Tar vi oss selv forgitt?

[Anonym bruker]

HI HER

 

Jeg tenker litt høyt her nå... Hvorfor i alle dager holder vi ut, uansett hvilke ting man sliter med i et forhold så skal vi på død og liv holde ut med akkurat den mannen/kvinnen????

Greia er at min flotte, glade, sprudlende venninne er blitt helt motsatt av det jeg beskriver henne som.

Jeg savner henne så sykt, for hun er viktig i livet mitt.

Hun møtte en ny flott mann for ca 6 år siden. Hun strålte og følte seg lykkelig. Nå, bare kjipt. Hun føler hun ikke kommer fram i han. Hun er mye mer sint og lei seg! Føler seg ikke lykkelig etc.

Vi har pratet MYE og jeg prøver å se begge sider (henne og han). Hun kommer liksom ingen vei.

Så hvorfor skal vi på død og liv holde ut og holde ut. Fordi vi ønsker så sterkt å føle lykkerusen igjen?

Noen som har råd her?

De har ikke barn sammen, men hun har fra før.

 

 

Anonymous poster hash: 09b41...2c1

 

 

 

Anonymous poster hash: e9f5d...283

[Anonym bruker]

Du kan ikke leve livet for henne. Synd at hun ikke i stedet fant noen som kunne spille henne god, og vice versa, men du kan lite gjøre hvis dette er hennes valg for livet sitt.

 

Anonymous poster hash: 7d6fe...457

[Twintipp og himmelblå]

Fordi det ses på som et nederlag om man bryter ut? Fordi man også har delt gode ting, som hjernen elsker å fortelle deg når alvoret om å gå kommer litt for tett på redselen.

For tenk om man angrer?

Er det ikke bedre å bo slik enn å slite med å få endene til og møtes i en mindre leilighet? Tenk om jeg savner ham, og han finner ei ny med en gang. Jaktinstinktet og kontrollbehovet kommer til syne.

Og som mor: Dette kan jeg ikke utsette barna for. Så går det litt til, og litt til.

 

Sannheten er som oftes at lykke kan ikke kjøpes for penger, du ser heller ikke barna klart i din ulykkelighet.

Du visner som menneske, i din egen feighet.

[Anonym bruker]

Jeg tror mange mister selvtillit og troen på at de fortjener bedre når de lever i dårlige forhold. De tør ikke være synlige, de tør ikke stille krav til å jobbe med forholdet. Og så tviholder de istedenfor på bildet av forholdet slik det var i begynnelsen, det bilde man hadde av partneren den gangen, og håper at det på magisk vis kommer tilbake av seg selv. Da slipper man jo også å ta ansvar for eget liv.

Jeg tror at man ikke tar seg selv nok på alvor.

 

Men til din venninne, Hi - fortell henne hva du alltid har satt pris på med henne og fortell henne at du er bekymret fordi hun i dette forholdet har endret seg så mye og at du ser hun ikke har det bra. Oppfordre henne til å få med mannen i parterapi, eller at hun alene går til timer på familievernkontoret. Men også "sparke henne bak". Om hun stadig klager på forholdet og hvor fælt hun har det, spør henne rett ut hva hun vil gjøre med det. Sier hun vet ikke, si til henne at det er tydelig at hun/de ikke kommer noen vei alene, og oppfordre henne eller dem å gå i parterapi. Vil hun ikke det, spør henne igjen hva hun vil gjøre for å endre situasjonen. Vet hun ikke, si at ikke vet hun hva hun vil gjøre, ikke vil hun i parterapi eller egen terapitimer, vil det si at hun egentlig vil ha det elendig, at hun ikke tror hun fortjener bedre? Tilby deg å bli med henne til en time hos terapeut på fvk om hun ikke greier å gå alene eller ikke vil eller får med seg mannen. Vær tydelig med henne på at hun ikke får det bedre om hun ikke begynner å bli konstruktiv i sin tilnærming til problemene.

 

En annen ting - er du sikker på at det ikke er fysisk eller psykisk vold i forholdet?

 

Fortell henne at du er glad i henne og at du synes det er trist å oppleve at hun har det så dårlig, og si at du støtter henne om hun vil løse problemene.

Anonymous poster hash: 1eb06...906

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! For en god ide. Jeg blir med henne til terapi. For det trenger hun så absolutt.

Ja, ingen psykisk/ fysisk vold. Det er hun veldig klar på. Har spurt henne og jeg vet når hun prøver å "sjule/lure seg unna" sannheten.

Igjen, takk for gode råd!

Hilsen HI

 

Anonymous poster hash: e9f5d...283