Dere som bor sammen pga barna!

[Anonym bruker]

Hvordan gjør dere det? Sover dere i samme seng?

Kan dere date andre?

Spør dere hva den andre skal hvis h*n skal ut en kveld?

Her er ekteskapet totalt over dessverre, men ingen av oss orker å flytte og utsette barnet vårt på 12 for påkjenningen en skilsmisse er. Dessuten handler det om økonomi også, kun en som er i jobb, den andre er fulltids student på første året.

 

Kan dere fortelle litt om hvordan dere opplever hverdagen?

 

Takk

 

Anonymous poster hash: 1de71...859

[Anonym bruker]

Deler seng, da vi ikke har ledig soverom. Ikke hatt sex med hverandre på 5 år. Vi står fritt til å gjøre hva vi vil med andre, men vi forteller ikke om det, aldri noen hjem og familien kommer først.

 

Anonymous poster hash: 91966...acd

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si... Vi fungerer vel bare som en familiebedrift. Vi har ikke blitt enige om at vi ikke er et par lenger, for det er vi. Men kanskje et mer platonisk par. Vi har ikke åpent forhold. Jeg kunne nok fikset det, men ikke mannen. Så det er ikke et tema. Vi har det greit nok i hverdagen, selv uten de helt store kjærestefølelsene. Jeg er glad i han, men tviler på at vi fortsetter å leve sammen når barna flytter ut om noen år. Vi sover i samme seng. Gjør stort sett alt sammen. Også ferier etc. Hva vil du vite?

Anonymous poster hash: 6f47f...007

[Anonym bruker]

Så nitrist ! 😔❤

 

Anonymous poster hash: 6272a...bb1

[Anonym bruker]

Så nitrist ! ❤Anonymous poster hash: 6272a...bb1

Ja, livet blir ikke alltid som en hadde planlagt og tenkt seg dessverre.

 

Anonymous poster hash: 1de71...859

[Anonym bruker]

Levde sånn i mange år, som venner. Nitrist!!

Vi flyttet fra hverandre da barnet var 12, alt har gått kjempefint! Barnet liker sin nye tilværelse mye bedre.

Jeg er i overkant forelsket og livet er fantastisk❤

 

Anonymous poster hash: 96e8f...645

[Anonym bruker]

Levde sånn i mange år, som venner. Nitrist!!

Vi flyttet fra hverandre da barnet var 12, alt har gått kjempefint! Barnet liker sin nye tilværelse mye bedre.

Jeg er i overkant forelsket og livet er fantastisk❤Anonymous poster hash: 96e8f...645

Hvordan sa dere det til barnet? Er det ene barn?

Det er det her, og jeg er redd h*n ikke har noen søsken å støtte seg på i en tøff situasjon.

Uff, det er så utrolig vanskelig.

 

 

Anonymous poster hash: 1de71...859

[Anonym bruker]

Deler seng, da vi ikke har ledig soverom. Ikke hatt sex med hverandre på 5 år. Vi står fritt til å gjøre hva vi vil med andre, men vi forteller ikke om det, aldri noen hjem og familien kommer først.

 

Anonymous poster hash: 91966...acd

5 år? Men kjære vene, hvorfor flytter ikke en av dere ut? Hva om den ene blir forelsket på ny?

 

Anonymous poster hash: 601de...0c4

[Anonym bruker]

Hvordan sa dere det til barnet? Er det ene barn?

Det er det her, og jeg er redd h*n ikke har noen søsken å støtte seg på i en tøff situasjon.

Uff, det er så utrolig vanskelig.

 

 

Anonymous poster hash: 1de71...859

Jeg trodde h*n skulle ta det tungt, men det motsatte skjedde.

Vi la det frem litt spennende og fortalte at vi skulle flytte, at sånn er det noenganger, at h*n skulle få nye ting til nytt rom etc. At mamma og pappa fortsatt er gode venner.

H*n sa bare Ok, det blir fint!

Har sagt mange ganger at takk for at dere flyttet fra hverandre, det var merkbart på så mange måter at far og jeg ikke hadde det godt sammen. Vi trodde alt var bra!

Jeg bare våknet en dag og tenkte: Herregud, om jeg dør i morgen har jeg kun eksistert for barnet de siste årene. Jeg sa til far at NÅ flytter jeg, jeg informerte barnet sammen med far og alt har egentlig gått helt utrolig bra!!!

Vi er LYKKELIGE med hver vår partner. Alt jeg så for meg ville skje, skjedde aldri!

Vi er GODE venner og samarbeider godt.

Barnet (nå 14), er harmonisk og glad, skoleflink og mange venner.

Nei, det er det beste valget jeg noensinne har tatt.

Plutselig kom livet tilbake. Jeg så blomstene igjen, jeg nøt vårlufta, jeg så menneskene rundt meg.. Nei, det eneste jeg angrer på er at vi lot det gå så mange år!

 

Anonymous poster hash: 96e8f...645

[Anonym bruker]

Jeg trodde h*n skulle ta det tungt, men det motsatte skjedde.

Vi la det frem litt spennende og fortalte at vi skulle flytte, at sånn er det noenganger, at h*n skulle få nye ting til nytt rom etc. At mamma og pappa fortsatt er gode venner.

H*n sa bare Ok, det blir fint!

Har sagt mange ganger at takk for at dere flyttet fra hverandre, det var merkbart på så mange måter at far og jeg ikke hadde det godt sammen. Vi trodde alt var bra!

Jeg bare våknet en dag og tenkte: Herregud, om jeg dør i morgen har jeg kun eksistert for barnet de siste årene. Jeg sa til far at NÅ flytter jeg, jeg informerte barnet sammen med far og alt har egentlig gått helt utrolig bra!!!

Vi er LYKKELIGE med hver vår partner. Alt jeg så for meg ville skje, skjedde aldri!

Vi er GODE venner og samarbeider godt.

Barnet (nå 14), er harmonisk og glad, skoleflink og mange venner.

Nei, det er det beste valget jeg noensinne har tatt.

Plutselig kom livet tilbake. Jeg så blomstene igjen, jeg nøt vårlufta, jeg så menneskene rundt meg.. Nei, det eneste jeg angrer på er at vi lot det gå så mange år!

 

Anonymous poster hash: 96e8f...645

Og ja, vi har kun ett barn.

 

Anonymous poster hash: 96e8f...645

[Anonym bruker]

Og ja, vi har kun ett barn.Anonymous poster hash: 96e8f...645

Takk for svar!

Ja, jeg sliter virkelig med å "ta det siste steget", men vet jo at slik det er nå ikke er bra.

Kjenner humøret daler i bilen på vei hjem.

Vi er egentlig ikke uvenner, men snakker ikke sammen. Sitter hele kvelden uten å veksle et ord.

 

Takk nok en gang, godt å høre at dere har det bra.

 

Anonymous poster hash: 1de71...859

[Anonym bruker]

Vi bor sammen på grunn av barna. Mannen elsker meg ikke lenger og klarer ikke å tenne på meg, så vi har ikke sex. Jeg har sagt til ham at jeg ønsker åpent forhold fordi sølibat i 16 år til fungerer ikke for meg. Foreløpig har jeg ikke leitet etter en mann å ha meg med, men det skjer før eller senere når man får tid og ork til det. Har heller ikke noe imot hvis han har seg med en annen dame. Vi sover i samme seng, kysser, sitter i armkroken i sofaen og fungerer ellers som par og familie.

Anonymous poster hash: 1a079...978

[Anonym bruker]

 

Vi bor sammen på grunn av barna. Mannen elsker meg ikke lenger og klarer ikke å tenne på meg, så vi har ikke sex. Jeg har sagt til ham at jeg ønsker åpent forhold fordi sølibat i 16 år til fungerer ikke for meg. Foreløpig har jeg ikke leitet etter en mann å ha meg med, men det skjer før eller senere når man får tid og ork til det. Har heller ikke noe imot hvis han har seg med en annen dame. Vi sover i samme seng, kysser, sitter i armkroken i sofaen og fungerer ellers som par og familie.

 

Anonymous poster hash: 1a079...978

 

 

 

Vi snakker for øvrig ikke så mye sammen, han synes ikke det er så interessant å snakke med meg.

 

Anonymous poster hash: 1a079...978

[Anonym bruker]

 

Vet ikke helt hva jeg skal si... Vi fungerer vel bare som en familiebedrift. Vi har ikke blitt enige om at vi ikke er et par lenger, for det er vi. Men kanskje et mer platonisk par. Vi har ikke åpent forhold. Jeg kunne nok fikset det, men ikke mannen. Så det er ikke et tema. Vi har det greit nok i hverdagen, selv uten de helt store kjærestefølelsene. Jeg er glad i han, men tviler på at vi fortsetter å leve sammen når barna flytter ut om noen år. Vi sover i samme seng. Gjør stort sett alt sammen. Også ferier etc. Hva vil du vite?

 

Anonymous poster hash: 6f47f...007

Hvorfor ble det slik da?

 

Anonymous poster hash: 7ff91...7d8

[Anonym bruker]

Jeg ble overlykkelig da mine foreldre skilte seg da jeg var 18 år.skulle ønske de gjorde det myyyye før!

 

Anonymous poster hash: 6272a...bb1