Trenger solskinnshistorier fra barneskole :)

[Anonym bruker]

Min sjenerte, forsiktige og litt vel etter reglene-jente skal begynne på skolen til høsten og jeg gruer meg som en hund! ( dette viser jeg ikke men later som jeg er positiv og spent).

 

Ble selv mobbet gjennom hele barneskolen og er så redd hun ikke skal få venner, at læreren må bruke all tid på problemelever, at hun blir mobbet osv.

 

Bestevenninnen fra barnehagen skal flytte og gå på en annen skole, så de hun kjenner som skal gå på samme skole har hun bare lekt sporadisk med og de er ganske ulike.

 

Spesielt når jeg leser DIB blir jeg stresset da det virker som hver klasse har minst 3 adhd-unger ( og her blir adhd brukt som en forklaring på vold og stygg adferd).

 

Såh, har noen noen SOLSINNSHISTORIER om unger som har blomstret på skolen, tross at de var sjenerte før skolestart?

 

 

Anonymous poster hash: feafd...bba

[Anonym bruker]

Det viktigste er vel at du selv kommer deg igjennom din frykt. Selv om du innbiller deg at du skjuler den, så projiserer du den jo over på henne. Og ikke prøv å nekte; det er kun dine bekymringer du har, de du selv ikke har gode erfaringer med. Alle dine egne issues er der.

 

Du bekymrer deg for at hun ikke skal få venner, selv om hun motbeviste det i barnehagen (hun er i stand til å bygge vennskap.) Hvorfor bekymrer du deg ikke heller for at hun f eks skal kjede seg, arbeide for fort og være for flink? Fordi dine egne issues med skolen ikke inneholder det elementet. Men sannsynligheten er like stor for at noe helt annet vil plage henne, eller at overhodet ingenting vil plage henne. Selv om din egen skoletid hadde noe leit i seg, betyr ikke det at hun står i fare for å få det samme.

 

Anonymous poster hash: 06faf...59a

[Anonym bruker]

Beskrivelsen høres ut som min gutt.

Og de egenskapene har gjort han skoleflink, at han sitter fint og følger med, maser om å gjøre lekser og er godt likt.

Han har ikke masse venner, men er aldri utenfor fordet.

 

Meld henne på en aktivitet. Dans for.eks er supert for å bli kjent med fler og for å bli mer utadvent. Men dropp ballet, freestyle er topp. Her går halve klassen på freestyle.

 

Anonymous poster hash: 6ff1b...659

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Nei, jeg projiserer den nok ikke over på henne, for jeg har hatt mange gode tider på skole også så jeg er ikke en "skolehater". Men ja, som jeg skrev i hovedinnlegget tenker jeg også på om læreren må bruke all tid på problembarn og de andre ikke får undervisningen de fortjener.

 

Men hva så om dette er bare mine egne bekymringer, det er jo derfor jeg ber om solskinnshistorier for å berolige meg selv. Alle mødre bekymrer seg for ting basert på egne frykter ig erfaringer

 

Anonymous poster hash: feafd...bba

[Anonym bruker]

Aktivitetet og dans var gode forslag

 

Anonymous poster hash: feafd...bba

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Nei, jeg projiserer den nok ikke over på henne, for jeg har hatt mange gode tider på skole også så jeg er ikke en "skolehater". Men ja, som jeg skrev i hovedinnlegget tenker jeg også på om læreren må bruke all tid på problembarn og de andre ikke får undervisningen de fortjener.

 

Men hva så om dette er bare mine egne bekymringer, det er jo derfor jeg ber om solskinnshistorier for å berolige meg selv. Alle mødre bekymrer seg for ting basert på egne frykter ig erfaringer

 

Anonymous poster hash: feafd...bba

Nei. "Alle" mødre gjør ikke det.

 

Med mine barn bekymret jeg meg kun over de ting jeg kunne se at barna SELV slet med, ikke i det hele tatt over de ting jeg i min tid hadde slitt med. For jeg klarte å holde egne erfaringer på plass i min egen psyke og i stedet observere barnet mitt som individ - ikke som forlengelse av meg selv.

 

Altså bekymret jeg meg for at den eldste skulle bli ledd av når han tisset i buksa (han hadde flere uhell i uka) uten at jeg selv noen gang har tisset i buksa. Jeg bekymret meg over at nr. 2 har så dårlig motorikk (han går hos fysio og ortoped pga dette) og kanskje ville oppleve nederlag i lek og idrett. Men selv hadde jeg helt normal motorikk og klarte meg bra i lek/sport. Med den yngste bekymret det meg at han var sjenert, uten at jeg selv noen gang har vært det.

 

Der er plenty å bekymre seg for, men du hjelper barnet ditt best ved å se HENNE klart, i stedet for å se henne gjennom de brillene som er tilklint med dine egne problemer.

 

Anonymous poster hash: 06faf...59a

[Anonym bruker]

Får klassen ett "problembarn" så vil den eleven få en assistent som passer på han/henne sånn at din lille drittunge får all den oppmerksomheten du hele tiden krever.

Anonymous poster hash: fce46...b16

[Anonym bruker]

Så hyggelige folk det var i dag da, jeg spør etter hyggelige historier fra skolen men det er det visst få som har. I stedet får jeg beskjed at jeg er tilklint med egne problemer og at jeg har en drittunge.

 

Lurer på om dere er så vemmelige i virkeligheten, for jeg har ikke gjort annet enn å spør fint og saklig, har dere ikke noe å komme med ifht det jeg spør om kan dere dra dere bort til en annen tråd med de surmaga svarene deres.

 

Til dere få som har svart på det jeg spør om, takk

 

Anonymous poster hash: feafd...bba

[Anonym bruker]

Når du skriver at du prøver å virke positiv og spent høres det for meg ut som om du legger for mye i det allerede nå. Det er februar. Ikke ta sorgene på forskudd, skolestart er selvfølgelig spennende for alle, men det er ikke sikkert datteren din er like spent som deg. Ikke lag problemer og bygg opp for mye rundt noe som med all sannsynlighet kommer til å gå helt fint. Du sier at du er bevisst å ikke projisere, men det høres ikke ut som om du får det helt til. Det beste du kan gjøre er å senke skuldrene.

Anonymous poster hash: 4f5bf...d43

[Anonym bruker]

Skolen består heldigvis av flest solskinnshitorier

 

I en klasse på 25 elever vil det sikker være noen få som sliter med et eller annet, men de aller fleste har en fin skolehverdag.

 

Ikke ta sorgene på forskudd, mest sannsynlig går det helt fint.

Anonymous poster hash: 7ff31...9e0

[Anonym bruker]

Det går nok kjempe fint! Inviter venner hjem om hun eventuelt har vansker med å skaffe venner. Snakk med læreren på forhånd slik at han er klar over at hun er sjenert. De pleier å være flinke til å inkludere alle. Lykke til!

Anonymous poster hash: 2ab25...e66

[Anonym bruker]

 

Får klassen ett "problembarn" så vil den eleven få en assistent som passer på han/henne sånn at din lille drittunge får all den oppmerksomheten du hele tiden krever.

 

Anonymous poster hash: fce46...b16

Hehehe, hadde det enda vært så vel,at det bare var å kategorisere barn som "problembarn" så fikk de assistent...

 

Anonymous poster hash: cb4ae...e6f

[Anonym bruker]

Haha !! I klassen til dattera mi har vi 9 såkalte problembarn og de ødelegger alt !!!! Helt tragisk at mine søte, snille jenter skal pines gjennom skoledagen med vanskelige barn som ikke oppfører seg !!!! De blir helt ødelagte

 

Anonymous poster hash: 1c16d...07c

[Nyttårs barn]

Hei HI, du har fått mange rare svar her.

Prøv å ikke bekymre deg for dette nå.

Ikke styr så med skolestarten før det virkelig nærmer seg, det er ikke såå gøy å gå på skolen.

 

Ellers forstår jeg godt hva du mener med at noen barn tar mye oppmerksomhet. Jeg har vurdert privatskole for minste her. Men der er det vel kanskje foreldrene de som er krevende

[Anonym bruker]

Jeg var som om datter, veldig sjenert og stille. Jeg trivdes likevel alltid godt på skolen, og selv om jeg byttet barneskole tre ganger pga flytting, fant jeg meg alltid en eller to bestevenner. Jeg ble aldri klassens midtpunkt, men det ønsket jeg heller ikke å være.

 

Datteren min er forresten et sånt "problembarn" som du frykter, og jeg kan fortelle deg at disse barna har det slett ikke godt på skolen. Min datter har hatt det veldig vanskelig med å bli trygg på skolen, og det er årsaken til utageringen. Heldigvis tok skolen dette på alvor, og har gitt henne mye tid og omsorg, kanskje på bekostning av de stillere barna. Jeg tror likevel dette har vært et gode for klassen som helhet, fordi hun nå etter 7 mnd på skolen er mye tryggere og dermed tar mye mindre plass i klassen. Noe å tenke på ☺️

 

Anonymous poster hash: 62826...407

[Anonym bruker]

Eldste her har alltid vært veldig forsiktig, sjenert og sånn. Men på skolen har det bare vært positivt, mye venner, snakker litt lavt, men deltar i timene og er veldig skoleflink. Ingen mobbing eller noe. Og han har vokst mye av seg, i hele første klasse måtte jeg følger ham inn på sfo, og vinke i akkurat samme vindu hver morgen, og han gråt en del. Nå gleder han seg til leirskole alene i en uke, tør å snakke til fremme folk på skolen på forskellige arrangementer og er mye mer utadvendt og gleder seg til ungdomsskole

 

Anonymous poster hash: a3123...6d1

[Anonym bruker]

Nei. "Alle" mødre gjør ikke det.

 

Med mine barn bekymret jeg meg kun over de ting jeg kunne se at barna SELV slet med, ikke i det hele tatt over de ting jeg i min tid hadde slitt med. For jeg klarte å holde egne erfaringer på plass i min egen psyke og i stedet observere barnet mitt som individ - ikke som forlengelse av meg selv.

 

Altså bekymret jeg meg for at den eldste skulle bli ledd av når han tisset i buksa (han hadde flere uhell i uka) uten at jeg selv noen gang har tisset i buksa. Jeg bekymret meg over at nr. 2 har så dårlig motorikk (han går hos fysio og ortoped pga dette) og kanskje ville oppleve nederlag i lek og idrett. Men selv hadde jeg helt normal motorikk og klarte meg bra i lek/sport. Med den yngste bekymret det meg at han var sjenert, uten at jeg selv noen gang har vært det.

 

Der er plenty å bekymre seg for, men du hjelper barnet ditt best ved å se HENNE klart, i stedet for å se henne gjennom de brillene som er tilklint med dine egne problemer.

 

Anonymous poster hash: 06faf...59a

Så utrolig flink du er!!!

 

Anonymous poster hash: d88d6...12b

[Anonym bruker]

Jeg var også sjenert selv og har sjenerte barn, har uroet meg slik som deg.

Min erfaring er at det er et godt system for inkludering i skolen i dag, alle mine har hatt venner og har nesten utelukkende positive sosiale erfaringer fra barneskolen. Ungdomsskolen derimot... Men det er langt frem!

Ellers støtter jeg det andre sier med å be klassevenninne hjem, praktisere "åpent hus" tror jeg er spesielt viktig når man har et barn som trenger litt drahjelp sosialt.

Støtter også forslaget om fritidsaktiviteter, mine barn har vært med på flere som de har holdt seg til over tid. Da blir de en del av et lag, og det å ha idrettsferdigheter gir en viss status og relevant sosial kompetanse.

 

Anonymous poster hash: d88d6...12b