Hvordan skal jeg overleve som mor til barn med utfordringer?

[Anonym bruker]

Det begynner å slite sånn på meg, det å ha to gutter med sosiale utfordringer. Den eldste fikk diagnosen Aspergers for to år siden. Jeg tok det med godt mot, selv om det var ekstremt trist å få beskjeden. Man går jo gjennom en sorgprosess for den man trodde han skulle bli, og mange reelle bekymringer for fremtiden hans dukker opp. Jeg gruer meg så mye til årene fremover. Jeg må bruke MYE tid og krefter på å opprettholde et noenlunde sosialt liv for gutten min. Han er så snill og sosialt motivert, og jeg gjør alt jeg kan for han. Må organisere besøk, forholde meg til avvisende foreldre som heller vil at barna deres skal treffe de ´kule´ barna i klassen, osv. Vi har ikke vært åpen om diagnosen, fordi vi kjenner dette lille samfunnet vi bor i, og vet at det ikke vil bli tatt godt imot. `Annerledeshet´ er ikke en fordel her. 

 

Nå har også yngste sønnen min fått psykiske problemer, tror vi. Mye av grunnen er sosiale problemer/mobbing i barnehagen fra han var 3 år gammel. Han var ekstremt mye frustrert over andre utagerende barn der, og har blitt voldelig selv. Han er også redd for mange situasjoner. Barnehagen fraskriver seg ethvert ansvar, så vi har tatt kontakt med kommunepsykolog, slik at vi kan få veiledning videre. Vi er blant annet usikre på om han bør starte på samme skole som alle barna her i området sogner til, da han har fått et stempel på seg som en som slår (han er ikke den eneste, mange andre av barna slår også, men mitt barn får ofte gjennomgå litt ekstra, føler jeg. Barnehagen har glattet over alt.) Han treffer ikke jevnaldrede så ofte på fritiden, da det er ekstremt få å treffe og det blir veldig enveis.

 

Det jeg lurer på med alt dette, er; hvordan skal jeg overleve dette? Jeg føler meg så maktesløs og alene, her jeg må ordne opp i alt fra tilrettelegging på skolen, en god del ekstra oppfølging og organisering av min eldste, sosiale utfordringer, være hobbypsykolog for min yngste som har så mange tanker og bekymringer. I tillegg skulle jeg ønske det fantes kurs og støttegrupper lokalt for oss med Aspergers-barn. Jeg ønsker at gutten min med Aspergers skal få delta på kurs og treff, men jeg finner ingen. Det virker som vi må reise i timesvis til de fire største byene i Norge for å finne noe som helst støtte. Jeg bor på bygda - er jeg da overlatt til meg selv? Jeg er sliten og deprimert av dette. Jobber i full stilling. Har i tillegg en ettåring. Jeg har jo såklart mye støtte i samboer (som er far til alle tre), men han er karrieremennesket som rett og slett sier at alt går bra. Han tar ikke innover seg problemene på samme måte, og sier at vi må bare gjøre så godt vi kan.... noe jeg føler ikke er godt nok, fordi jeg er så sliten hele tiden.

 

Dette ble langt. Men det er godt å få luftet seg også, når man har ingen å snakke med. RÅD? Erfaringer? 

Anonymous poster hash: 6e036...337

[Anonym bruker]

I min kommune har vi avlastningssenter for barn med ulike utfordringer. Det kan nok høres skummelt ut, men det er det ikke! Alle barna har en voksen hver, og de voksne er fantastiske!! Hver dag gjør de aktiviteter tilpasset barnet (alt fra bussturer, svømmehall, bål i skogen...), enten bare de eller sammen med andre barn og ansatte som går godt sammen. De spiser gode middager, har lørdagsgodt (for de som liker/spiser det), bader/dusjer dem og synger på sengekanten. Er det skole blir skolemat ordnet og barna påkledd og sendt avgårde med en god klem. I tillegg til gøy og hygge, har vært barn også egne planer for arbeid med atferdsendring eller læring, og de ansatte jobber kontinuerlig med dette på "korrekt måte". Så mange av barna har god utvikling over tid. Noen av de ansatte har også veiledning av barnets lærere på skolen, slik at planen kan bli fulgt der. 

 

Her er det plass til 5 barn på avlastning samtidig, men det er ofte ikke helt fult. Barna har avlastning alt fra 2 netter i mnd (3 dager, til 50% utfra behov.

Anonymous poster hash: c2799...5b3

[Nyttårs barn]

Jeg synes det høres ut som om dere er uheldige med bostedet.

Er du sikker på at dere bør fortsette å bo så isolert?

Om man blir satt i bås fra barnehagen, så tenker jeg at det er skummelt.

 

Min sønn hadde et barn med ADHD i klassen, dette ble vi foreldre informert om alt før skolen begynte i 1 klasse.

Dette var utrolig greit, da visste vi hvordan det var og hadde en annen forståelse for situasjoner som dukket opp.

[sug lut]

Det høres ut som det er et lite helsefremmende sted å bo, rett og slett. Har dere vurdert å flytte? Det er jo ikke slik at du må bo i by av den grunn, om du liker bygd, men du kan bo et sted som er mindre trangt og med nærmere tilgang til alt, samt at barna også får en ny start med flere å spille på.

[Anonym bruker]

Her hadde jeg pakka vesken og flytta til et sted som ikke er så isolert og som er FOR mangfold og tar imot alle med åpne armer uansett diagnostikk osv. 

To i klassen til guttungen min, en med aspergers og en med autisme er kjempepopulære, de var åpne om sine problemer, og snakka om det i klassen til elever og vi foreldre fikk vite på foreldremøte. 
De blir så godt tatt vare på av alle at! 
Sånn skulle det vært for dere også, pakk, flytt og opplev en ny hverdag hvor fokus IKKE er på trøbbel og negativitet. 

Kom gjerne hit :-) 

Anonymous poster hash: d2cc8...f7b

[Herognå]

Jeg synes det høres ut som om dere er uheldige med bostedet.

Er du sikker på at dere bør fortsette å bo så isolert?

Om man blir satt i bås fra barnehagen, så tenker jeg at det er skummelt.

 

Min sønn hadde et barn med ADHD i klassen, dette ble vi foreldre informert om alt før skolen begynte i 1 klasse.

Dette var utrolig greit, da visste vi hvordan det var og hadde en annen forståelse for situasjoner som dukket opp.

Dette tenkte jeg også. Kanskje dere rett og slett skulle ha flyttet?

[n74]

Jeg tror ikke det er bra for eldste sønnen at dere ikke er åpne om diagnosen.

Ta kontakt med autismeforeningen, de har både fylkeslag og såkalte likpersoner i hvert fylke som dere kan snakke med.

De kan veilede og gi råd, og jeg garanterer deg at de kan noe om bygdenorge og.

 

autismeforeningen.no

[Anonym bruker]

Er du sikker på at det ikke ville være bedre å være åpen om diagnosen i det minste? Det er mye enklere å godta at noen gjør "rare ting" og hvorfor noen må få spessialbehandling, hvis man vet hvorfor.

 

Å være åpen om problemene vil gjøre det enklere for deg også. Det må jo være umulig å snakke med naboer, barnas venner osv hvis du må holde noe sånt hemmelig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 88e71...cce

[Anonym bruker]

Mange ganger har jeg vurdert å være åpen om det, BUP anbefalte det også. Men det koker ned til at vi kjenner til at mange på denne plassen er bl.a rasister, og gjør narr av andre (seg imellom). Det er som oftest 'survival of the fittest' som gjelder, slik at de som ikke passer helt inn blir marginalisert på en usynlig måte. Disse flytter jo alltid herifra i voksen alder, så blir de igjen de som alltid har trivdes i bygda. Og dette går (som oftest) i arv.

 

Hvorfor vi er her - jo, samboer har alltid trivdes her i hjembygda. Men vi opplever mer og mer, spesielt med barn med utfordringer, at det er veldig få å spille på. Besteforeldre bidrar jo litt, men dét er også alt. Per nå er det et drastisk skritt å flytte, kanskje ting blir enda verre på en større plass..? Jeg vet ikke.

 

Jeg er veldig deprimert over hele situasjonen, og noen ganger, når jeg tenker på at oppveksten til barna mine skal vare i 10-20 år til, kjenner jeg at jeg vet ikke om jeg klarer å overleve dette. Jeg vil forsvinne. Kanskje de til og med klarer seg bedre uten ei bekymret og ekstremt sliten mamma..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6e036...337

[Anonym bruker]

Takk for tips om autismeforeningen, forresten. Skal absolutt sjekke ut.

 

Avlastningshjem hørtes ut som et flott tilbud. Vet det ikke finnes noe sånt i denne kommunen. Det er det som en del av problemet, verken BUP eller noen her har noe å tilby oss. Det er akkurat som om tilstanden aldri har forekommet her før.

 

Og det samme med barnehagen. De glatter over ALT som er problematisk der, og legger skylda på barnet selv. At det 'må lære å regulere følelsene sine'. Alt blir lagt over på oss foreldre. Til og med i skjemaet vi skrev sammen med barnehagen, til kommunepsykologen, hadde barnehagen fjernet det vi skrev om at gutten hadde opplevd ei lang periode med plaging og voldelige episoder. Orker ikke krige med barnehagen. De som jobber der er foreldre av klassekamerater til vår eldste gutt. Alt blir bare vanskeligere da.

 

Jeg er så lei og sliten.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6e036...337

[sug lut]

Men kjære deg, sånn kan dere jo ikke ha det! Det ser vel mannen din også, vil jeg tro. Slutt å holde ut, begynn å søke jobber og se etter bolig et sted som har kommet ut av steinalderen!

[Anonym bruker]

Mange ganger har jeg vurdert å være åpen om det, BUP anbefalte det også. Men det koker ned til at vi kjenner til at mange på denne plassen er bl.a rasister, og gjør narr av andre (seg imellom). Det er som oftest 'survival of the fittest' som gjelder, slik at de som ikke passer helt inn blir marginalisert på en usynlig måte. Disse flytter jo alltid herifra i voksen alder, så blir de igjen de som alltid har trivdes i bygda. Og dette går (som oftest) i arv.

 

Hvorfor vi er her - jo, samboer har alltid trivdes her i hjembygda. Men vi opplever mer og mer, spesielt med barn med utfordringer, at det er veldig få å spille på. Besteforeldre bidrar jo litt, men dét er også alt. Per nå er det et drastisk skritt å flytte, kanskje ting blir enda verre på en større plass..? Jeg vet ikke.

 

Jeg er veldig deprimert over hele situasjonen, og noen ganger, når jeg tenker på at oppveksten til barna mine skal vare i 10-20 år til, kjenner jeg at jeg vet ikke om jeg klarer å overleve dette. Jeg vil forsvinne. Kanskje de til og med klarer seg bedre uten ei bekymret og ekstremt sliten mamma..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6e036...337

De vil aldri klare seg uten Mamma! Så det er ingen løsning kjære deg❤

 

Jeg er 100% alenemor til tre, to med diagnoser (en med Aspergers og ADHD, en med Tourettes og ADHD)

Det er beintøft! Jeg har en familie som aldri har hjulpet meg med noe. Så det er kun meg 24/7, 365 dager i året.

Noen ganger er jeg også så utslitt at jeg bare vil forsvinne. Men det KAN jeg ikke.

Jeg ville aldri kunnet gjøre det mot barna mine ❤

 

Du må gjøre noen grep for å få bedre livskvalitet.

Jeg anbefaler deg å være åpen om barnets diagnose. Jeg har kun positive erfaringer med det. Foreldre og barn vil få en ny forståelse for barnet ditt.

 

-Du burde søke om avlasting og støttekontakt gjennom kommunen.

-Søk om grunn og hjelpestønad.

 

Jeg har vært alene i ti år med alt dette. Og det kommer til å gå bra med dere også ❤

Det finnes mange grupper på facebook du kan melde deg inn i. Der deler vi masse tips og erfaringer 😊

 

 

Anonymous poster hash: a2240...abf

[Anonym bruker]

Mange ganger har jeg vurdert å være åpen om det, BUP anbefalte det også. Men det koker ned til at vi kjenner til at mange på denne plassen er bl.a rasister, og gjør narr av andre (seg imellom). Det er som oftest 'survival of the fittest' som gjelder, slik at de som ikke passer helt inn blir marginalisert på en usynlig måte. Disse flytter jo alltid herifra i voksen alder, så blir de igjen de som alltid har trivdes i bygda. Og dette går (som oftest) i arv.

 

Hvorfor vi er her - jo, samboer har alltid trivdes her i hjembygda. Men vi opplever mer og mer, spesielt med barn med utfordringer, at det er veldig få å spille på. Besteforeldre bidrar jo litt, men dét er også alt. Per nå er det et drastisk skritt å flytte, kanskje ting blir enda verre på en større plass..? Jeg vet ikke.

 

Jeg er veldig deprimert over hele situasjonen, og noen ganger, når jeg tenker på at oppveksten til barna mine skal vare i 10-20 år til, kjenner jeg at jeg vet ikke om jeg klarer å overleve dette. Jeg vil forsvinne. Kanskje de til og med klarer seg bedre uten ei bekymret og ekstremt sliten mamma..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6e036...337

Sønnen din skiller seg ut allerede, han blir aldri den sterkeste i form av å være mest mulig A4. Og da er det bedre å være åpen om hvorfor, da vil dere få noen støttespillere i nærmiljøet (selv om det er noen duster).

 

Vær så snill ta kontakt med autismeforeningen, de kan mye om det å være pårørende.

 

Anonymous poster hash: a9075...d4a

[Anonym bruker]

Mange ganger har jeg vurdert å være åpen om det, BUP anbefalte det også. Men det koker ned til at vi kjenner til at mange på denne plassen er bl.a rasister, og gjør narr av andre (seg imellom). Det er som oftest 'survival of the fittest' som gjelder, slik at de som ikke passer helt inn blir marginalisert på en usynlig måte. Disse flytter jo alltid herifra i voksen alder, så blir de igjen de som alltid har trivdes i bygda. Og dette går (som oftest) i arv.

 

Hvorfor vi er her - jo, samboer har alltid trivdes her i hjembygda. Men vi opplever mer og mer, spesielt med barn med utfordringer, at det er veldig få å spille på. Besteforeldre bidrar jo litt, men dét er også alt. Per nå er det et drastisk skritt å flytte, kanskje ting blir enda verre på en større plass..? Jeg vet ikke.

 

Jeg er veldig deprimert over hele situasjonen, og noen ganger, når jeg tenker på at oppveksten til barna mine skal vare i 10-20 år til, kjenner jeg at jeg vet ikke om jeg klarer å overleve dette. Jeg vil forsvinne. Kanskje de til og med klarer seg bedre uten ei bekymret og ekstremt sliten mamma..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6e036...337

Sønnen din skiller seg ut allerede, han blir aldri den sterkeste i form av å være mest mulig A4. Og da er det bedre å være åpen om hvorfor, da vil dere få noen støttespillere i nærmiljøet (selv om det er noen duster).

 

Vær så snill ta kontakt med autismeforeningen, de kan mye om det å være pårørende.

 

Anonymous poster hash: a9075...d4a

[Anonym bruker]

Åpenhet er alfa og omega, mye lettere å forholde seg til dere da. Ellers blir dere jo sett på som de der med de "håpløse" barna. Skjønner de hvorfor de er som de er, er det noe man kan forholde seg til og da er det lettere p omgås. Funker ikke det ville jeg flyttet, til et sted med normale beboere som dere kan omgås.

 

Anonymous poster hash: f6cbc...138

[Nyttårs barn]

Sånn kan du ikke ha det HI. Og slik du beskriver stedet dere bor, skjønner jeg ikke at du vil at barna dine skal \vokse opp der. Alle skal presses inn i samme formen eller så blir de pratet om??

Vær åpen om deres situasjon og blir det verre av det, så flytt.

[Anonym bruker]

De vil aldri klare seg uten Mamma! Så det er ingen løsning kjære deg❤

 

Jeg er 100% alenemor til tre, to med diagnoser (en med Aspergers og ADHD, en med Tourettes og ADHD)

Det er beintøft! Jeg har en familie som aldri har hjulpet meg med noe. Så det er kun meg 24/7, 365 dager i året.

Noen ganger er jeg også så utslitt at jeg bare vil forsvinne. Men det KAN jeg ikke.

Jeg ville aldri kunnet gjøre det mot barna mine ❤

 

Du må gjøre noen grep for å få bedre livskvalitet.

Jeg anbefaler deg å være åpen om barnets diagnose. Jeg har kun positive erfaringer med det. Foreldre og barn vil få en ny forståelse for barnet ditt.

 

-Du burde søke om avlasting og støttekontakt gjennom kommunen.

-Søk om grunn og hjelpestønad.

 

Jeg har vært alene i ti år med alt dette. Og det kommer til å gå bra med dere også ❤

Det finnes mange grupper på facebook du kan melde deg inn i. Der deler vi masse tips og erfaringer 😊

 

 

Anonymous poster hash: a2240...abf

Det var gode ord, takk! Du er tøff ❤️ Føler at jeg trenger slike som deg å prate med, føle fellesskap med og søke råd hos. Hva heter disse gruppene på Facebook? Jeg har prøvd å søke opp, men det er svært lite... det som finnes er det null aktivitet på.. er de hemmelige grupper?

HI

 

Anonymous poster hash: 6e036...337

[Anonym bruker]

Skal vurdere det med åpenhet. Er bare så veldig i tvil om det vil gjøre noen positiv forskjell.

HI

 

Anonymous poster hash: 6e036...337

[Anonym bruker]

Det var gode ord, takk! Du er tøff ❤️ Føler at jeg trenger slike som deg å prate med, føle fellesskap med og søke råd hos. Hva heter disse gruppene på Facebook? Jeg har prøvd å søke opp, men det er svært lite... det som finnes er det null aktivitet på.. er de hemmelige grupper?

HI

 

Anonymous poster hash: 6e036...337

"For oss som har barn med autisme og Asperger"

"Støtte og inspo. gruppe for foreldre med barn som har autisme"

 

Begge gruppene er hemmelige, og KUN for foreldre.

Mye bra informasjon og støtte ❤

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: a2240...abf

[Anonym bruker]

Du kan da ikke mene at hele samfunnet rundt dere støter gutten ut om de får vite at han har en diagnose?

 

Er det ingen i samfunnet rundt dere som har empati og forståelse, som vil ha litt høyere takhøyde og forståelse, som vil strekke ut en hånd litt oftere når de vet at gutten har en diagnose han overhodet ikke kan noe for?

 

Da hadde jeg virkelig ikke kunnet bo der med et barn med spesielle behov altså.

Anonymous poster hash: b85b7...ee5