Er jeg slem?

[Anonym bruker]

Da jeg gikk på ungdom skolen var det ei jente som var litt annerledes, og ble mye mobbet på skolen. Jeg pleide å være med henne innimellom både på skolen og fritiden fordi jeg rett og slett fikk vondt av henne, ingen av mine venner forsto det og ønsket ikke å være med når jeg gikk med henne.

 

Årene gikk og vi mistet hele kontakten. For et år siden møtte jeg henne igjen på bussen og hun var veldig på at hun ville finne på noe sammen. Da jeg kom hjem hadde hun addet meg på face, og siden send koselig meldinger og spurt meg med på ting. Jeg har kommet med mange dårlige unnskyldinger for og ikke bli med. Fordi fra jeg husker var ungdomstiden så er vi to veldig forskjellige fra hverandre. Nå var det nesten gått et år siden vi møttes igjen og jeg hadde ikke hjerte lengre til å av vise henne igjen. Det kan tyde på at hun ikke har klart å få venner i voksen alder heller da hun har ganske mange deprimerende Facebook statuser.

 

Så er spørsmålet mitt om jeg er slem som bare finner på noe sammen henne for at jeg ikke klarer å si nei? Jeg tror ikke vi heller nå kan klare å finne et sterk vennskap siden vi er så forskjellige. Jeg føler meg slem og falsk nå etter å ha avtalt kafé tur med henne.

 

Anonymous poster hash: 49619...739

[Anonym bruker]

Nei, du er snill.

Selskap er også verdifullt. Selv om dere aldri blir hjertevenner.

 

Anonymous poster hash: f8d23...096

[Anonym bruker]

Nei, du er snill.

Selskap er også verdifullt. Selv om dere aldri blir hjertevenner.

 

Anonymous poster hash: f8d23...096

Det er det jeg prøver men føler meg ikke akkurat det.

 

 

Anonymous poster hash: 49619...739

[Anonym bruker]

Du er helt klart ikke slem. Synes det er respektfullt og hyggelig av deg å gå på kafe med henne siden du på en måte har lovet henne det. Kanskje hun selv finner ut at dere er for forskjellig, eller kanskje dere har noen felles interesser? barn el.l?

Anonymous poster hash: e4cf5...1b4

[Anonym bruker]

 

Du er helt klart ikke slem. Synes det er respektfullt og hyggelig av deg å gå på kafe med henne siden du på en måte har lovet henne det. Kanskje hun selv finner ut at dere er for forskjellig, eller kanskje dere har noen felles interesser? barn el.l?

 

Anonymous poster hash: e4cf5...1b4

 

 

Tvilsomt. Jeg er også hun rare ensomme, og vi har ikke råd til å være kresne. Om en person gidder å tilbringe tid med meg så er det i seg selv nok til at hun er perfekt.

 

HI, jeg synes du er snill. Men vær så snill og ikke gi henne falske forhåpninger hvis du ikke er interessert i å gjenta det. "Vi får se" el.l. er greit hvis hun spør, det trengs ingen brutal avvisning. Men altfor mange er overentusiastiske til å treffes, også skjer det aldri fordi de tydeligvis egentlig ikke mente det. Når dette skjer den ene gangen noen har uttrykt ønske om å treffe deg i løpet av det siste året, så blir det et større nederlag enn det kan virke som for "normale" folk med mange jern i ilden.

 

Anonymous poster hash: 306bf...bf2

[Twintipp og himmelblå]

Jeg er av den formening om at man bør gjøre ting for å glede andre, skape en bedre hverdag for andre.

Man kan ikke gjøre alt for alle, men noe for få. Jeg er helt sikker på at dere finner noe som kan binde dere sammen.

Jeg har vennskap hvor vennene er totalt forskjellig fra meg.. jeg har en mann som er min rake motsetning.

 

Det å glede din gamle venninne bør være verdi i seg selv.

Om du eksempelvis skal be venner hjem på fest så inkluder henne:)

 

Jeg får direkte hjertesorg når jeg hører om ensomme mennesker. Kunne ønske jeg "visste" om noen, jeg hadde bedt de hjem:)

 

Takk for at det finnes slike som du❤

[Anonym bruker]

Du har jo et stort hjerte - men det er jo en stor sjanse for at hun ser dette som en inngangsport til å ta opp vennskapet og treffes hyppig. Du risikerer jo å gi henne store forhåpninger, og blir i saksa.

Har også vært i en lignende situasjon. Jeg var også litt ensom på ungdomsskolen. Hadde venner, men var langt i fra populær. Ble derfor til at jeg hang med ei annen som heller ikke var populær, selv om vi egentlig var svært forskjellige og jeg likte henne ikke så veldig godt. Men alternativet var jo ofte å gå alene, en skjebne værre enn døden på den tiden.

Vi begynte ikke på samme videregående, så vi mista jo fort kontakten. Jeg flytta fra byen og det gikk mange år. Når jeg flytta tilbake for noen år siden møtte jeg henne igjen på gata. Jeg hadde jo mann og barn og var liksom litt ferdig med den no-friend tilværelsen for mange år siden. Hun derimot var liksom den samme. Litt rar. Hun har sannsynligvis lett psykisk utviklingshemming i tillegg så det er klart at 15 år hadde gjort at gapet mellom oss var blitt enormt.

Hun begynte å sende meg meldinger på Facebook osv, og jeg syntes det var veldig vanskelig. Måtte stadig vekk avvise henne, for jeg hadde virkelig ikke lyst til å treffe henne. Men til sluttrykk går man jo tom for unnskyldninger. Jeg sluttet å svare tilslutt. Var for feig til å si det rett ut. Fikk jo noen "sure" meldinger og tilslutt slettet hun meg. Hun overser meg hvis vi ser hverandre på gata, men jeg er nesten bare glad til. Et vennskap var jo ikke aktuelt uansett.

 

Anonymous poster hash: 0b5c2...850

[Yellow Brick Road]

Du er langt i fra slem, og jeg skulle ønske at flere var rause nok til å "ta seg litt av" folk som er ensomme eller som trenger noen å være litt sammen med, selv om man er forskjellige. Du setter selv grenser og det kan du gjøre fra dag en. "Hverdagen er travel, jeg har altfor lite tid til andre ting enn jobb og familie og min gamle mor, men kanskje vi kan møtes av og til for å gå en tur eller kanskje vi kan møtes for en kopp kaffe når jeg er på min faste handlerunde. Jeg pleier å gjøre storhandel den første torsdagen i måneden, og da tar jeg meg alltid en kopp te på kafeen på senteret" Åpne en hånd, men pass på så du ikke plutselig har mistet begge armene. Det går nok helt fint om du bare er bevisst på hvor mye du ønsker å gi. Og så ser du hva som skjer.

[Jallavalla]

Hvis det er sånn at du kunne levd med å treffe henne en gang i blant, så trenger det jo ikke bli noe problem.Si en gang i mnd f.eks, mer enn det synes jeg ikke noen litt mer perifere venner kan forvente uansett. Jeg treffer ikke mine nære venner hver mnd en gang.

Gå en tur, eller ta en kaffe. Trenger ikke være mer.

Hvis hun "maser" mye og ikke helt skjønner den sosiale koden her så er det jo en annen sak. Da kan du være mer direkte å si at hverdagen er travel og du har ikke så mye fritid. Det er noe alle bør respektere.

[Superdolly]

Du er langt i fra slem, og jeg skulle ønske at flere var rause nok til å "ta seg litt av" folk som er ensomme eller som trenger noen å være litt sammen med, selv om man er forskjellige. Du setter selv grenser og det kan du gjøre fra dag en. "Hverdagen er travel, jeg har altfor lite tid til andre ting enn jobb og familie og min gamle mor, men kanskje vi kan møtes av og til for å gå en tur eller kanskje vi kan møtes for en kopp kaffe når jeg er på min faste handlerunde. Jeg pleier å gjøre storhandel den første torsdagen i måneden, og da tar jeg meg alltid en kopp te på kafeen på senteret" Åpne en hånd, men pass på så du ikke plutselig har mistet begge armene. Det går nok helt fint om du bare er bevisst på hvor mye du ønsker å gi. Og så ser du hva som skjer.

Jeg er enig i dette.

Før du går for å treffe henne på den kafeen så tenker du gjennom hvor mye (eller lite) du kan leve med å gi. Hvor ofte kan du treffe henne, og hvor lenge av gangen. Det er jo ikke sikkert temaet kommer opp, men hvis det gjør det så er du forberedt. Og da kan du si det til henne på en hyggelig måte.

Det er alltid lettere å takle slike ting hvis du er forberedt. 

[Sint naken biltyv]

Nei men det er slemt å fortsette og avvise og trenere. Du vet hun trenger vennskap, så gi henne det da vel