Tips og råd til meg som pårørende til psykisk sykdom?

[Anonym bruker]

Mannen min er deprimert (eller noe)

Han har fått brintellix 20mg av legen og går til psykolog 2-3 ganger i mnd.

 

Han er en veldig innelukket person og snakker ikke med noen om følelser eller generelt andre personlige ting. Ikke meg heller.

 

Nå går det bare dårligere og dårligere. Han har tidligere sagt at han har hatt tanker om å skade seg selv og det var da jeg dro han med til legen.

 

Han har trekt seg helt unna alt og alle, til og med meg og barna våre. Snakker ikke med noen av oss og ligger bare i senga. Gjort det siden helgen. Idag har han kun vært oppe for å spise middag og gikk deretter rett opp i senga.

 

Jeg har prøvd å snakke med han. Spurt hva han tenker på osv. Han vil ikke snakke om det. Sier at han ikke vil snakke om det og at ingen har noe å snakke med han om.

 

Jeg spurte rett ut om han hadde tanker om å skade seg selv nå.. han svarer ikke på det.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med han. Føler meg så alene om alt. Jeg er bekymret for han, men samtidig har jeg tre små barn jeg må ta meg av og ta hensyn til.

Synes det er veldig vanskelig at han er så langt nede, at han er så lukket og at han stenger meg ute og lukker seg inne fullstendig.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe han og jeg er veldig redd for at han skal finne på noe dumt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2a5f8...8a9

[Anonym bruker]

Hei,

 

For det første så vil jeg bare si at jeg føler så utrolig mye med deg. Jeg har ikke en mann med depresjon men en sønn på 14år. Min sønn har slitt med dette i 2år. Noen perioder bedre enn andre.

 

Medisiner tar desverre ofte 3-8uker før de gir riktig virkning, i de 3-8 ukene før de begynner å virke så kan de faktisk forsterke depresjonen. Om din mann går til psykolog så kartlegger de "hvor stor risiko det er for at han kan ta sitt eget liv ".

 

Nå vet jeg ikke hvor mye du som samboer får lov å vite ift taushetsplikt, men en ide er jo å spørre din mann om du kan få lov å bli med på en samtale? Der du som pårørende kan få dele ditt synspunkter og spørre psykologen om hun / han har tatt en test for å fastsette alvorlighetsgraden.

 

 

 

Anonymous poster hash: f0008...330

[Anonym bruker]

Jeg er deprimert slm din mann. I de dårlige periodene stenger jeg meg inne. "Sier opp"

Den virkelige verden. Det er bare et eneste menneske som jeg forholder meg til i de dårligste periodene. Det er min beste venninne. Hun behandler meg ikke som en stakkar som må hjelpes og reddes. Hun snakker om hverdagen og festen og egentlig alt som har med livet UTEN depresjon å gjøre og da vil jeg tilbake til den virkelige verden etterhvert. Og jeg klmmer meg dit.

 

Ikke spør om han vil snakke om det. Det vil han ikke. Hadde han ønsket det, så hadde han ikke holdt det inne så lenge at han ble deprimert.

 

Ikke steng deg inne sammen med han. Lev som normalt. Det er ditt liv også, alt handler ikke om han og han forstår det selv om han ikke viser det.

 

Ikke forsøk å analyser problemene hans og IKKE forsøk å løse de. Det gjør vondt verre. Anerkjenn at det er vanskelig for han og at du forstår det og du ser det er vanskelig, men ikke forsøk å hjelpe, løse problemer eller analysere hva årsaken osv/e.l er. Da dreper du han (metafor)

 

Det eneste de som har depresjon ønsker er ofte at girl anerkjenner at vi er som vi er. Vi vet at vi selv må løse problemene, men alt for ofte vet vi kkke hva problemet er og det gjør det både verre og vanskeligere om folk spør. Verre fordi vi må lete i oss selv, vanskeligere fordi vi ender opp med å innse at vi er så triste at det er sykelig og vi aner ikke hvorfor.

 

Anonymous poster hash: 0ea28...dd1

[Anonym bruker]

Takk for svar dere to. Barna begynner å bli preget av det, minste dytter han bort (1 år)

4 åringen har også trekt seg unna.

 

Jeg har snakket med eldste på 6 år om at pappa ikke har det så bra. Eldste sier at pappa bare er sur og kjefter og at han ikke tror at pappa er glad i han. Jeg har forklart at pappa er kjempe glad i han og at dette er ingen sin feil. Pappa er bare ikke så glad i seg selv akkurat nå og derfor er det vanskelig for han å vise at han er glad i andre. Men det river i hjertet mitt av å høre sånne ting og av å se på at pappaen dems ikke svarer om de henvender seg til han, at han gjemmer seg på rommet og barna tar på seg skylden. At han ikke orker å være sammen med de og at han kjefter om de bråker osv. Han takler ikke støy og bråk og sier at jeg bare maser.

 

Og han har nok rett. Jeg maser nok en del. Er bekymret og redd og aner ikke hvordan jeg skal hjelpe han. Jeg kjenner nok også litt på de samme følelsene som barna kjenner på.

 

Mannen min er som sagt helt lukket og snakker ikke med noen om hvordan han har det eller hva han føler og jeg er redd han ikke er ærlig med lege og psykolog.

Han opptrer veldig likegyldig til alt og alle og ekstremt egoistisk. Skylder på alle andre for alt og tar aldri ansvar for hva han sier og gjør. Dette har pågått i mange år. Jeg har ikke skjønt hva som har vært årsaken, men så forverret det seg gradvis og nå er det helt ille.

 

Jeg føler at jeg har et ansvar for han og føler meg veldig alene om alt og ingen andre ser hvor ille det har blitt.

 

Jeg synes han har blitt verre på medisiner. Går liksom bare nedover.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2a5f8...8a9

[Anonym bruker]

Takk for svar dere to. Barna begynner å bli preget av det, minste dytter han bort (1 år)

4 åringen har også trekt seg unna.

 

Jeg har snakket med eldste på 6 år om at pappa ikke har det så bra. Eldste sier at pappa bare er sur og kjefter og at han ikke tror at pappa er glad i han. Jeg har forklart at pappa er kjempe glad i han og at dette er ingen sin feil. Pappa er bare ikke så glad i seg selv akkurat nå og derfor er det vanskelig for han å vise at han er glad i andre. Men det river i hjertet mitt av å høre sånne ting og av å se på at pappaen dems ikke svarer om de henvender seg til han, at han gjemmer seg på rommet og barna tar på seg skylden. At han ikke orker å være sammen med de og at han kjefter om de bråker osv. Han takler ikke støy og bråk og sier at jeg bare maser.

 

Og han har nok rett. Jeg maser nok en del. Er bekymret og redd og aner ikke hvordan jeg skal hjelpe han. Jeg kjenner nok også litt på de samme følelsene som barna kjenner på.

 

Mannen min er som sagt helt lukket og snakker ikke med noen om hvordan han har det eller hva han føler og jeg er redd han ikke er ærlig med lege og psykolog.

Han opptrer veldig likegyldig til alt og alle og ekstremt egoistisk. Skylder på alle andre for alt og tar aldri ansvar for hva han sier og gjør. Dette har pågått i mange år. Jeg har ikke skjønt hva som har vært årsaken, men så forverret det seg gradvis og nå er det helt ille.

 

Jeg føler at jeg har et ansvar for han og føler meg veldig alene om alt og ingen andre ser hvor ille det har blitt.

 

Jeg synes han har blitt verre på medisiner. Går liksom bare nedover.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2a5f8...8a9

Desverre er det ikke så mye vi kan gjøre om de selv ikke ønsker å få hjelp. Om han har blitt værre selv med medisiner og terapi så bør han bytte type medisin eller justere opp dosering.

 

Det er hardt både for oss som pårørende og for de som går igjennom en depresjon. Skyldfølelse er verste du kan servere enn med depresjon, det vil ta han enda dypere i det sorte hullet Hannes. Men det må en forandring til. Ikke slutt å ta initiativ til å spørre om han ønsker å være med på ting , orker han ikke ute aktiviteter så fikser du noe inne , noe du vet at han liker ( feks blir veldig kjedelig for en som har 0 motivasjon og skal itillegg bake om han er mer bygge flymodeller.)

 

Aldri gi opp, ihvertfall ikke vis det. Tenk ny dag nye muligheter. Om en uke per gang blir for mye ta en dag av gangen.

 

 

Anonymous poster hash: f0008...330

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å være forståelsesfull osv, men føler at han da luller seg mer inn i depresjonen sin og synes mer synd på seg selv.

Jeg har prøvd å forklare han at jeg forstår at han har det vanskelig, men at det samtidig ikke er så lett for oss andre her i huset heller. Vi blir veldig preget av hans depresjon.

 

Han klarer ikke å "ta seg sammen" ovenfor barna og er til tider det jeg vil kalle slem mot de. Jeg har da bedt han om å dra bort litt mtp barna. Han kan ikke være her når han er sånn. Han blir da borte på ubestemt tid og jeg flyr rundt her hjemme å bekymrer meg over han samtidig som det er ganske hektisk med tre barn. Kjenner at jeg er fryktelig stressa over situasjonen fordi jeg har så mye bekymringer for han. Han kan ikke svare på når han kommer hjem eller hvordan han har det. "Vet ikke" er en gjenganger.

 

Jeg veksler mellom frusterasjon, fortvilelse, irritasjon, bekymring og maktesløshet osv.

 

Jeg vil så gjerne hjelpe han, at han skal bli bedre, men føler ikke at noe hjelper. Har prøvd å stille litt krav til han. At han feks kan sette på en vaskemaskin i løpet av dagen eller ta ut søpla når han ser den renner over, men han gjør det ikke. Da maser jeg. Han vil bare være i fred han. Han vil ikke snakke med noen eller være sammen med noen. Aller helst vil han være helt alene uten noe støy fra andre.

 

Det er så vanskelig å forstå for meg som står utenfor. Og jeg har så dårlig samvittighet ovenfor barna.

 

Mange ganger har jeg bare lyst til å ta de med meg å dra. Å si til han at han får komme når han orker å være en pappa for dette går så utover dem, men så kan jeg jo ikke det, for hva vil det gjøre med han da liksom?

 

Jeg har vært med til psykologen hans to ganger. Da har jeg tatt opp litt ting som han åpenbart ikke har vært åpen om selv til sin psykolog. Han blir veldig brydd og liker ikke at jeg forteller disse tingene selvom det er relevant for psykologen. Det får meg til å føle at han ikke klarer å fortelle psykologen sin hvordan det faktisk står til med psyken hans. Og da blir det vanskelig å hjelpe han.

 

Jeg tilbød meg å bli med på mandag igjen, men han vil ikke det. Har stengt meg helt ute. Han har trekt seg unna venner, familie, meg og alle.

 

Jeg går rundt å kjenner etter om det er pga meg, om jeg har gjort noe galt eller hva det kan være. Han sier d ikke er meg, men det er så vanskelig å tro på det når han trekker seg sånn unna.

 

jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut dette her for å være helt ærlig. Jeg føler meg veldig egoistisk når jeg sier det, for han har det verre enn meg, men det er så vanskelig å takle dette her.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2a5f8...8a9

[Anonym bruker]

Som barn av en slik forelder - vær så snill å få barna bort fra dette...😞

 

Anonymous poster hash: 63215...29a

[Anonym bruker]

Du kan ikke ta ansvar for han, men du må ta ansvar for barna deres. Få mannen din ut, for godt! Barna tar skade av å vokse opp med faren slik det er, og så lenge han ikke har selvinnsikt nok til å ta ansvar for egen sykdom og tilværelsen ellers så må du sette ned foten.

Jeg klarte å komme meg bort fra min mann, som også var sengeliggende. Barnevernet ble koblet på, og selv til dem la han all skyld på meg.

Det er tøft, men din oppgave er å sette barna først!

 

Anonymous poster hash: cbc60...c25

[Anonym bruker]

Kjære deg. Det er forferdelig å se den du elsker lide sånn og å ikke virke interessert i å få hjelp/ hjelpe seg selv. Min mann var slik før vi fikk barn men ble friskere av å få barn (fikk nok et annet perspektiv). Jeg satte også krav til han at å legge seg ikke var et alternativ. Å holde et normalt aktivitetsnivå og en sunn søvnrytmen hjelper like så mye som medisiner. Og snakk om positive ting om barna og andre ting i stedet før om depresjonen. Nå er det dessverre slik at du ikke kan hjelpe han hvis han ikke vil hjelpe seg selv. Så mitt råd er: sett hardt mot hardt og krev innleggelse til fastlege. Det er virkelig ikke sunt for barna å ha en slik far. På psyk har de noe som kalles barnas time. Da får barna snakka med en fagperson og få satt ord på sine følelser og stilt spørsmål. Og det siste er at du må sette deg selv og barna dine først. Barna er ikke tjent med å ha 2 foreldre som er nede for telling. Det er faktisk utrolig tungt psykisk å være pårørende til en psykisk syk person. Du risikerer selv å bli deprimert.

 

Min mann fikk en ny nedtur når minste var 1,5 år. Heldigvis søkte han hjelp og var intr i å bli bedre. Ble innlagt og fikk grundig utredning og hjelp. Viste seg at han hadde OCD og angst/ depresjon pga dette. Var knallhard behandling men han har nå vært helt frisk i 2 år. Vi søkte hjelp i kommunen og helsesøster og spl kom og snakket med jenta vår som da var 4 år.

 

Masse lykke til og gode klemmer til deg❤️

 

 

Anonymous poster hash: 02a10...ce6

[Anonym bruker]

Du har tre små barn jente, du kan ikke bli i dette forholdet hvis han ikke ønsker hjelp.

 

Anonymous poster hash: a50ce...7ef

[Anonym bruker]

Hvis han er suicidal kan du søke hjelp!

 

Anonymous poster hash: e46f8...cd5