"Utmattet".....

[Anonym bruker]

Dette skriver jeg fordi jeg faktisk ikke forstår dette, ikke fordi jeg har et ønske om å rakke ned på noen...

 

Jeg synes det blir mer og mer vanlig med voksne i relativt ung alder som sier de er "utmattet". Enten ved diagnose, eller bare psykisk uten diagnose. Jeg forstår ikke dette.... Jeg klarer ikke helt å tro at man faktisk blir helt utmattet av et ganske normalt liv (kanskje også hektisk), slik at man bare må ligge eller er sykemeldt lenge. 

 

Selv jobber jeg turnus i en krevende jobb samtidig som jeg studerer på masternivå fulltid i en annen by (pendling). Jeg har hus, mann og 2 barn - en liten og en på skolen. Skolebarnet mitt trenger en del ekstra oppfølging pga noen utfordringer, så dette barnet tar mer tid enn "vanlige barn". I tillegg har jeg en vanskelig barndom bak meg som har gjort at jeg i perioder sliter litt med angst. Dette har jeg valgt å håndtere selv når det kommer, uten medisiner. Jeg anser mitt liv for å være rimelig hektisk, og i perioder er jeg kjempesliten og dritt lei. Men jeg er da ikke utmattet... og har heller aldri vært det, eller føler jeg kommer til å bli det.... 

 

Er "utmattet" egentlig en tilstand man til en viss grad "velger"? Som i at man er sinnssykt sliten, og da velger å si at man er utmattet og derfor har en legitim grunn til å legge seg ned eller sykemelde seg fremfor å stå på videre, eller ta en velfortjent ferie? Kanskje bytte yrke om man ser det man har blir for tøft i lengden? 

 

Jeg bare klarer ikke tro på hyppigheten av unge mennesker som er "helt utmattet".... Er dette en trend? Status å si at man er utmattet? 

Anonymous poster hash: d559c...164

[Anonym bruker]

Det er nok mer det at folk har forskjellig kapasitet, samtidig som det er forventet at alle skal yte likt.

 

Det er ikke lenger rom for at noen ikke orker like mye, at noen jobber deltid, noen er hjemmeværende, noen er litt "svakelig" osv, nå skal alle yte 110% hele tiden. På jobb, som foreldre, som partnere, som venner, overalt skal man yte samtidig som man skal ha en veltrent kropp, et rent hus, sunn mat på bordet osv.

 

Noen, som du, liker å leve sånn og takler det helt fint. Men så er det noen som ikke har kapasitet til det og blir halsende etter på halv maskin og bli mer og mer psykisk og fysisk "utmattet" av å ikke klare innfri kravene flink-pike-syndromet krever at de skal.

 

Min mamma f.eks er nok av de som hadde blitt utmattet om hun skulle leve ditt liv, men da jeg var barn (jeg er 43 år gammel) var det helt ok at hun ikke gjorde det. Mamma tok på seg litt strikke og søm-oppdrag, passet noen nabobarn osv og var ellers hjemmeværende. Da jeg var liten fikk heller ikke barn den en-til-en oppfølgingen som det er forventet at barn i dag får, vi syklet til trening og klarte oss i mye større grad selv enn barn gjør i dag.

Anonymous poster hash: 8c679...739

[Anonym bruker]

 

Det er nok mer det at folk har forskjellig kapasitet, samtidig som det er forventet at alle skal yte likt.

 

Det er ikke lenger rom for at noen ikke orker like mye, at noen jobber deltid, noen er hjemmeværende, noen er litt "svakelig" osv, nå skal alle yte 110% hele tiden. På jobb, som foreldre, som partnere, som venner, overalt skal man yte samtidig som man skal ha en veltrent kropp, et rent hus, sunn mat på bordet osv.

 

Noen, som du, liker å leve sånn og takler det helt fint. Men så er det noen som ikke har kapasitet til det og blir halsende etter på halv maskin og bli mer og mer psykisk og fysisk "utmattet" av å ikke klare innfri kravene flink-pike-syndromet krever at de skal.

 

Min mamma f.eks er nok av de som hadde blitt utmattet om hun skulle leve ditt liv, men da jeg var barn (jeg er 43 år gammel) var det helt ok at hun ikke gjorde det. Mamma tok på seg litt strikke og søm-oppdrag, passet noen nabobarn osv og var ellers hjemmeværende. Da jeg var liten fikk heller ikke barn den en-til-en oppfølgingen som det er forventet at barn i dag får, vi syklet til trening og klarte oss i mye større grad selv enn barn gjør i dag.

 

Anonymous poster hash: 8c679...739

 

Hmmm....interessant syn på det Kan absolutt se at det kan være noe i det du sier Men kan det også være at det nesten er blitt litt "trend" å være utmattet? Jeg synes den ekstreme "man skal prestere og holde kjeft" tiden har gått mer over til at "det er kult å innrømme at man ikke får til alt" som en naturlig motpol til prestasjonspresset... og i det er det lettere for folk, og kanskje også fristende å hive seg på "jeg er utmattet" fordi det nesten gir status?

 

Ser på jobben min, så får de damene som klager over at de "nesten føler seg utmattet" veldig mye positiv oppmerksomhet og nesten sin egen heiagjeng... jeg ser flere og flere som derfor sier at de er utmattet... det blir nesten som et eget miljø, som nesten ser litt ned på oss andre som ikke er det...

 

Anonymous poster hash: a7d5f...805

[Anonym bruker]

 

Dette skriver jeg fordi jeg faktisk ikke forstår dette, ikke fordi jeg har et ønske om å rakke ned på noen...

 

Jeg synes det blir mer og mer vanlig med voksne i relativt ung alder som sier de er "utmattet". Enten ved diagnose, eller bare psykisk uten diagnose. Jeg forstår ikke dette.... Jeg klarer ikke helt å tro at man faktisk blir helt utmattet av et ganske normalt liv (kanskje også hektisk), slik at man bare må ligge eller er sykemeldt lenge.

 

Selv jobber jeg turnus i en krevende jobb samtidig som jeg studerer på masternivå fulltid i en annen by (pendling). Jeg har hus, mann og 2 barn - en liten og en på skolen. Skolebarnet mitt trenger en del ekstra oppfølging pga noen utfordringer, så dette barnet tar mer tid enn "vanlige barn". I tillegg har jeg en vanskelig barndom bak meg som har gjort at jeg i perioder sliter litt med angst. Dette har jeg valgt å håndtere selv når det kommer, uten medisiner. Jeg anser mitt liv for å være rimelig hektisk, og i perioder er jeg kjempesliten og dritt lei. Men jeg er da ikke utmattet... og har heller aldri vært det, eller føler jeg kommer til å bli det....

 

Er "utmattet" egentlig en tilstand man til en viss grad "velger"? Som i at man er sinnssykt sliten, og da velger å si at man er utmattet og derfor har en legitim grunn til å legge seg ned eller sykemelde seg fremfor å stå på videre, eller ta en velfortjent ferie? Kanskje bytte yrke om man ser det man har blir for tøft i lengden?

 

Jeg bare klarer ikke tro på hyppigheten av unge mennesker som er "helt utmattet".... Er dette en trend? Status å si at man er utmattet?

 

Anonymous poster hash: d559c...164

Jeg var som deg. Jobbet, studerte, fikk barn. Sto på. Trodde ikke helt på ME etc.. Helt til jeg fikk det selv etter kyssesyken. Det er ikke noe man velger. Det er skummelt, deprimerende og i tillegg fælt å vite at mange tenker som deg.

Jeg kom meg på bena igjen, fordi jeg nekter å la meg knekke. Men jeg har fått en oppvekker. Jeg håper (ikke) du også får det.

 

 

 

Anonymous poster hash: da219...d34

[Anonym bruker]

Ordet utmattelse har nok blitt et bruksord for mange ting, derfor blir det villedende for å forklare hva som menes med det. Fatigue er et mye bedre ord, det har ingenting med å være trøtt, utslitt eller sliten å gjøre. Rent medisinsk så er det et symptom på at kroppen sender signaler til hjernen om et enormt behov for restitusjon, ofte pga en underliggende sykdom som tapper kroppen for alle ressurser.

 

Tenk deg en datamaskin, den går varm etter mye bruk, noe som er helt normalt. Tilsetter du et virus så vil datamaskinen gå for varm og dermed kortslutte. Får man en datamaskin med en koblingsfeil eller programvarefeil kan man oppleve at den kræsjer helt, eventuelt eksploderer.

Det samme skjer med kroppen til et menneske som blir syk.

 

Man er ikke syk pga utmattelse/fatigue, man får utmattelse/fatigue fordi man er syk.

Uavhengig om det er psykisk eller fysisk sykdom som ligger til grunn.

 

Anonymous poster hash: e9471...556

[Anonym bruker]

Jeg var litt der du er- til det smalt hos meg selv. Jeg har aldri trodd helt på denne berømte veggen til jeg traff den selv. Merket det ved at den minste lille ting krevde tusen ganger mer av meg enn den ville gjort vanligvis og all glede og lyst var borte. Dette gikk gradvis men jeg ignorerte det fordi jeg var jo vant til å holde dette tempoet.

 

Det har vært pyton. Jeg følte meg ubrukelig, svak, dum og at alt var nytteløst. Jeg har alltid vært sterk og klart meg finy til tross for mye motgang.

 

Jeg har tatt tak selv og det tror JEG er den eneste løsningen. Ta ansvar og gjennomfør tiltak for å få det bedre. Veien opp har vært lang, men jeg er på vei. Jeg har heller ikke spredt budskapet om at jeg er utmattet til andre enn mannen for det føler jeg ikke behov for.

 

Anonymous poster hash: 67f77...153

[Anonym bruker]

Fordi man ved en psykisk lidelse f.eks har en kjemisk ubalanse i hjernen. Det er med andre ord en FYSISK årsak til at man føler seg utmattet. 

Anonymous poster hash: 140d7...838

[Anonym bruker]

Man må jo skille mellom en normal form for utmattelse fordi man i en periode har hatt for mye å gjøre, en form for slitenhet som går over ved hvile, og den sykelige formen for utmattelse (fatigue) som ikke går over ved hvile også.

 

At noen på jobb klager over at de føler seg utmattet er ikke det samme som de som ligger og skjelver av smerte og ubehag i sengen pga fatigue etter kreftbehandling eller kyssesyken. Det er to helt forskjellige tilstander og kan egentlig ikke sammenlignes i det hele tatt.

 

De du snakker om som skal lage en motpol til å klare alt, det er de som er sterke psykisk og fysisk, som makter stå opp på barrierene og si at nå er det nok. Det er veldig mange som ikke er det, som føler de må like mye som alle andre for ellers er de ikke bra nok. De som fra naturens side er svakere psykisk, som har lavere selvtillit osv. Det er nok de som brenner seg ut, ikke nødvendigvis de sterke som sier at nå orker jeg ikke dette kjøret lenger jeg kaster inn håndkleet og tar en pause.

Anonymous poster hash: 8c679...739

[Anonym bruker]

Kan bruke meg selv som et eksempel. 

For to uker siden holdt jeg foredrag/ kurs for 200 mennesker i 3 dager.  I dag har jeg brukt 3 timer på å manne meg opp til å ta en telefon - fordi jeg skjelver og er helt utslitt. Jeg blander ordene sammen, fordi hjernen ikke virker. 

Det kan gå kjempefort fra topp til bunn. Jeg har vært i denne runddansen med meg selv i årevis, så vet at det går oppover igjen om ikke så alt for lenge. 

Anonymous poster hash: 140d7...838

[Anonym bruker]

Ordet utmattelse har nok blitt et bruksord for mange ting, derfor blir det villedende for å forklare hva som menes med det. Fatigue er et mye bedre ord, det har ingenting med å være trøtt, utslitt eller sliten å gjøre. Rent medisinsk så er det et symptom på at kroppen sender signaler til hjernen om et enormt behov for restitusjon, ofte pga en underliggende sykdom som tapper kroppen for alle ressurser.

 

Tenk deg en datamaskin, den går varm etter mye bruk, noe som er helt normalt. Tilsetter du et virus så vil datamaskinen gå for varm og dermed kortslutte. Får man en datamaskin med en koblingsfeil eller programvarefeil kan man oppleve at den kræsjer helt, eventuelt eksploderer.

Det samme skjer med kroppen til et menneske som blir syk.

 

Man er ikke syk pga utmattelse/fatigue, man får utmattelse/fatigue fordi man er syk.

Uavhengig om det er psykisk eller fysisk sykdom som ligger til grunn.

 

Anonymous poster hash: e9471...556

God forklaring:) Den kan jeg forstå

 

Anonymous poster hash: a7d5f...805

[Søte Satan]

Det er nok mer det at folk har forskjellig kapasitet, samtidig som det er forventet at alle skal yte likt. Det er ikke lenger rom for at noen ikke orker like mye, at noen jobber deltid, noen er hjemmeværende, noen er litt "svakelig" osv, nå skal alle yte 110% hele tiden. På jobb, som foreldre, som partnere, som venner, overalt skal man yte samtidig som man skal ha en veltrent kropp, et rent hus, sunn mat på bordet osv. Noen, som du, liker å leve sånn og takler det helt fint. Men så er det noen som ikke har kapasitet til det og blir halsende etter på halv maskin og bli mer og mer psykisk og fysisk "utmattet" av å ikke klare innfri kravene flink-pike-syndromet krever at de skal. Min mamma f.eks er nok av de som hadde blitt utmattet om hun skulle leve ditt liv, men da jeg var barn (jeg er 43 år gammel) var det helt ok at hun ikke gjorde det. Mamma tok på seg litt strikke og søm-oppdrag, passet noen nabobarn osv og var ellers hjemmeværende. Da jeg var liten fikk heller ikke barn den en-til-en oppfølgingen som det er forventet at barn i dag får, vi syklet til trening og klarte oss i mye større grad selv enn barn gjør i dag. Anonymous poster hash: 8c679...739

Takk for at du tok jobben med å skrive dette!

[Anonym bruker]

Status er det vel hvert fall virkelig ikke! Det er pinlig, mentalt vondt og sårt. 

For noen år siden gikk jeg på skole, jobbet 75% turnus og var alene med to barn, hvorav den ene hadde autisme og sterk angst og ofte holdt meg våken halve natten. Det gikk utrolig fint det. Jeg gjorde det bra på skolen, jeg fulgte opp barna på en god måte og på jobben gjorde jeg det også bra. Selvsagt var jeg sliten iblant, jeg skaffet meg feks vaskehjelp for å lette på arbeidet, men jeg var absolutt virkelig ikke utmattet. Slik jeg er nå. Plutselig er det vanskelig lese en bok eller å dra i butikken alene. For med min utmattelse har det også kommet kognitive vansker. Og psykiske. De er vel hele hovedårsaken til at jeg er der jeg er nå. Jeg skulle gitt mye for å kunne gå tilbake til den blide, glade meg som var der for noen år siden. Den smarte og kloke, som ikke glemte hva hun hadde sagt for ti minutter siden og ikke glemte så mange ord, uttrykk og hendelser at en stor del av humoren har forsvunnet. Utmattelse, virkelig utmattelse, er bare kjipt, kjedelig og du føler deg ubrukelig. 

Anonymous poster hash: 4b562...7db

[Anonym bruker]

 

Hmmm....interessant syn på det Kan absolutt se at det kan være noe i det du sier Men kan det også være at det nesten er blitt litt "trend" å være utmattet? Jeg synes den ekstreme "man skal prestere og holde kjeft" tiden har gått mer over til at "det er kult å innrømme at man ikke får til alt" som en naturlig motpol til prestasjonspresset... og i det er det lettere for folk, og kanskje også fristende å hive seg på "jeg er utmattet" fordi det nesten gir status?

 

Ser på jobben min, så får de damene som klager over at de "nesten føler seg utmattet" veldig mye positiv oppmerksomhet og nesten sin egen heiagjeng... jeg ser flere og flere som derfor sier at de er utmattet... det blir nesten som et eget miljø, som nesten ser litt ned på oss andre som ikke er det...

 

Anonymous poster hash: a7d5f...805

På min arbeidsplass er det ikke sånn værtfall. Jeg er sykemeldt pga utbrenthet per dags dato, og jeg skammer meg skikkelig over det fordi jeg føler jeg ikke klarer å prestere som jeg skal. Det satt meget langt inne for meg å sykemelde meg, og det hadde jeg ikke gjort om legen ikke hadde anbefalt meg det.

 

 

 

Anonymous poster hash: dadf0...121

[Miss Chocolate]

Utmattet er på ingen måte sammenlignbart med sliten, og nei, man velger det like lite som man velger å få kreft.

[Anonym bruker]

Status å være utmattet? Unnskyld meg, men blir nesten provosert av hva du sier.

 

Det er jo det stikk motsatte. Jeg har ME og har blitt HETSET, latterliggjort, baksnakket, gitt andre diagnoser av folk (deprimert, syk av huset vi bor i, vondt i viljen, osv), mistrodd, blitt fratatt økonomisk støtte, blitt holdt utenfor.. ja virkelig synket lavt i folks øyne. Det du sier er så langt fra sannheten som det er mulig å komme.

 

Anonymous poster hash: af327...66c

[Anonym bruker]

Tror at ingen skjønner det før en opplever det selv! Jeg har vært i full jobb, studert ved siden av, pusset opp hus, og fått to barn. Ifjor sa kroppen bare stopp, var så svimmel at jeg knapt klarte gå, sov opptil 5 timer på dagtid, i tillegg til hele natten.. hadde kognitive vansker, muskelsmerter og "utmattelse" som du fint kaller det. Ett år senere er jeg kun 50% i jobb. På mine gode dager ser jeg frisk ut, på mine dårlige ligger jeg stort sett hele dagen. Men da er det ingen utenom mine nærmeste som ser det. Er utrolig lett og dømme folk, mn jeg vil anbefale deg å gi folk en sjangse! Det er nok ikke alt du vet, og pris deg lykkelig for at det ikke er deg det har skjedd med..

 

Anonymous poster hash: 85b86...0b0

[Anonym bruker]

Det går ofte helt fint.. helt til det ikke gjør det lenger. 
Jeg hadde avdelingansvar for 3 butikker i 5 år, gikk greit, alltid likt å ha det travelt, alltid likt og prestere og alltid likt å være flink pike. 
Etter 5 år, med det som jeg i ettertid har skjønt at var en jobb med dårlig ledelse, tvetydige innstrukser, utflytende arbeidstider som stadig tok over mer av fritiden, og en stigende følelse av å miste kontroll gjorde at jeg plutselig traff veggen. 

"utmattelsen" kom som angstanfall med pustebesvær på vei til jobb, tvangstanker om å være redd for å skade kundene, frykt for å miste impulskontroll, dårlig konsentrasjon, manglende kortidsminne (må spørre mannen min om han vet hvor jeg var i går, eller hva vi hadde til middag), angst for arbeidsgiver og arbeidsplass, et vanvittig søvnbehov, dårlig kortidsminne (april-september/oktober er visket ut av hukommelsen). 

Jeg har vært sykemeldt i 10 mnd nå, og har truffet arbeidsgiver 1 gang, til dialogmøte, da sov jeg ikke nettene å forhånd, men sov i flere døgn etterpå. 
Jeg har ikke vært på noen av butikkene jeg har ansvar for og har unngått den delen av byen de ligger i, og alle steder jeg tenker jeg kan treffe på kollegaer/ansatte/leder. 

Jeg har gått til psykolog siden i høst, for å få hjelp til å finne ut hvilke variabler det var som gjorde at dette gikk sånn for meg, mens andre kanskje hadde taklet det samme helt fint. 
Det er kun 5 personer rundt meg som vet at jeg har gått til psykolog. 

Jeg kan på ingen måte se at dette har gitt meg noen som helst slags status. 

Anonymous poster hash: 182b0...b38

[Iiiiik]

"Jeg er helt utslitt jeg altså" er vel kanskje som "deppa". Det kan bety fatigue eller en alvorlig depresjon og det kan bety sliten etter to kvelder på byen eller PMS-sutrete. 

 

For meg er det helt innlysende at vi er født med ujevn mengde utholdenhet, akkurat som man er født med ulik høyde og talent for fotball. Dessuten er det innlysende at man etter år som frisk plutselig kan få alle virusinfeksjoner som beveger seg i nærheten eller at man kan komme til et punkt der det man har orket "bestandig" plutselig er uoverkommelig. Status er det neppe, og i hvert fall ikke noe å trakte etter. De jeg har møtt med ME, sitter alle med en sorg over et liv som ikke ble som de ønsket seg, og en masse drømmer som ikke kan innfris. Skrekken for at det aldri går over, er sterkt fremtredende, samt skammen de er påført fra sånne som deg, HI. 

[Anonym bruker]

 

Dette skriver jeg fordi jeg faktisk ikke forstår dette, ikke fordi jeg har et ønske om å rakke ned på noen...

 

Jeg synes det blir mer og mer vanlig med voksne i relativt ung alder som sier de er "utmattet". Enten ved diagnose, eller bare psykisk uten diagnose. Jeg forstår ikke dette.... Jeg klarer ikke helt å tro at man faktisk blir helt utmattet av et ganske normalt liv (kanskje også hektisk), slik at man bare må ligge eller er sykemeldt lenge.

 

Selv jobber jeg turnus i en krevende jobb samtidig som jeg studerer på masternivå fulltid i en annen by (pendling). Jeg har hus, mann og 2 barn - en liten og en på skolen. Skolebarnet mitt trenger en del ekstra oppfølging pga noen utfordringer, så dette barnet tar mer tid enn "vanlige barn". I tillegg har jeg en vanskelig barndom bak meg som har gjort at jeg i perioder sliter litt med angst. Dette har jeg valgt å håndtere selv når det kommer, uten medisiner. Jeg anser mitt liv for å være rimelig hektisk, og i perioder er jeg kjempesliten og dritt lei. Men jeg er da ikke utmattet... og har heller aldri vært det, eller føler jeg kommer til å bli det....

 

Er "utmattet" egentlig en tilstand man til en viss grad "velger"? Som i at man er sinnssykt sliten, og da velger å si at man er utmattet og derfor har en legitim grunn til å legge seg ned eller sykemelde seg fremfor å stå på videre, eller ta en velfortjent ferie? Kanskje bytte yrke om man ser det man har blir for tøft i lengden?

 

Jeg bare klarer ikke tro på hyppigheten av unge mennesker som er "helt utmattet".... Er dette en trend? Status å si at man er utmattet?

 

Anonymous poster hash: d559c...164

Kanskje de tingene du får energi av kan være ting som tapper andre? Og alt er relativt, jeg og søsteren min kan begge få et kutt i fingeren, men det finnes ingen fasit på hvem som har mest rett til å si at de har vondest, selv om den ene har det greit, kan den andre ha store smerter. Sånn er det jo med mennesker, og ofte har vel de som er utmattet vært i bresjen og taklet alt til det en dag sier stopp. Og nei, det vet man nok ikke hvordan føles før man er i den situasjonen... Har heldigvis ikke vært der før, men har sett den sterkeste av mine kollegaer gå rett i veggen, og bli borte nesten et år...

 

Anonymous poster hash: 2206e...26f