Langt* Jeg er så sliten av ekteskapet vårt...ADHD

[Anonym bruker]

Jeg var bare 20 da jeg traff mannen og ble veldig forelsket. Jeg var ung og naiv og utsultet på at noen "så" meg. Vi hadde en turbulent tid, mannen min har mye tankekjør, jeg var som en psykolog for ham, og er det fortsatt, 9 år etter... Vi giftet oss da jeg var 22, og har hele veien hatt det ganske opp og ned. Jeg må være den modne og ta ansvar, han leker seg gjennom livet, har mer til felles med en tiåring enn med meg. Han leser ikke nyheter, lever fortsatt på kunnskap han tilegnet seg for 10 år siden...

 

Vi fikk barn for fire år siden. Mannen min blir utslitt av å "passe" barnet, og kjefter hver dag. Bare å komme seg ut døren, eller stelle for kvelden, er en utfordring. Barnet holder seg for ørene og blir stiv av skrekk, og kjeftingen utløses av bagateller. Samtidig er mannen min flink til å ta med barnet på ting osv, tar like gjerne legging som meg osv. Jeg tar ALT husarbeid. Mannen min er mye sliten og uopplagt, så det må jeg bare, selv om begge jobber 100%.

 

Hver dag går han gjennom i detalj og vil snakke om alle situasjoner gjennom dagen. Jeg blir så sliten av å skulle være med på denne analyseringen..! Hva med bare å være, bare å gjøre..? Vi har aldri en samtale på normal måte. Han snakker, jeg lytter. Og om jeg forteller noe kommer det ikke noe i retur, oppfølgingsspørsmål eller lignende. Jeg savner SÅ å ha en givende samtale..!

 

Mannen min er henvist for å bli utredet for ADHD nå. Jeg sliter med sorg over at dette er livet jeg har valgt for meg selv. Jeg savner en partner, føler jeg har et ekstra barn.

 

Noen tanker..? Føler meg utrolig alene i dette her.

 

Anonymous poster hash: 26a16...247

[Anonym bruker]

Dette blir sikkert feil fokus, men dersom han faktisk har ADHD og vil ta (og får effekt av) medisiner, kand et godt være at det vil åpne opp for et helt nytt liv for dere. Sammen.

Anonymous poster hash: 25886...a92

[Anonym bruker]

Dette kunne jeg ha skrevet for tre år siden! jeg var på vei til å gå.

 

Så fikk min mann diagnose adhd (add) og har blitt seg selv etter han startet på medisiner. Fremdeles ingen dans på roser hele tiden, men han fungerer så mye bedre i hverdagen. Han er roligere og hopper ikke lenger fra et gjøremål til ett annet, følger samtaler (ikke bare snakke selv eller falle ut), gjør kjedelige ting som husarbeid, Han sover ikke lenger store deler av fritiden sin, men er opplagt. Han blir fremdeles veldig fort stresset, men jobber med å finne teknikker for å ikke la seg stresse. Medisinen fikser ikke alt, man må gjøre en innsats selv også. Han prøvde å skylde på diagnosen din i starten, men det får han ikke lov til så lenge det er noe han faktisk kan gjøre noe med selv. F. eks faste rutiner, skrive huskelister/alarm på mobil o. L.

 

Nå har vi det bra og jeg har ikke lenger utslettet meg selv for å ta hensyn til han. Nå er det meg og han og barna.

 

Anonymous poster hash: 375d1...ddc