Våknet av brannalarmen

[Anonym bruker]

Her ble det regelrett pangstart på dagen. Våknet ca 6 av brannalarmen, stupte ut i stua og ble med møtt av en vegg med røyk. Hylte til mannen at det brenner og at han skulle ta seg av unga.

Ungene har soverom på andre siden av stua og kjøkkenet og er 21 (har han fra et tidligere forhold) og 11 år.

Ser at røyken kommer fra kjøkkenet og skjønner tegninga, eldste har lagd seg mat og glemt den i stekovnen. Jeg får tak i stekeplata, piler ut i gangen, ut på terrasse og pælma maten ut.

Inne var det tjukt med røyk.

Mannen min freser til eldste som har kommet seg ut på kjøkkenet, jeg freser hold kjeft og la han være.

Opp med dører og vinduet, setter ut skåler med eddik. Alarmselskapet ringer, bikkja er livredd og gjemmer seg på badet og løper ut når han blir tatt ut derfra.

Eldste begynner å gråte, jeg tar han med meg på rommet hans. Han skal flytte, vil ikke leve mer. Er helt ute av seg. Han sliter med sterke depresjoner og er medisinert. Er lei seg for at broren ble vekket pga han.

Jeg snakker rolig med han og sier at nå har du lært og gjør ikke dette mer. Han har sett på tv på rommet og glemt å sette på klokka. Dermed skjedde dette.

 

Mannen fikk beskjed om hvordan eldste tar dette og får beskjed om at dette skal ikke kjeftes og smelles for. Eldste vet at han har driti seg ut og straffer seg selv HARDT.

Forklarer også 11 åringen at broren ikke har det så bra og er lei seg. Sier også at han har en sykdom, depresjon, som gjør at han blir kjempe lei seg når han blir lei seg. Yngste sier han skjønner. Jeg har en mistanke om at han har vist om diagnosen til eldste og har googlet det.

 

Nå sover eldste. Jeg er i hel spenn og vet ikke om jeg skal tørre å gå ut av døren i dag. Ser for meg alle mulige skrekksenarioer. Jeg er jo så glad i gutten min og vil at han skal ha det bra. Er så redd depresjonene skal slå til for fullt igjen nå. Hadde en runde i jula pga min manns far og søster som alltid er sleivete i kjeften på andres bekostninger. De skulle ha det morro med de ussel kanskje 5 kg. eldste la på seg pga medisiner og at han flyttet hjem igjen og gjorde det slutt med samboeren.

 

Har dere noen råd til hva jeg bør gjøre nå? Jeg vil gjøre det riktig og best mulig for sønnen min. Og nei, han var ikke full når han satte på maten. Han hadde nettopp kommet hjem etter å ha vært sjåfør for kompiser.

 

Anonymous poster hash: fc5aa...6e6

[Anonym bruker]

Høres ut som dere har litt å styre med i familien, ja. Som en observasjon av det du skriver, vil jeg bare si at familiemedlemmer med depresjon påvirker resten av familien mye. Det er veldig tøft å leve med det, å stadig ta hensyn, gå på eggeskall etc. Kan det hende du beskytter sønnen din i overkant mye fordi du er så glad i han og føler du er den eneste som forstår? Han er voksen, men han trenger hjelp. Får han det? Kanskje det ikke er så greit for resten av familien?

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: c0b64...b16

[Mamma_til_2]

Huff for en start for hele familien, jeg ville ikke sakt noe nå men vente litt til alle følelser har lagt seg litt, mannen din ble nok kjempegodt ( noe jeg forstår) og da er det lett og bli sint og eksplosiv si ting man ikke helt mener.

Snakk sammen i ettermiddag ikke anklagene men rolig, du må og snakke med sønnen din få han til og forstå at skal han lage mat på natten så er det brødskive ikke varm mat.

[Anonym bruker]

I fare for å gjenta meg selv....hvorfor er du fortsatt sammen med den mannen? Han behandler deg dårlig og ungene dårlig! Kvitt det med han og dere kommer til å få det bedre alle sammen

 

Anonymous poster hash: 41336...31f

[Anonym bruker]

Eldste er under DPS men psykologen er i pappaperm nå så da skulle han forsøke å klare seg selv.

 

Greia er ar mannen min har en tendens til å overreagere når det gjelder eldste. Har vært sånn siden eldste var tenåring.

Eldste har aldri vært vanskelig å ha med å gjøre. Stille, rolig og innesluttet. De få gangene det har vært noe så har mannen min overreagert. Det har resultert i at gutten ikke har så mye til overs for stefaren.

I tillegg er stefaren lat og gjør lite for å hjelpe meg her hjemme. Dette er også med på å påvirke guttens syn på stefaren.

Hadde jeg hatt økonomi til p klare meg alene så hadde vi ikke bodd sammen med han lengre. Har ingen følelser for mannen lengre.

Men siden jeg selv er syk (fibromyalgi med sterk fatique)og er på AAP så har jeg ingen muligheter til å klare meg på egen hånd.

 

At mannen ble redd skjønner jeg, men jeg hadde alt under kontroll på et nanosekund. Mannen blir lett "hysterisk" for småting.

Skal ikke gå inn på alle problemene oss i mellom.

 

Siden dagen startet så tidlig så har jeg fått gjort litt da. Ting jeg ikke får gjort ellers i uka siden jeg er på arbeidsutprøving. For jeg SKAL

tilbake i arbeidslivet igjen.

 

Kjenner bare at jeg nå er sliten av å hele tiden være nødt til å ha kontroll og styring på alt. Driver rett og slett familien AS på egenhånd.

 

Anonymous poster hash: fc5aa...6e6

[Anonym bruker]

Har ikke dere komfytvakt? Eller hjelper det ikke i slike situasjoner?

 

Anonymous poster hash: a57be...860

[Anonym bruker]

Steforelder + barn som krever litt = problemer.

 

Bra at du støtter sønnen din, men det spørs om ikke forholdet til stefar er med på å skape mange av problemene hans.... Skjønner at du er i en vanskelig situasjon.

 

Anonymous poster hash: c0b64...b16