Jeg er så forelsket! - i en annen 😥

[Anonym bruker]

Jeg er gift. I et ekteskap som ikke er lykkelig, men heller ikke så ulykkelig at det føles rett å bryte opp. Vi samarbeider fint og krangler ikke mye. Men vi har lite nærhet og fellesskap.

 

Så har jeg da møtt en annen. En jeg føler er min sjelevenn. Men han bor i en annen by 19 mil fra meg. Ingen av oss vil flytte. Begge har barn. Vi er enige om at det ikke kan bli oss, selv om begge ønsker det. Det er så forferdelig vondt. Jeg bare gråter. Er heldigvis alene hjemme i helga.

 

Trenger ikke kritikk. Ønsker å høre fra noen med erfaring fra dette som kan fortelle meg at det går over.

 

Anonymous poster hash: 1a2d2...9e9

[Anonym bruker]

Det er umulig for meg å si at det vil gå over.

 

Men jeg hadde det som deg. Når jeg etter to år med uhelbredelig forelskelse fikk en ny lidenskap i livet ( ikke en ny mann) forsvant forelskelsen.

 

Behovet mitt var ikke en ny sjeldent, men det å føle meg levende igjen.. og det å være oppslukt i noe..

 

Anonymous poster hash: d7198...78d

[Surogvanskelig]

Det går over. Bryt kontakten helt. Det føles jævlig nå, men går over

[Anonym bruker]

Har det samme som deg nå..

 

Anonymous poster hash: cb86f...a99

[Anonym bruker]

Tiden leger alle sår, så ja, det går over. Finn noe annet å fokusere på. For meg ble det trening. Og du verden så sterk og sprek jeg ble

 

Anonymous poster hash: 8c4de...9b0

[Anonym bruker]

Takk! Prøve å få meg en treningstur i dag. Føler meg dessverre helt apatisk.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1a2d2...9e9

[Anonym bruker]

De fleste i ett langvarig forhold blir betatt eller forelska i en annen , så lenge man ikke mater det går det gradvis over

 

Anonymous poster hash: f8e33...612

[Anonym bruker]

Jeg har det også sånn. Det har vart i over tre år. Det går ikke over, det har derimot gått og går ut over mye annet. Kutt er nok det beste, men ikke enkelt. I alle fall ikke for meg, da det ikke er det jeg egentlig vil Men jeg er sikker på at det går over om du klarer å kutte han ut.

Anonymous poster hash: 69abd...478

[Anonym bruker]

Jeg vet mange vil si dette er forkastelig å si, men jeg ville ha dyrket forelskelsen. Selv om det kanskje aldri blir dere.

Jeg har hatt det på samme måte. Og vi ga etter, den vakreste kjærlighetshistorien ever.

Etter noen år kjølnet det litt. Men fortsatt er det det vakreste jeg har opplevd ❤️

 

Anonymous poster hash: b3a34...192

[Anonym bruker]

Jeg vet mange vil si dette er forkastelig å si, men jeg ville ha dyrket forelskelsen. Selv om det kanskje aldri blir dere.

Jeg har hatt det på samme måte. Og vi ga etter, den vakreste kjærlighetshistorien ever.

Etter noen år kjølnet det litt. Men fortsatt er det det vakreste jeg har opplevd ❤️

 

Anonymous poster hash: b3a34...192

Hvordan skulle jeg gjøre det? Da blir jeg jo skilt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1a2d2...9e9

[Anonym bruker]

Hvordan skulle jeg gjøre det? Da blir jeg jo skilt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1a2d2...9e9

Det ble ikke jeg. Trenger da ikke si alt til mannen din gjør du vel?

 

 

 

Anonymous poster hash: b3a34...192

[Anonym bruker]

Kutt kontakten. Så lenge dere holder kontakten så vil han være fokuset ditt og symbolet på alt som er bra. Det vil gjøre at du får mindre og mindre fokus på det som er bra i forholdet du er i.

 

Kutt kontakten med ham. Om han elsker deg også så vil han ditt beste, og da respekterer han at du trenger å fokusere på det livet du tross alt selv velger å holde på sammen med mannen din og far til dine barn.

 

Og så finner du ting å gjøre som gir deg positiv energi i livet ditt ellers. Når du har fått den andre på avstand tar du tak i det forholdet du er i, for det virker som om dere kanskje kan finne tilbake til et nærere forhold.

Anonymous poster hash: 2542a...ac3

[Anonym bruker]

Det ble ikke jeg. Trenger da ikke si alt til mannen din gjør du vel?

 

 

 

Anonymous poster hash: b3a34...192

Tenk å oppfordre til noe slikt. Huff

 

Anonymous poster hash: 6bcc9...511

[Anonym bruker]

Jeg er gift. I et ekteskap som ikke er lykkelig, men heller ikke så ulykkelig at det føles rett å bryte opp. Vi samarbeider fint og krangler ikke mye. Men vi har lite nærhet og fellesskap.

 

Så har jeg da møtt en annen. En jeg føler er min sjelevenn. Men han bor i en annen by 19 mil fra meg. Ingen av oss vil flytte. Begge har barn. Vi er enige om at det ikke kan bli oss, selv om begge ønsker det. Det er så forferdelig vondt. Jeg bare gråter. Er heldigvis alene hjemme i helga.

 

Trenger ikke kritikk. Ønsker å høre fra noen med erfaring fra dette som kan fortelle meg at det går over.

 

Anonymous poster hash: 1a2d2...9e9

Hos meg gikk det over. Gikk fra samboer for en annen, men han klarte å skremme meg bort i løpet av en måned. Begynte å snakke om barn og giftermål før jeg i det hele tatt var flyttet ut. Til slutt foraktet jeg ham. Samboer tilga meg heldigvis, så jeg fikk flytte tilbake. Dummeste jeg noen gang har gjort var å gi etter for en liten forelskelse.

 

Anonymous poster hash: 9162c...4ea