Noen som har vært der jeg er nå?

[Anonym bruker]

Og før dere bombarderer meg med utsagn som 'stakkars barn' og 'hvorfor får du så mange barn om du ikke klarer med dem', så er det sjelden noen vet hvordan de vil takle nr tre el fire før de faktisk er der...

 

Jeg er så sliten at jeg ikke gleder meg over å være sammen med dem lengre.

Jeg gleder meg til mandag og jobb, når jeg kan få være voksen sammen med andre voksne...

 

Jeg er bare sur og sint og klarer ikke å fokusere på noe positivt . Våkner hver morgen og tenker at nå - NÅ skal jeg starte på nytt, ikke være grinete. Men så snart de er i gang med krangling, overse alle beskjeder jeg gir, somle med påkledning, tisser seg ut så skjærer det seg.

 

Jeg har bare lyst å være alene! I ei uke! Eller et døgn...

 

Mannen min er ubrukelig. Bidrar nada med både unger og hjem. Men klager over rot, skitt, klesstativ i stua... (vi er fem personer i huset - selvsagt blir det klesvask...)

 

Hvordan kom dere ut av den onde sirkelen?

Elsker ungene over alt, og gråter ikke sjelden på kvelden mår de er i seng...😟

 

Anonymous poster hash: c1f3f...107

[Anonym bruker]

Det er ikke barna du er lei av. Det er ikke barna som gjør deg utslitt.

 

Det er det å leve i et forhold med en mann som ikke bidrar med noe som gjør deg utslitt og lei av livet.

 

Gjør noe med det egentlige problemet - mannen!

 

Enten får du få ham med i parterapi slik at han innser at han må ta ansvaret for sin del av arbeidsoppgavene i familien, og kreve at han virkelig tar sin del.

 

Eller så bør du kvitte deg med den dødvekten mannen tydeligvis er. Fordelen med å kvitte deg med mannen er at du får en mindre person å vaske alle klær, håndklær og sengeklær etter. Det blir en mindre person som roter. Og kanskje aller viktigst - du slipper at en egoistisk og manipulerende drittsekk av en latsabb stjeler energi av deg og klager og maser på deg.

 

Skal du komme ut av den vonde sirkelen må du ta tak i det som egentlig er problemet - og her er det tydeligvis mannen.

 

Snakk med ham i helgen, forklar ham rolig og saklig at du ikke lenger finner deg i å måtte ta alt i hjemmet, og at dere fra og med NÅ må sette dere ned og sette opp lister over arbeidsfordeling i hjemmet. Så skriver du og dere ned lister over ALT som må gjøres i familien i løpet av en uke og fordeler arbeidsoppgavene mellom dere. I tillegg sier du at forholdet er i ferd med å bli ødelagt fordi han ikke bidrar og bare klager på deg, og at du derfor har funnet ut at skal forholdet reddes så MÅ dere i parterapi.

 

Mannen er hovedproblemet ditt - ikke barna.

 

Bare bestem deg for at NÅ er det nok. Du gir mannen et valg - enten begynner han å ta sitt ansvar i familien OG blir med i parterapi, eller så er det han som velger bort familien sin.

Anonymous poster hash: 5fb61...dfd

[Anonym bruker]

Jeg er der du er. Men det er ikke pga barna, det er pga mannen. Er vi alene kjefter jeg ikke med mindee jeg MÅ. Er mannen hjemme kjefter jeg, barna får det han skulle hatt. Men jeg er på vei ut. Og merker det er bedre allerede.

 

Anonymous poster hash: de461...597

[Anonym bruker]

Jeg er der du er. Men det er ikke pga barna, det er pga mannen. Er vi alene kjefter jeg ikke med mindee jeg MÅ. Er mannen hjemme kjefter jeg, barna får det han skulle hatt. Men jeg er på vei ut. Og merker det er bedre allerede.

 

Anonymous poster hash: de461...597

Jeg er der du er jeg også. Har innsett at det er mannen som et mitt største problem. Har tre små barn. De eldste krangler som hund og katt. Mannen gjør absolutt ingenting her annet enn å kjefte og være sur.

Jeg og barna har det så mye bedre når han ikke er her. Jeg elsker når han drar på jobb og blir borte noen dager. Da er det mye mer ro i huset. Alle slapper av og barna hører mer etter. Tolmodigheten min stiger og alt blir mye lettere.

 

Mannen min sliter i tillegg psykisk. Han kan ha noen gode dager hvor han har energi til å være hyggelig, så faller han ned i kjelleren og kjefter og er sur og ekkel.

Har begynt å be han dra når han er på et vis at han ikke kan ha andre mennesker rundt seg.

 

Parterapi har vi prøvd. Det fungerer ikke. Jeg har slutta å krangle om ting, jeg ber han rett og slett om å reise bort når jeg har fått nok.

 

Begynner å miste trua på at han noensinne vil bli frisk/endre seg så jeg tenker at å flytte blir den eneste løsningen. Men da må jeg sende barna på samvær til han og det er helt uaktuelt at de skal være hos han uten at jeg er der.

 

Vet det blir et helvete med rettsak etc når jeg evt flytter, og jeg er så redd for hvordan det kommer til å bli med samvær osv.

 

Akkurat nå lever jeg som om jeg skulle vært alene. Han jobber en del og blir borte noen dager og når han kommer hjem og har fri så sender jeg han på dør om han blir ulevelig å ha i hus. Han skjønner det som oftest selv og drar når jeg ber han om det.

 

Han takler rett og slett ikke familielivet og ungene. Det blir for mye mas og støy og stress med alt som skal gjøres osv.

 

Vi har ingenting igjen egentlig annet enn at vi er foreldre til de samme barna og deler utgifter og bolig.

 

 

Anonymous poster hash: ec827...16d

[Anonym bruker]

Jeg er der du er jeg også. Har innsett at det er mannen som et mitt største problem. Har tre små barn. De eldste krangler som hund og katt. Mannen gjør absolutt ingenting her annet enn å kjefte og være sur.

Jeg og barna har det så mye bedre når han ikke er her. Jeg elsker når han drar på jobb og blir borte noen dager. Da er det mye mer ro i huset. Alle slapper av og barna hører mer etter. Tolmodigheten min stiger og alt blir mye lettere.

 

Mannen min sliter i tillegg psykisk. Han kan ha noen gode dager hvor han har energi til å være hyggelig, så faller han ned i kjelleren og kjefter og er sur og ekkel.

Har begynt å be han dra når han er på et vis at han ikke kan ha andre mennesker rundt seg.

 

Parterapi har vi prøvd. Det fungerer ikke. Jeg har slutta å krangle om ting, jeg ber han rett og slett om å reise bort når jeg har fått nok.

 

Begynner å miste trua på at han noensinne vil bli frisk/endre seg så jeg tenker at å flytte blir den eneste løsningen. Men da må jeg sende barna på samvær til han og det er helt uaktuelt at de skal være hos han uten at jeg er der.

 

Vet det blir et helvete med rettsak etc når jeg evt flytter, og jeg er så redd for hvordan det kommer til å bli med samvær osv.

 

Akkurat nå lever jeg som om jeg skulle vært alene. Han jobber en del og blir borte noen dager og når han kommer hjem og har fri så sender jeg han på dør om han blir ulevelig å ha i hus. Han skjønner det som oftest selv og drar når jeg ber han om det.

 

Han takler rett og slett ikke familielivet og ungene. Det blir for mye mas og støy og stress med alt som skal gjøres osv.

 

Vi har ingenting igjen egentlig annet enn at vi er foreldre til de samme barna og deler utgifter og bolig.

 

 

Anonymous poster hash: ec827...16d

 

Går han i terapi for sine psykiske problemer? Hvis ikke må jo det være første bud.

 

Vil han ikke det, få ham med i parterapi igjen. Selv om det ikke hjalp tidligere så kan det være en god arena å ta opp det at han trenger hjelp for sine psykiske problemer. Det er også en god måte å få dokumentert de gangene han ikke takler familielivet eller ungene og må bort, og du kan der også ta opp det at han ikke takler ungene.

 

For deg selv, skriv ned de gangene du husker tilbake i tid med dato og hva som har skjedd forut for at du måtte be ham være borte fra familien og ungene. Og så dokumenterer du fremover hva han gjør med barna, hva han ikke gjør, hvordan psyken hans er og hva som skjer forut for at du må be ham være borte. Skriv også ned hvordan barna fungerer når han ikke er rundt.

 

Å la barna vokse opp full tid med en slik far kan være vel så skadelig som det er at de er hos ham på kortere samvær innimellom. Bor dere hver for dere så vil de i hvert fall det meste av tiden ha et trygt og harmonisk liv det meste av tiden - fremfor et utrygt og ustabilt hjem hele tiden nå.

 

Anonymous poster hash: 5fb61...dfd

[Anonym bruker]

Ja, jeg har vært der inntil i høst. Det som har utgjort endringen er at mannen har fått terapi og medisin for sin depresjon, samt at yngste barnet nå snart er 5 år og klarer veldig mye selv. Livet er på vei til å komme på rett kjøl igjen og jeg har det faktisk ganske bra. Gode ønsker til deg HI!

 

Anonymous poster hash: d972b...968

[Anonym bruker]

 

Går han i terapi for sine psykiske problemer? Hvis ikke må jo det være første bud.

 

Vil han ikke det, få ham med i parterapi igjen. Selv om det ikke hjalp tidligere så kan det være en god arena å ta opp det at han trenger hjelp for sine psykiske problemer. Det er også en god måte å få dokumentert de gangene han ikke takler familielivet eller ungene og må bort, og du kan der også ta opp det at han ikke takler ungene.

 

For deg selv, skriv ned de gangene du husker tilbake i tid med dato og hva som har skjedd forut for at du måtte be ham være borte fra familien og ungene. Og så dokumenterer du fremover hva han gjør med barna, hva han ikke gjør, hvordan psyken hans er og hva som skjer forut for at du må be ham være borte. Skriv også ned hvordan barna fungerer når han ikke er rundt.

 

Å la barna vokse opp full tid med en slik far kan være vel så skadelig som det er at de er hos ham på kortere samvær innimellom. Bor dere hver for dere så vil de i hvert fall det meste av tiden ha et trygt og harmonisk liv det meste av tiden - fremfor et utrygt og ustabilt hjem hele tiden nå.

 

Anonymous poster hash: 5fb61...dfd

Han går til psykolog nå. Gikk noen uker på medisiner mot depresjon, men dette gjorde han bare verre. Han ble totalt likegyldig til både meg og barna. Brydde seg ikke om hvordan noen av oss hadde det osv. Trodde ikke at det var mulig å bli mer egoistisk enn han allerede er uten medisiner men..

 

Han har sluttet på medisinene nå og går til psykolog 2-4 ganger i mnd.

Det fungerer ikke da han sliter med å kommunisere og han klarer ikke å ta ansvar for egne handlinger så jeg tror helt ærligtalt at psykologen ikke klarer å plukke opp problemet. Jeg har vært med et par timer og tatt opp noen litt ting, men når han er der alene så tviler jeg på at er ærlig dessverre.

 

Når jeg evt går fra han, kommer det til å bli et helvete for barna. Han evner ikke å skåne dem og bruker de for det de er verdt. Han ser kun sine egne følelser og blir han såra, sint, frustrert så betyr ingen andre noe. (Har prøvd å gå før)

 

Hadde et lite håp om at det skulle hjelpe nå som han går i behandling, men ser jo at det nødvendigvis ikke gjør det.

 

Tenkte jeg skulle gi han et halvt år, hvor jeg ber han dra når han ikke klarer å ta seg sammen så jeg og barna blir skånet. Og hvis d ikke er noe bedring til sommeren så må vi flytte. Men det river som sagt i meg å skulle sende de til han på samvær.

 

For han så er det mye prestisje og han kommer neppe til å godta minstesamvær. Gir seg ikke før han får 50/50 selvom han ikke er istand til å ha de så mye.

 

 

Anonymous poster hash: ec827...16d

[Anonym bruker]

Han går til psykolog nå. Gikk noen uker på medisiner mot depresjon, men dette gjorde han bare verre. Han ble totalt likegyldig til både meg og barna. Brydde seg ikke om hvordan noen av oss hadde det osv. Trodde ikke at det var mulig å bli mer egoistisk enn han allerede er uten medisiner men..

 

Han har sluttet på medisinene nå og går til psykolog 2-4 ganger i mnd.

Det fungerer ikke da han sliter med å kommunisere og han klarer ikke å ta ansvar for egne handlinger så jeg tror helt ærligtalt at psykologen ikke klarer å plukke opp problemet. Jeg har vært med et par timer og tatt opp noen litt ting, men når han er der alene så tviler jeg på at er ærlig dessverre.

 

Når jeg evt går fra han, kommer det til å bli et helvete for barna. Han evner ikke å skåne dem og bruker de for det de er verdt. Han ser kun sine egne følelser og blir han såra, sint, frustrert så betyr ingen andre noe. (Har prøvd å gå før)

 

Hadde et lite håp om at det skulle hjelpe nå som han går i behandling, men ser jo at det nødvendigvis ikke gjør det.

 

Tenkte jeg skulle gi han et halvt år, hvor jeg ber han dra når han ikke klarer å ta seg sammen så jeg og barna blir skånet. Og hvis d ikke er noe bedring til sommeren så må vi flytte. Men det river som sagt i meg å skulle sende de til han på samvær.

 

For han så er det mye prestisje og han kommer neppe til å godta minstesamvær. Gir seg ikke før han får 50/50 selvom han ikke er istand til å ha de så mye.

 

 

Anonymous poster hash: ec827...16d

 

Huff, forstår at det er vanskelig da. Men hva med å bruke det neste halvåret litt sånn som jeg skrev over her. Nå går han i parterapi, du har vært med der et par ganger. Få ham med i parterapi i tillegg, og ta opp ting der, hvordan han ikke skåner dem, at han bruker dem som et middel for å oppnå det han vil. Det at det er så ille at du er nødt til å be ham holde seg borte i flere dager for å skåne barna. Før en dagbok han ikke kan finne som forteller hvordan han er i det daglige, hvordan krangler er, hvordan han bruker barna, hvordan han ikke gir barna det de trenger, ikke skåner barna. Om du fører en slik dagbok og har parterapi å vise til i tillegg så har du langt mer å vise til enn om du "bare" forteller sannheten når det ev. blir et brudd.

I tillegg kan du jo gå til timer på fvk for din egen del og ta opp samme tingene.

 

Når dere har vært til parterapi igjen noen ganger så kan du be om å bli med til psykologen igjen og ta opp flere av problemene igjen der. Fortell uten å legge noe mellom hvor ille det faktisk er, hvor dårlig han fungerer med barna og familien, og at eneste måten du kan skåne barna på er å be ham holde seg borte i dagevis når han er på det verste.

 

Forstår at dette er veldig vanskelig, spesielt når han er opptatt av fasade i tillegg og vil trumfe gjennom en ordning selv om han selv ikke vil fungere med særlig samvær og det heller ikke er bra for barna.

 

Skriv dagbok, dokumenter alt du kan. Få ham med i parterapi igjen (selv om du vet det ikke fungerer så blir det en form for dokumentasjon). Da stiller du sterkere hvis det blir skillsmisse.

 

Og en ting til - om du har vært med på å opprettholde fasaden overfor familie og venner. Slutt med det. Vær ærlig med familie og andre du stoler på hvordan familielivet egentlig fungerer - dvs. hvordan det faktisk ikke fungerer - hvordan hans sykdom påvirker hverdagen og hvordan det påvirker barna. Dette tror jeg er viktig også. Hvis det skulle komme til en rettssak er det viktig at han ikke kan kalle inn vitner som aldri har hørt om problemene før etter dere gikk fra hverandre. Du må ha folk som har hørt om dette over tid og som kan begynne å se det samme som du ser. Be familie på besøk når han er borte fordi han ikke fungerer, og fortell det som det er, at du måtte sende ham bort igjen for å skåne barna. Be dem på besøk når han ikke fungerer også, om du får timet det.

Dette vil også være nyttig for deg, ikke bare som ev. vitner i en rettssak, men også for at du kan få den støtten du trenger i tiden fremover.

Når ting er så ille så tror jeg at mange kvinner gjør feil når de ikke forteller noen om hvordan de faktisk har det med en mann som overhodet ikke fungerer i familielivet.

 

Lykke til videre

 

Anonymous poster hash: 5fb61...dfd

[Anonym bruker]

 

Huff, forstår at det er vanskelig da. Men hva med å bruke det neste halvåret litt sånn som jeg skrev over her. Nå går han i parterapi, du har vært med der et par ganger. Få ham med i parterapi i tillegg, og ta opp ting der, hvordan han ikke skåner dem, at han bruker dem som et middel for å oppnå det han vil. Det at det er så ille at du er nødt til å be ham holde seg borte i flere dager for å skåne barna. Før en dagbok han ikke kan finne som forteller hvordan han er i det daglige, hvordan krangler er, hvordan han bruker barna, hvordan han ikke gir barna det de trenger, ikke skåner barna. Om du fører en slik dagbok og har parterapi å vise til i tillegg så har du langt mer å vise til enn om du "bare" forteller sannheten når det ev. blir et brudd.

I tillegg kan du jo gå til timer på fvk for din egen del og ta opp samme tingene.

 

Når dere har vært til parterapi igjen noen ganger så kan du be om å bli med til psykologen igjen og ta opp flere av problemene igjen der. Fortell uten å legge noe mellom hvor ille det faktisk er, hvor dårlig han fungerer med barna og familien, og at eneste måten du kan skåne barna på er å be ham holde seg borte i dagevis når han er på det verste.

 

Forstår at dette er veldig vanskelig, spesielt når han er opptatt av fasade i tillegg og vil trumfe gjennom en ordning selv om han selv ikke vil fungere med særlig samvær og det heller ikke er bra for barna.

 

Skriv dagbok, dokumenter alt du kan. Få ham med i parterapi igjen (selv om du vet det ikke fungerer så blir det en form for dokumentasjon). Da stiller du sterkere hvis det blir skillsmisse.

 

Og en ting til - om du har vært med på å opprettholde fasaden overfor familie og venner. Slutt med det. Vær ærlig med familie og andre du stoler på hvordan familielivet egentlig fungerer - dvs. hvordan det faktisk ikke fungerer - hvordan hans sykdom påvirker hverdagen og hvordan det påvirker barna. Dette tror jeg er viktig også. Hvis det skulle komme til en rettssak er det viktig at han ikke kan kalle inn vitner som aldri har hørt om problemene før etter dere gikk fra hverandre. Du må ha folk som har hørt om dette over tid og som kan begynne å se det samme som du ser. Be familie på besøk når han er borte fordi han ikke fungerer, og fortell det som det er, at du måtte sende ham bort igjen for å skåne barna. Be dem på besøk når han ikke fungerer også, om du får timet det.

Dette vil også være nyttig for deg, ikke bare som ev. vitner i en rettssak, men også for at du kan få den støtten du trenger i tiden fremover.

Når ting er så ille så tror jeg at mange kvinner gjør feil når de ikke forteller noen om hvordan de faktisk har det med en mann som overhodet ikke fungerer i familielivet.

 

Lykke til videre

 

Anonymous poster hash: 5fb61...dfd

Problemer med å gå i parterapi og ta opp alle disse tingene er at han blir sur.

Når han blir sur så går det utover alle her. Både meg og barna. Han ignorerer oss og gir oss "the silent treatment"

Dette kan pågå i dager og uker og ungene skjønner jo ingenting stakkars.

Vi var på tre timer med parterapi på familievernkontoret. Og hver gang gikk han ut derfra pottesur og jeg ble "straffet" med ignorering lenge.

 

Han sliter veldig psykisk, han klarer ikke å se ting fra andres perspektiv. Hvis jeg tar opp med han hvordan jeg har det, ber han åpne øynene å prøve å jobbe med ting før det er forsent, så blir han såra. Og når han blir såra så klarer ikke han å høre på hva jeg sier. Han hører kun sine egne følelser og reagerer med å straffe meg tilbake. Han vet godt at "the silent treatment" er noe av det verste jeg vet og det bruker han mot meg som straff for at jeg såret han ved å fortelle han hvordan jeg har det.

Han takler ikke "kritikk", altså å høre negative ting om seg selv eller noe han gjør. Blir han fornærma så svarer han med straff.

Han tar aldri ansvar for hva han sier eller gjør, men skylder på alle andre. Meg, ungene, foreldrene, ja egentlig hvem som helst. Det er aldri hans feil. Ofte får han vinklet det over til at jeg har gjort noe galt og må be om unnskyldning. Han innrømmer aldri at han har gjort eller sagt noe feil. Ber aldri om unnskyldning men forventer at jeg og ungene skal gjøre det.

 

Jeg vet ikke riktig hva som feiler han. Han har ingen diagnose men går til psykolog for depresjon. Jeg tror ikke det "bare" er en depresjon, men så lenge han ikke er ærlig mot psykologen eller ser selv at det er noe galt og ønsker utredning så skjer jo ikke det heller.

 

Jeg har skrevet opp noen hendelser den siste tiden, jeg har opptak av samtaler hos psykologen, jeg har meldingslogg hvor det meste står osv.

 

Jeg prøver å holde konfliktnivået nede mtp barna. Jeg synes det er bedre at han drar når han ikke takler å være her og lar sin egen psyke gå utover oss andre.

 

Fryktelig slitsomt. Dette har blitt gradvis verre og verre med årene.

 

Jeg vil bare at han skal bli frisk og fungere i denne familien. At han kan ta sin del av oppgaver og oppfølging. At han kan ha tolmodighet og forståelse for oss rundt han fremfor å føle at vi er terrorister som er skapt for å plage vettet av han (😂)

 

Jeg klarer ikke å se noe lys i enden av denne tunellen, men håpet er jo der nå som han går til psykolog selvom det også føles håpløst.

 

Fasaden min sprakk for lenge siden forresten. De nærmeste vet godt hvordan ting er, men han klarer å skjule det når vi har besøk. Familien hans holder han på avstand, jeg har snakket med de (det vet han) og han holder de på avstand fordi han er redd for at de skal se det de også.

 

I praksis så går hverdagen ganske bra her nå. Jeg og barna er som sagt alene mens han jobber, når han har fri og har gode dager er han hjemme og når det tar slutt så ber jeg han dra. Med gode dager betyr det ikke at han bidrar med verken barn eller husarbeid. Det praktiske faller på meg, men humøret hans er OK og han takler barna og livet generelt.

 

 

Anonymous poster hash: ec827...16d

[Anonym bruker]

På første medisin mannen prøvde (cipralex) ble han som din. Nå er det ny sort og jeg har fått en ny mann...

 

Anonymous poster hash: d972b...968

[Anonym bruker]

Problemer med å gå i parterapi og ta opp alle disse tingene er at han blir sur.

Når han blir sur så går det utover alle her. Både meg og barna. Han ignorerer oss og gir oss "the silent treatment"

Dette kan pågå i dager og uker og ungene skjønner jo ingenting stakkars.

Vi var på tre timer med parterapi på familievernkontoret. Og hver gang gikk han ut derfra pottesur og jeg ble "straffet" med ignorering lenge.

 

Han sliter veldig psykisk, han klarer ikke å se ting fra andres perspektiv. Hvis jeg tar opp med han hvordan jeg har det, ber han åpne øynene å prøve å jobbe med ting før det er forsent, så blir han såra. Og når han blir såra så klarer ikke han å høre på hva jeg sier. Han hører kun sine egne følelser og reagerer med å straffe meg tilbake. Han vet godt at "the silent treatment" er noe av det verste jeg vet og det bruker han mot meg som straff for at jeg såret han ved å fortelle han hvordan jeg har det.

Han takler ikke "kritikk", altså å høre negative ting om seg selv eller noe han gjør. Blir han fornærma så svarer han med straff.

Han tar aldri ansvar for hva han sier eller gjør, men skylder på alle andre. Meg, ungene, foreldrene, ja egentlig hvem som helst. Det er aldri hans feil. Ofte får han vinklet det over til at jeg har gjort noe galt og må be om unnskyldning. Han innrømmer aldri at han har gjort eller sagt noe feil. Ber aldri om unnskyldning men forventer at jeg og ungene skal gjøre det.

 

Jeg vet ikke riktig hva som feiler han. Han har ingen diagnose men går til psykolog for depresjon. Jeg tror ikke det "bare" er en depresjon, men så lenge han ikke er ærlig mot psykologen eller ser selv at det er noe galt og ønsker utredning så skjer jo ikke det heller.

 

Jeg har skrevet opp noen hendelser den siste tiden, jeg har opptak av samtaler hos psykologen, jeg har meldingslogg hvor det meste står osv.

 

Jeg prøver å holde konfliktnivået nede mtp barna. Jeg synes det er bedre at han drar når han ikke takler å være her og lar sin egen psyke gå utover oss andre.

 

Fryktelig slitsomt. Dette har blitt gradvis verre og verre med årene.

 

Jeg vil bare at han skal bli frisk og fungere i denne familien. At han kan ta sin del av oppgaver og oppfølging. At han kan ha tolmodighet og forståelse for oss rundt han fremfor å føle at vi er terrorister som er skapt for å plage vettet av han ()

 

Jeg klarer ikke å se noe lys i enden av denne tunellen, men håpet er jo der nå som han går til psykolog selvom det også føles håpløst.

 

Fasaden min sprakk for lenge siden forresten. De nærmeste vet godt hvordan ting er, men han klarer å skjule det når vi har besøk. Familien hans holder han på avstand, jeg har snakket med de (det vet han) og han holder de på avstand fordi han er redd for at de skal se det de også.

 

I praksis så går hverdagen ganske bra her nå. Jeg og barna er som sagt alene mens han jobber, når han har fri og har gode dager er han hjemme og når det tar slutt så ber jeg han dra. Med gode dager betyr det ikke at han bidrar med verken barn eller husarbeid. Det praktiske faller på meg, men humøret hans er OK og han takler barna og livet generelt.

 

 

Anonymous poster hash: ec827...16d

 

Det du forteller i begynnelsen er jo egentlig akkurat årsaken til at jeg mener dere burde forsøkt dere tilbake i parterapi - nettopp for å få det mer dokumentert enn du kan gjøre på egen hånd. Jeg tror det er lettere tross alt for barna dine å ta noen få slike dårlige perioder (der har jo garantert opplevd mange tidligere) nå enn å få mer samvær med en far som ikke er i stand til å ta godt nok vare på dem.

Jeg forstår at du vegrer deg, men tror det kunne vært lurt å gjøre, i hvert fall noen ganger.

Hvis du ikke gjør det, se om du kan få timer alene på fvk. Begynner du så fort som mulig så vil de følge det som skjer hjemme hos dere over tid, frem til sommeren. Også det kan hjelpe deg i en ev. sak.

 

Godt du ikke holder ting skjult for din og hans familie, det tror jeg vil være til god hjelp for deg sener også.

 

Når du skriver ned hva som skjer, husk å få med det at han ikke takler å gjøre noe hjemme. Test det ut flere ganger i tiden fremover, krev at han gjør enkle og selvsagte oppgaver, og så skriv ned hvordan han reagerer og hvordan han endrer seg med det samme han får enkle krav på seg. Det kan være med på å vise at han ikke vil takle å ha barna alene. Dermed blir det også tydeligere når du da etter slike episoder er nødt til å be ham holde seg borte i etterkant fordi hans adferd da går ut over barna. Får du hans urimelighet hjemme også på tape så er det jo gull verdt, men ikke ta sjanser hvis han kan oppdage det.

 

Uansett - lykke til videre

 

Anonymous poster hash: 5fb61...dfd

[Anonym bruker]

Takk for innspill...

Men min mann sliter ikke med psyken - han er bare dørge lat!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: c1f3f...107