Parterapi eller kan vi løse dette selv?

[Anonym bruker]

Sammen i 19 år. Dårlig komunikasjon. To veldig sterke personligheter og ingen av oss som "gir oss": Vi mangler omsorg for hverandre. Vi respekterer hverandre på grunn av intelligens, styrke og faglighet, men tåler ikke svakhetstegn ved hverandre. Vi irriterer oss over hverandre. Jeg irriterer meg over at han snuser, biter negler, drikker for mye øl i helgene. Han irriterer seg over at jeg bruker for mye penger, roter, utsetter ting, ikke er flink nok til å trene.

 

Vi er et par som har "alt" sett fra utsiden. Vi samarbeider om barna og får til mye. Men vi er rett og slett ikke så glad i hverandre lenger etter veldig mye slitasje med dårlig kommunikasjon, krangling og irritasjon.

 

Noen som kan gi noen råd?

Anonymous poster hash: 27be1...350

[Anonym bruker]

Familievernkontor kan hjelpe.

 

Anonymous poster hash: 8262c...cd8

[Anonym bruker]

Høres vanskelig ut å fikse alene hvis dere mangler omsorg for hverandre og irriterer dere over hverandre. Tror dere trenger en utenforstående. 

Anonymous poster hash: 3e9d9...363

[Tough Shit]

Vi er begge høyt utdannet og har det vi trenger i livet. Vi er verdsetter akademia og gode samtaler om politikk, kultur, helse og mat. 

Når vi har hatt det slik sier vi at det har sklidd litt ut. Da tar vi tak i problemet sammen og bestemmer oss for å snu trenden. 

Måten vi gjør det på er å snakke om hva vi vil ha i fremtiden med hverandre. Da er valget enkelt; dersom dere vil være sammen og ha det godt har dere kun en mulighet, nemlig å prioritere at kommunikasjonen skal være sentrum og at dere skal forstå at vi er mennesker som har feil og svakheter. Dere kan ikke leve i den troen at dere finner noen uten disse svakhetene. Alle har de. Og dere må kunne leve med dem.

[Anonym bruker]

Vi er begge høyt utdannet og har det vi trenger i livet. Vi er verdsetter akademia og gode samtaler om politikk, kultur, helse og mat. 

Når vi har hatt det slik sier vi at det har sklidd litt ut. Da tar vi tak i problemet sammen og bestemmer oss for å snu trenden. 

Måten vi gjør det på er å snakke om hva vi vil ha i fremtiden med hverandre. Da er valget enkelt; dersom dere vil være sammen og ha det godt har dere kun en mulighet, nemlig å prioritere at kommunikasjonen skal være sentrum og at dere skal forstå at vi er mennesker som har feil og svakheter. Dere kan ikke leve i den troen at dere finner noen uten disse svakhetene. Alle har de. Og dere må kunne leve med dem.

 

Vi er også høyt utdannet og begge har stillinger med mye ansvar. Det er paradoksalt at vi samarbeider og kommuniserer godt med alle- bortsett fra hverandre. 

 

Jeg tar meg i å ønske meg en mann som er snillere og mer opptatt av andre. Samtidig er jeg imponert over hans intellekt og alt han får til. Pen er han også, men det betyr jo ikke så mye lenger 

 

Anonymous poster hash: 27be1...350

[Tough Shit]

 

Vi er også høyt utdannet og begge har stillinger med mye ansvar. Det er paradoksalt at vi samarbeider og kommuniserer godt med alle- bortsett fra hverandre. 

 

Jeg tar meg i å ønske meg en mann som er snillere og mer opptatt av andre. Samtidig er jeg imponert over hans intellekt og alt han får til. Pen er han også, men det betyr jo ikke så mye lenger 

 

Anonymous poster hash: 27be1...350

 

 

Jeg har hatt litt av det samme dilemmaet. Følte vi var et superpar på alle andre områder enn med hverandre. Jeg har alltid vært ganske svart-hvit, prinsippfast og lite villig til å gi meg. Jeg kom til et punkt hvor jeg følte han var slem med meg hele tiden fordi han snakket så hardt og til tider stygt. Etter å ha gått mange mange runder med meg selv over 5-6 år bestemte jeg meg for å gi slipp på noen av mine prinsipper og blottlegge meg helt for ham. Jeg sa at jeg kom til å gjøre en innsats på å behandle ham slik han ville (som en sterk mann som jeg forgudet). Det gikk ca 2 dager også hadde vi en HELT annen dialog. Han ble mykere, omtenksom, var på meg og mine behov. 

Klart det har vært tilabkefall eller dager der det ikke har fungert. Men nå, 2 år senere er vi et superpar med hverandre. 

Det som måtte til var at vi var helt fullstendig åpne og sårbare.

 

Spørr deg selv om du vil være med ham etter barna er ute. Vil du det må du gjøre det som trengs, du må gi slipp på noen av de tingene som ikke betyr noe i lengden selv om det irriterer deg mye. Jeg kan f.eks ikke fortsette å bruke så mye energi på snusingen, snorkingen, at han sutrer mye ved ubehag. Det er slike ting jeg bør kunne leve med. 

Tror du at du finner en som mangler alle disse plagsomme tingene?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt litt av det samme dilemmaet. Følte vi var et superpar på alle andre områder enn med hverandre. Jeg har alltid vært ganske svart-hvit, prinsippfast og lite villig til å gi meg. Jeg kom til et punkt hvor jeg følte han var slem med meg hele tiden fordi han snakket så hardt og til tider stygt. Etter å ha gått mange mange runder med meg selv over 5-6 år bestemte jeg meg for å gi slipp på noen av mine prinsipper og blottlegge meg helt for ham. Jeg sa at jeg kom til å gjøre en innsats på å behandle ham slik han ville (som en sterk mann som jeg forgudet). Det gikk ca 2 dager også hadde vi en HELT annen dialog. Han ble mykere, omtenksom, var på meg og mine behov. 

Klart det har vært tilabkefall eller dager der det ikke har fungert. Men nå, 2 år senere er vi et superpar med hverandre. 

Det som måtte til var at vi var helt fullstendig åpne og sårbare.

 

Spørr deg selv om du vil være med ham etter barna er ute. Vil du det må du gjøre det som trengs, du må gi slipp på noen av de tingene som ikke betyr noe i lengden selv om det irriterer deg mye. Jeg kan f.eks ikke fortsette å bruke så mye energi på snusingen, snorkingen, at han sutrer mye ved ubehag. Det er slike ting jeg bør kunne leve med. 

Tror du at du finner en som mangler alle disse plagsomme tingene?

 

Jeg har også opplevd det som at han er slem med meg. Han viser ikke omsorg når jeg er syk. Virker som han forakter meg når jeg er svak. Men jeg har tenkt at dersom jeg er mildere og kritiserer han mindre ville det ha hjulpet. 

 

Vet ikke om det er riktig, men når jeg ser på andre sine forhold synes det ofte å være en sterk og en svak part. Har fundert på om det er det som er problemet hos oss, at begge er sterke og ingen viker en tomme.

 

Jeg prøver å leve med det, men det synes som en lang vei å gå dersom jeg skal greie slutte å irritere meg.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 27be1...350

[Tough Shit]

 

Jeg har også opplevd det som at han er slem med meg. Han viser ikke omsorg når jeg er syk. Virker som han forakter meg når jeg er svak. Men jeg har tenkt at dersom jeg er mildere og kritiserer han mindre ville det ha hjulpet. 

 

Vet ikke om det er riktig, men når jeg ser på andre sine forhold synes det ofte å være en sterk og en svak part. Har fundert på om det er det som er problemet hos oss, at begge er sterke og ingen viker en tomme.

 

Jeg prøver å leve med det, men det synes som en lang vei å gå dersom jeg skal greie slutte å irritere meg.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 27be1...350

 

 

Jeg tenker at det ikke er lurt med en sterk og en svak part, men det er min mening. Du kan ikke forandre deg selv eller ham. Det eneste du kan forandre er dine holdninger og din evne til å tåle irritasjon. Dersom det ikke går vil nok forholdet forsures over tid, og jeg ser ikke hvordan det skal kunnes snues på noen måte om det fortsetter slik. Da vil bitterheten bli ganske dyp hos begge. Dere er nødt til å ta noen valg dersom dere skal ha ikke bare en fremtid men en god en. Det kan være en tredje part er nødvendig for å fastlegge forventninger som er realistiske.

[Anonym bruker]

Å være sterk er ikke synonymt med å være stram, kompromissløs og uempatisk. Tvert imot vil jeg heller si - det er i denslags personlighetstrekk man viser sin svakhet: frykten for å miste kontroll.

 

Anonymous poster hash: ac2d5...8dd

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det ikke er lurt med en sterk og en svak part, men det er min mening. Du kan ikke forandre deg selv eller ham. Det eneste du kan forandre er dine holdninger og din evne til å tåle irritasjon. Dersom det ikke går vil nok forholdet forsures over tid, og jeg ser ikke hvordan det skal kunnes snues på noen måte om det fortsetter slik. Da vil bitterheten bli ganske dyp hos begge. Dere er nødt til å ta noen valg dersom dere skal ha ikke bare en fremtid men en god en. Det kan være en tredje part er nødvendig for å fastlegge forventninger som er realistiske.

Mente ikke at det var fornuftig, bare registrerer at mange har det sånn.

 

Vi har begge mye bitterhet vi bærer på. Begge har gjort vonde ting mot den andre.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 27be1...350

[Anonym bruker]

Prøv å bare ha sex😂

 

Anonymous poster hash: 83a00...4be

[Anonym bruker]

Siden det ikke er noe akutt går det jo ann å gjøre noen forsøk selv før man går til andre. Jeg leser for øyeblikket «Hold me tight» av Sue Johnson og anbefaler den varmt. Den er veldig konkret og hvis den ikke nytter i seg selv så gir den litt innsikt i parterapi som kan være nyttig når man skal velge terapeut.

 

Anonymous poster hash: 5b4b4...6f7

[Anonym bruker]

Mente ikke at det var fornuftig, bare registrerer at mange har det sånn.

 

Vi har begge mye bitterhet vi bærer på. Begge har gjort vonde ting mot den andre.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 27be1...350

Det er ganske avgjørende hvor vondt dere har gjort hverandre.

Enkelte ting sårer så mye at det ikke kan repareres.

Dere må ta tak i dette og enten løse det eller gå fra hverandre. Hvis det er barn som bor sammen med dere så har de det ikke bra i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: d7e61...c99

[Anonym bruker]

Å være sterk er ikke synonymt med å være stram, kompromissløs og uempatisk. Tvert imot vil jeg heller si - det er i denslags personlighetstrekk man viser sin svakhet: frykten for å miste kontroll.

 

Anonymous poster hash: ac2d5...8dd

 

Enig!

 

Hi, jeg får inntrykk av at dere er så inngrodd i gamle, dårlige kommunikasjonsmønster, så jeg tror dere vil ha størst sjanse for å lykkes om dere går i parterapi og får hjelp av en nøytral fagperson.

 

Anonymous poster hash: 466cc...352