Mannen er en idiot

[Anonym bruker]

I mangel på bedre beskrivelse. Han duger ikke på noen områder, og jeg er så lei. Holder ut fordi jeg ikke tror han kan ha barna alene, og vet han vil kjempe for samvær.

 

Anonymous poster hash: ac3ef...07f

[Anonym bruker]

Oh, du fikk barn med en idiot? Gratulerer! Krake søker make.

Anonymous poster hash: 1f804...61a

[Anonym bruker]

Han var ikke idiot før vi fikk barn.

 

Anonymous poster hash: ac3ef...07f

[Anonym bruker]

Han var ikke idiot før vi fikk barn.

 

Anonymous poster hash: ac3ef...07f

Så bra at du fikk barn med han før han ble idiot da, så barna ikke arvet det av han.

 

Anonymous poster hash: 1f804...61a

[Anonym bruker]

 

Så bra at du fikk barn med han før han ble idiot da, så barna ikke arvet det av han.

 

Anonymous poster hash: 1f804...61a

Hahahaha 😂

Slik jeg har sett her inne duger vi ikke til noenting 😂

Hva som gjør han så ubrukelig nå da?

 

-mann

 

Anonymous poster hash: c8d39...970

[Anonym bruker]

Mange litt dumne kommentarer her, men kan skjønne hi litt.

For endel kvinner forandrer livet seg totalt man vokser/modnes når man blir mor. Mens noen menn blir ikke med på utviklingen og det er frustrerende når man får barn og den andre foreldren ikke tar ansvar. Ikke setter seg inn i ting for felles barn og tror at livet er som før man fikk barn. Ingen god følelse å stå alene som omsorgsperson når man i teori er to.

 

Anonymous poster hash: f26d7...fc2

[Anonym bruker]

Mange litt dumne kommentarer her, men kan skjønne hi litt.

For endel kvinner forandrer livet seg totalt man vokser/modnes når man blir mor. Mens noen menn blir ikke med på utviklingen og det er frustrerende når man får barn og den andre foreldren ikke tar ansvar. Ikke setter seg inn i ting for felles barn og tror at livet er som før man fikk barn. Ingen god følelse å stå alene som omsorgsperson når man i teori er to.

 

Anonymous poster hash: f26d7...fc2

Hva med å sette skapet der det skal stå?

Sånn og sånn, eller ut

-mann

 

Anonymous poster hash: c8d39...970

[Anonym bruker]

Å ingen vet hvordan man blir som foreldre, hverken seg selv eller partneren. Noen får overraskelser underveis desverre.

 

Anonymous poster hash: f26d7...fc2

[Anonym bruker]

Hva med å sette skapet der det skal stå?

Sånn og sånn, eller ut

-mann

 

Anonymous poster hash: c8d39...970

Skapet og alle tinga hans er flyttet etter utallige samtaler, men klart det er skuffende at han ikke er i nærheten av å være den pappaen han skulle/burde vær

 

 

Anonymous poster hash: f26d7...fc2

[Anonym bruker]

Skapet og alle tinga hans er flyttet etter utallige samtaler, men klart det er skuffende at han ikke er i nærheten av å være den pappaen han skulle/burde vær

 

 

Anonymous poster hash: f26d7...fc2

Da er det vel på tide å få han ut?

 

 

Anonymous poster hash: c8d39...970

[Anonym bruker]

Da er det vel på tide å få han ut?

 

 

Anonymous poster hash: c8d39...970

 

Hehe kanskje jeg ikke var tydlig nok, men han og skapet forsvant samtidig 😉

 

Anonymous poster hash: f26d7...fc2

[Anonym bruker]

Mange litt dumne kommentarer her, men kan skjønne hi litt.

For endel kvinner forandrer livet seg totalt man vokser/modnes når man blir mor. Mens noen menn blir ikke med på utviklingen og det er frustrerende når man får barn og den andre foreldren ikke tar ansvar. Ikke setter seg inn i ting for felles barn og tror at livet er som før man fikk barn. Ingen god følelse å stå alene som omsorgsperson når man i teori er to.

 

Anonymous poster hash: f26d7...fc2

Tenker det samme. Ufattelig mange menn som tror tenårings/studentlivet kan fortsette uforandret selv om de får ett, to, tre barn - og står igjen smekkfornærmet og OVERRASKET når kona takker for seg. De tror det er "helt uten forvarsel", men de har nektet å høre på hennes bønner og masing om å engasjere seg mer i hus, barn og administrasjonen av AS Familien.

 

Anonymous poster hash: 6a6a5...7e8

[Anonym bruker]

Tenker det samme. Ufattelig mange menn som tror tenårings/studentlivet kan fortsette uforandret selv om de får ett, to, tre barn - og står igjen smekkfornærmet og OVERRASKET når kona takker for seg. De tror det er "helt uten forvarsel", men de har nektet å høre på hennes bønner og masing om å engasjere seg mer i hus, barn og administrasjonen av AS Familien.

 

Anonymous poster hash: 6a6a5...7e8

 

 

En grunn til vi blir frustrert over disse mennene, og kan bli masete når vi aldri når inn.

 

Anonymous poster hash: f26d7...fc2

[Anonym bruker]

Min erfaring er nok at mannfolk på lik linje med kvinnfolk er vanedyr...

 

Før barna kommer er vi veldig samstemte og deler på husarbeidet og andre gjøremål i hjemmet. Men, så blir fruen gravid, går ut i permisjo, føder og blir gående hjemme. I de hjemmene der fruen da gjør alt, som er en "selvfølge" da hun likevel går hjemme, så blir dette ganske raskt normalen. Når far kommer hjem er huset vasket, tøyet på plass og middagen på border. De delte arbeidsoppgavene blir fort glemt og denne nye fordelingen vedvarer da dessverre også etter at mor går tilbake til jobb. For man må da skjønne at far kan ikke vaske gulv, les: runde hjørner, klær får han ikke ta i etter å ha krympet bestegenseren til junior og middagen bruker han for mye salt i.

 

Problemet oppstår dessverre ikke før mor har kjørt seg heilt på ræva, kanskje helst etter barn nr to/tre, og har verken tålmodighet eller energi til å hjelpe far med å endre vanene hun lot han opparbeide seg gjennom hennes permisjon i første svangerskapet...

 

Anonymous poster hash: b0305...580

[Anonym bruker]

Min erfaring er nok at mannfolk på lik linje med kvinnfolk er vanedyr...

 

Før barna kommer er vi veldig samstemte og deler på husarbeidet og andre gjøremål i hjemmet. Men, så blir fruen gravid, går ut i permisjo, føder og blir gående hjemme. I de hjemmene der fruen da gjør alt, som er en "selvfølge" da hun likevel går hjemme, så blir dette ganske raskt normalen. Når far kommer hjem er huset vasket, tøyet på plass og middagen på border. De delte arbeidsoppgavene blir fort glemt og denne nye fordelingen vedvarer da dessverre også etter at mor går tilbake til jobb. For man må da skjønne at far kan ikke vaske gulv, les: runde hjørner, klær får han ikke ta i etter å ha krympet bestegenseren til junior og middagen bruker han for mye salt i.

 

Problemet oppstår dessverre ikke før mor har kjørt seg heilt på ræva, kanskje helst etter barn nr to/tre, og har verken tålmodighet eller energi til å hjelpe far med å endre vanene hun lot han opparbeide seg gjennom hennes permisjon i første svangerskapet...

 

Anonymous poster hash: b0305...580

Jeg gjorde ikke spesielt mye husarbeid i permisjon, utover å amme og å vaske tøy. Særlig det å handle inn og lage mat måtte mannen stå for, jeg ble hele tiden avbrutt av hylende barn.

 

Men selv om jeg tok nattevåk og det meste med barna, var det han som var mest fornærmet over at livet hadde endret seg. I tillegg skulle det liksom være min "skyld" at han ikke hadde like mye tid med venner og hobbyer som før.

 

Anonymous poster hash: 6a6a5...7e8

[Anonym bruker]

Min erfaring er nok at mannfolk på lik linje med kvinnfolk er vanedyr...

 

Før barna kommer er vi veldig samstemte og deler på husarbeidet og andre gjøremål i hjemmet. Men, så blir fruen gravid, går ut i permisjo, føder og blir gående hjemme. I de hjemmene der fruen da gjør alt, som er en "selvfølge" da hun likevel går hjemme, så blir dette ganske raskt normalen. Når far kommer hjem er huset vasket, tøyet på plass og middagen på border. De delte arbeidsoppgavene blir fort glemt og denne nye fordelingen vedvarer da dessverre også etter at mor går tilbake til jobb. For man må da skjønne at far kan ikke vaske gulv, les: runde hjørner, klær får han ikke ta i etter å ha krympet bestegenseren til junior og middagen bruker han for mye salt i.

 

Problemet oppstår dessverre ikke før mor har kjørt seg heilt på ræva, kanskje helst etter barn nr to/tre, og har verken tålmodighet eller energi til å hjelpe far med å endre vanene hun lot han opparbeide seg gjennom hennes permisjon i første svangerskapet...

 

Anonymous poster hash: b0305...580

😂😂😂 AWESOME

 

Anonymous poster hash: c8d39...970

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Han forandret seg da jeg ble gravid første gang. Vi hadde vært sammen lenge, og han endret seg omtrent over natten. Han gikk fra å være snill, hensynsfull, hjelpsom, omtenksom og renslig til å bli frekk, sur, urenslig og hjalp plutselig ikke til med noe.

Han sluttet å bry seg om utseende, vaske, rydde, hjelpe til og alt. Meldte seg helt ut. Dette fortsatte lenge, og da første ble født begynte han plutselig å dra ut, bruke masse penger, hjelper ikke til med husarbeid eller barnet. Han fikk advarsler fra lege i svangerskap og i tiden etter fødsel om at jeg var veldig dårlig, hadde altfor stort vekttap, jernmangel og en del andre problemer, men dette gjorde ingenting bedre.

Da eldstemann var seks måneder gammel sa jeg at jeg kom til å flytte fra ham om han ikke tok seg sammen. Han gjorde noen endringer og en liten stund var ting litt bedre. Deretter ble det gradvis verre og jeg satt igjen med alt. Han har bedratt meg økonomisk, løyet utallige ganger, bryr seg ikke om hvordan jeg har det eller hvordan han ser ut. Han vasker ikke doen etter seg, han går kledd i samme klær i dagesvis, han sitter oppe halve natten for å spille, tar ikke noe hensyn eller ansvar for barna. Nå har vi to, og jeg vurderer sterkt å gå, men vet at han ikke er i stand til å ta hånd om barna alene mer enn noen få timer av gangen, så det kan jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: ac3ef...07f

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Han forandret seg da jeg ble gravid første gang. Vi hadde vært sammen lenge, og han endret seg omtrent over natten. Han gikk fra å være snill, hensynsfull, hjelpsom, omtenksom og renslig til å bli frekk, sur, urenslig og hjalp plutselig ikke til med noe.

Han sluttet å bry seg om utseende, vaske, rydde, hjelpe til og alt. Meldte seg helt ut. Dette fortsatte lenge, og da første ble født begynte han plutselig å dra ut, bruke masse penger, hjelper ikke til med husarbeid eller barnet. Han fikk advarsler fra lege i svangerskap og i tiden etter fødsel om at jeg var veldig dårlig, hadde altfor stort vekttap, jernmangel og en del andre problemer, men dette gjorde ingenting bedre.

Da eldstemann var seks måneder gammel sa jeg at jeg kom til å flytte fra ham om han ikke tok seg sammen. Han gjorde noen endringer og en liten stund var ting litt bedre. Deretter ble det gradvis verre og jeg satt igjen med alt. Han har bedratt meg økonomisk, løyet utallige ganger, bryr seg ikke om hvordan jeg har det eller hvordan han ser ut. Han vasker ikke doen etter seg, han går kledd i samme klær i dagesvis, han sitter oppe halve natten for å spille, tar ikke noe hensyn eller ansvar for barna. Nå har vi to, og jeg vurderer sterkt å gå, men vet at han ikke er i stand til å ta hånd om barna alene mer enn noen få timer av gangen, så det kan jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: ac3ef...07f

 

Ikke bruk barna som unnskyldning for å ikke gå fra ham!

 

Få ham med i parterapi, ta opp alle disse tingene der. Om han ikke endrer seg av det så får du en form for dokumentasjon på hvordan forholdet er og hvor lite han bidrar med og hvor lite han gjør med barna.

 

Vil han ikke i parterapi, da har du svaret ditt - han er ikke villig til å jobbe for forholdet. Da bestiller du time til mekling.

 

På fvk tar du opp alt med det at han ikke er i stand til å ta barna mer enn få timer. Avtale samvær deretter, og om nødvendig kobler du ikke bv om det er virkelig ille.

 

Å vokse opp full tid med en slik far er ikke bra for ungene, så ikke bruk dem som en unnskyldning for å ikke flytte fra ham.

Det er din redsel som styrer deg til å bli altfor lenge med en så destruktiv mann.

 

Anonymous poster hash: 97eb0...f58

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Han forandret seg da jeg ble gravid første gang. Vi hadde vært sammen lenge, og han endret seg omtrent over natten. Han gikk fra å være snill, hensynsfull, hjelpsom, omtenksom og renslig til å bli frekk, sur, urenslig og hjalp plutselig ikke til med noe.

Han sluttet å bry seg om utseende, vaske, rydde, hjelpe til og alt. Meldte seg helt ut. Dette fortsatte lenge, og da første ble født begynte han plutselig å dra ut, bruke masse penger, hjelper ikke til med husarbeid eller barnet. Han fikk advarsler fra lege i svangerskap og i tiden etter fødsel om at jeg var veldig dårlig, hadde altfor stort vekttap, jernmangel og en del andre problemer, men dette gjorde ingenting bedre.

Da eldstemann var seks måneder gammel sa jeg at jeg kom til å flytte fra ham om han ikke tok seg sammen. Han gjorde noen endringer og en liten stund var ting litt bedre. Deretter ble det gradvis verre og jeg satt igjen med alt. Han har bedratt meg økonomisk, løyet utallige ganger, bryr seg ikke om hvordan jeg har det eller hvordan han ser ut. Han vasker ikke doen etter seg, han går kledd i samme klær i dagesvis, han sitter oppe halve natten for å spille, tar ikke noe hensyn eller ansvar for barna. Nå har vi to, og jeg vurderer sterkt å gå, men vet at han ikke er i stand til å ta hånd om barna alene mer enn noen få timer av gangen, så det kan jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: ac3ef...07f

Av ren nysgjerrighet, og dette spør jeg aldri om her inne; Hva var det som gjorde at du tenkte det var en god idé å få enda et barn med ham?

 

Anonymous poster hash: 10816...dbd

[Anonym bruker]

Av ren nysgjerrighet, og dette spør jeg aldri om her inne; Hva var det som gjorde at du tenkte det var en god idé å få enda et barn med ham?

 

Anonymous poster hash: 10816...dbd

Leste du den første setningen?

Hi

 

Anonymous poster hash: ac3ef...07f

[Anonym bruker]

Av ren nysgjerrighet, og dette spør jeg aldri om her inne; Hva var det som gjorde at du tenkte det var en god idé å få enda et barn med ham?

 

Anonymous poster hash: 10816...dbd

Beklager, leste nå. Det var ikke planlagt med barn nummer to. Jeg var fast bestemt på at det holdt med en, men så ble jeg gravid ved et uhell.

HI

 

Anonymous poster hash: ac3ef...07f

[Anonym bruker]

Beklager, leste nå. Det var ikke planlagt med barn nummer to. Jeg var fast bestemt på at det holdt med en, men så ble jeg gravid ved et uhell.

HI

 

Anonymous poster hash: ac3ef...07f

Datt du på tissen hans, naken?

 

Anonymous poster hash: 1f804...61a

[Anonym bruker]

Å si at "jeg må bli, for han kan ikke ta seg av barna alene" er det DUMMESTE jeg leser.

 

Så dra, da! Eller kast ham ut! Og si som sant er "du FÅR ikke ha barna alene, ikke et minutt, før du lærer 105 basale ting som må være på plass." Og så setter du deg plent ned og venter til han har det.

 

 

Nei, du trenger ikke sende dem dit. Nei, du trenger ikke frykte rettssak. Han mannen du beskriver greier jo ingen ting, hvorfor skulle han med et trylleslag greie å ringe en advokat og komme med en masse dokumentasjon?

 

Anonymous poster hash: 6a6a5...7e8

[Anonym bruker]

Å si at "jeg må bli, for han kan ikke ta seg av barna alene" er det DUMMESTE jeg leser.

 

Så dra, da! Eller kast ham ut! Og si som sant er "du FÅR ikke ha barna alene, ikke et minutt, før du lærer 105 basale ting som må være på plass." Og så setter du deg plent ned og venter til han har det.

 

 

Nei, du trenger ikke sende dem dit. Nei, du trenger ikke frykte rettssak. Han mannen du beskriver greier jo ingen ting, hvorfor skulle han med et trylleslag greie å ringe en advokat og komme med en masse dokumentasjon?

 

Anonymous poster hash: 6a6a5...7e8

 

Alltid lett å ha fasit på andres liv og ikke minst fortelle hvordan man må gjøre det, ikke du som står i situasjonen. Ikke sikkert du hadde vært så tøff om du sto i hi sine sko.

 

Anonymous poster hash: f26d7...fc2

[Anonym bruker]

Alltid lett å ha fasit på andres liv og ikke minst fortelle hvordan man må gjøre det, ikke du som står i situasjonen. Ikke sikkert du hadde vært så tøff om du sto i hi sine sko.

 

Anonymous poster hash: f26d7...fc2

Kanskje jeg gjorde det en gang?

 

Anonymous poster hash: 6a6a5...7e8