet,

kom med ei bøtte vann og slukket mesteparten.

Ble jeg frustrert?

Klart det.

Jeg var sulten, sliten, klar til å bare være.

Klar til å lande.

En situasjon de fleste kan kjenne seg igjen i.

En situasjon hvor det er lett å overreagere.

Hvor en kan kjenne seg såret, personlig.

Kjenne på følelser som at dette ble gjort mot meg.

Mot meg.

For å teste meg.

For å være slem med meg.

Men sånn er det jo ikke.

Det er bare en følelse.

Når sant skal sies, var nok ingen av aktene rettet mot meg.

Selv om det kunne oppleves sånn.

Toåringen gikk ut i vannet fordi han er nysgjerrig og lever i øyeblikket.

Han er for liten til å tenke konsekvenser.

Han er nemlig bare to.

Pølsene ble spikket fordi han elsker å skjære, spikke, lage mat.

Bålet slukket han fordi han syns det er morsomt.

Enkelt og greit.

Om en trekker pusten, trekker seg litt unna situasjonen.

Så ser en disse aspektene.

Blir en stående midt i.

Hvor selvmedlidende følelser skyller inn over deg.

Så blir reaksjonen en helt annen.

Helt ærlig.

Hvor drit tror dere ikke det føles for et barn

å bli høytrykksspylt med skyld og skam?

Av den voksne, som er barnet totalt overlegen.

Psykisk, fysisk, relasjonelt og emosjonelt.

Tingen er det.

Toåringer er mye nærmere vår sanne natur enn vi voksne er.

De er ennå ikke preget av kultur, forventninger.

De er fri.

De er fri, hvor vi er ufri.

Det ligger i deres natur å utforske.

Pushe grenser.

Leve litt på kanten.

Ikke for å teste deg.

For å finne ut hva som er mulig.

***

Jeg bruker nei så lite som mulig.

Jeg gir tillit der jeg klarer.

Han klarer det utroligste.

Mestrer, finner utav.

Hvis han får rom til å gjøre det.

Blir det ekstra arbeid noen ganger?

Ofte, såklart.

Men hva er alternativet?

At jeg skal stoppe den naturlige driven hans?

For hva?

At jeg skal få mindre arbeid?

At det skal være ryddigere?

At det skal være enklere?

Nei.

Jobb sammen med din toåring.

Jeg lover deg, de er fine, kompetente supermennesker.

Selv de gangene de gror deg grå hår.

Ingen kan klemme meg mer kjærlighetsfylt

enn det lille mennesket med det store hjertet.

Ingen kan vise meg større empati når jeg er lei meg.

Ingen kan få meg til å le hjerteligere.

Ingen kan få hjertet mitt til å nesten briste av kjærlighet,

mer enn min toåring.

Fra evolusjonsmor.com

 

 

Anonymous poster hash: 7543d...add