Burde jeg flytte?

[Anonym bruker]

Jeg er i en vanskelig situasjon.

Har bodd sammen med en i 3 år. Han har to barn og jeg har ett.

Kjenner jeg angrer på valget jeg tok.

Vi har mitt barn 100% og hans 50%.

Jeg gruer meg til de ukene hans barn kommer. De er ikke oppdratt til å hjelpe til, være normalt høflige eller være takknemlige. De forventer at sine ønsker skal gå først hele tiden.

De er såpass store at de fint kan se hva som bør gjøres men istedenfor må vi mase hver eneste gang det skal gjøres.

De var ikke engang vant til å måtte sette sko ordentlig i gangen eller henge opp jakka når de kom hjem. Ikke hadde de gått med en eneste søppelpose eller måtte ta i et lite tak ellers. Mitt barn er halvparten så stor i alder og gjør noen av disse tingene uten at jeg trenger be barnet om det. Nettopp fordi barnet mitt er vant til at det går an å hjelpe til.

Det er også masse andre ting som at de får dyre ting uten å vise noe som helst takknemlighet og driter i om det blir ødelagt. Det er masse mer rundt i familien som gjør at forholdet er vanskelig. Jeg har ikke blitt godtatt hos alle i familien hans heller, og vi ble tatt dårlig imot av noen av dem. Jeg går hele tiden og vurderer å flytte. Eneste som stopper meg er at jeg elsker min samboer og vi har det så fint den uka vi bare er oss 3. Det andre er at mitt barn ser på han som pappaen sin og jeg hater å bryte opp dette. Har prøvd å snakke med han men da er han i forsvar med en gang, ellers sier han at vi må sette opp planer for hva de skal gjøre, men det bare glipper. Han burde absolutt sette mer krav.

Det gnager hele tiden og jeg kjenner at jeg mister meg selv. Det gjør ikke ting noe bedre at jeg savner en helt vanlig familie med kun våre barn siden min egen familie jeg vokste opp i er helt ødelagt.

Ser snart ingen glede i dette.

Føler meg så fastlåst.

 

Anonymous poster hash: 10de5...178

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok vurdert å bli særbos ja. Om noen år er vel barna hans myndige og da kan dere flytte sammen igjen. Har du snakket med hans barn om dine tanker? I en vennlig, seriøs og åpen tone? Det hadde jeg gjort om det var mitt hus.

 

Anonymous poster hash: 50108...2f1

[Anonym bruker]

Syns virkelig det du nevner med barna hans er noe problem. Er bare å fortsette å sette regler, hvor mye mas som skal til får nå bare være, går an å belønne de en periode f.eks, er opp til dere hvor positivt ting kan gjøres. Det med øvrig familie er leit, men der er det opp til samboeren din å støtte deg og enten "sette de på plass", eller skape avstand.

 

Å flytte sammen med dine og mine er som regel en utfordring. Men å fokusere på probleme løser ingenting altså, dere som voksen har ansvaret for hvordan dere oppdrar barna, er de ikke oppdratt fra før så start NÅ 😉

 

Anonymous poster hash: f0c43...0c6

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal få ham med i parterapi. Ikke om en stund, eller se det an en stund - men NÅ. Jo lengre tid du går og er så misfornøyd i forholdet, jo verre blir det å gjøre noe med det.

 

Få ham med i parterapi og ta opp ting med mannen der. Det at han (og hans barns mor) ikke har orket å oppdra barna sine, det er hans (deres) problem. Og om han ikke selv gidder oppdra sine egne barn, da kan han ikke forvente at du skal gidde å gjøre det, eller leve med ham og hans uoppdragne barn.

Husk at dette IKKE er hans barns feil, det er din samboers feil og barnas mors feil.

Og det er din samboer som må innse dette og gjøre noe med det. Da kan du hjelpe til, for dere to må være samkjørte, men han må være pådriver. Dere kan sette opp regler for hjemmet sammen, men han må være den som hovedsaklig følger opp at barna gjør det de skal gjøre, at de oppfører seg osv.

 

Og er det ingen endring til sommeren - bo hver for dere.

Anonymous poster hash: 6bd0b...768