Jeg har blitt en særing pga mobbing

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen, fra jeg var 7-8 til jeg var 16. Hadde ingen venner, var aldri sammen med andre etter skolen. 

 

Har ikke opplevd mobbing siden jeg begynte på videregående. Men jeg tror det har preget livet mitt veldig. For det første har jeg gjort et par veldig dårlige valg når det har kommet til menn. Jeg har tenkt at jeg må være takknemlig for at noen viser interesse for meg, og egentlig ikke tenkt over hva som er viktig for meg. Har funnet meg i mye grenseoverskridende behandling, fordi det på en måte har føltes normalt, og fordi jeg har tenkt at jeg vil bli ensom resten av livet dersom jeg gjør et annet valg. Nå er jeg i mitt andre langvarige forhold. Vet at mannen min ikke er snill mot meg, at han behandler meg nedlatende og tar meg for gitt. Likevel klarer jeg ikke å bryte ut. Det er som om jeg er mer redd for alt det ukjente enn det ubehaget jeg er vant til. Hadde det på samme måte da jeg ble tilbudt å bytte skole som barn. 

 

En annen ting er forholdet til venner. Jeg har ingen. Har truffet masse mennesker gjennom årene, gjennom utdanning, jobb, barnas aktiviteter, foreninger etc., men jeg har ikke fått til varig kontakt med noen. Tror jeg er veldig dårlig til å vise interesse, til å foreslå ting og ta initiativ, fordi jeg føler at andre selvsagt ikke har lyst til å bli bedre kjent med meg. Tenker at da ville jo de ha tatt initiativ. Så har jeg prøvd å ta meg sammen noen ganger og vise interesse, men da tror jeg kanskje at jeg er for intens. Jeg klarer ikke å lese andre mennesker og situasjoner. Tenker at det må være fordi jeg hele oppveksten møtte så mange unormale reaksjoner på alt jeg sa og gjorde. Kan noe rett og slett ha utviklet seg feil i hodet mitt, slik at jeg har blitt sosialt tilbakestående? Egentlig er jeg sosial, liker å være med andre, liker å finne på ting. Men så blir det helt feil likevel. Er så lei av å være sånn! Er det noe man kan gjøre som voksen for å bli "normal", eller må man bare regne med at det som skjer i barndomsårene former en som menneske?

 

 

Anonymous poster hash: 8bac1...dee

[Anonym bruker]

Du kan alltid lære noe på nytt.

Har du vurdert å begynne med amatørteater? Det er uvurderlig mht å jobbe med mimikk, kommunikasjon, sosiale signaler og kroppsspråk - og samtidig blir man venner med de andre på gruppa!

 

Anonymous poster hash: 4df73...03c

[Anonym bruker]

Du kan alltid lære noe på nytt.

Har du vurdert å begynne med amatørteater? Det er uvurderlig mht å jobbe med mimikk, kommunikasjon, sosiale signaler og kroppsspråk - og samtidig blir man venner med de andre på gruppa!

 

Anonymous poster hash: 4df73...03c

 

 

Det er ikke det at jeg ikke fungerer normalt sosialt - jeg har blant annet et yrke der jeg har mye med mennesker i sårbare situasjoner å gjøre, og jeg er regnet som flink i jobben. Jeg har også et godt forhold til kollegaene mine. Men det blir aldri noe ut over det. Har aldri truffet en kollega utenom jobb. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8bac1...dee

[Anonym bruker]

 

Det er ikke det at jeg ikke fungerer normalt sosialt - jeg har blant annet et yrke der jeg har mye med mennesker i sårbare situasjoner å gjøre, og jeg er regnet som flink i jobben. Jeg har også et godt forhold til kollegaene mine. Men det blir aldri noe ut over det. Har aldri truffet en kollega utenom jobb.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8bac1...dee

Og derfor opprettholder jeg min anbefaling.

 

Anonymous poster hash: 4df73...03c

[Anonym bruker]

 

Det er ikke det at jeg ikke fungerer normalt sosialt - jeg har blant annet et yrke der jeg har mye med mennesker i sårbare situasjoner å gjøre, og jeg er regnet som flink i jobben. Jeg har også et godt forhold til kollegaene mine. Men det blir aldri noe ut over det. Har aldri truffet en kollega utenom jobb.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8bac1...dee

 

Skritt 1:

 

Folkens: (altså kollegaer) Jeg har lyst til å gå ut på lønningspils på fredag. Er det noen som vil være med?

 

Anonymous poster hash: ac4c1...61c

[Anonym bruker]

Uff, jeg føler sånn med deg. Har det veldig mye på samme vis. Blir man behandlet dårlig nok i sine formative år, så setter det seg en slags oppfatning i hodet om at alt man sier og gjør er for dårlig. Stemora mi har mye av skylden for at jeg ikke har noe som helst tro på meg selv (hun mobbet meg og latterliggjorde meg), i tillegg til at jeg slet en del sosialt på skolen. Så nå i voksen alder sitter jeg her uten venner. Jeg stoler ikke på at andre mennesker vil mitt beste. Jeg føler meg mindre verdt. Til tross for at jeg, objektivt sett, er smart, pen, velutdannet og blid. Likevel uteblir vennene. Og jeg har lært meg å leve med det. Men har vært utrolig heldig og funnet en god partner som forguder meg. Det tror jeg har reddet meg en del. Ønsker deg all verdens lykke, og håper du kan komme deg ut av et dårlig forhold og få begynt å lete etter den snille, gode partneren, den som forstår deg.

 

Anonymous poster hash: cadec...097

[Anonym bruker]

Jeg føler meg også ganske likt som deg HI, men jeg ble ikke mobbet da jeg var lita. Jeg vokste opp i et tidvis svært dårlig hjem, hvor jeg derfor holdt alt om hjemme hemmelig hele barndommen, og slapp derfor ikke andre nok inn til å danne mer enn bare overfladiske vennskap.

 

Senere i livet har jeg vært utsatt for mye trakassering/mobbing på jobb, og dette har tatt fra meg nesten allselvtillit når det gjelder det sosiale.

 

Jeg føler meg også rar, og ute av stand til å ta skrittet å invitere noen til å finne på noe som helst.

 

 

Anonymous poster hash: c4154...2a2

[Anonym bruker]

Jegblw mobbetgjennlm hele grunnskolen. Ny som kon inn i klassen etterhvert bare mobbet for mobbingen sin del. Lærere var med på moroa. Bestemte meg for å ALDRI la meg plukke på nesen igjen. Derfor beholder jeg aldri menn. Mange vil ha meg, men defpr meg ikke. Mange kvinner vil være venn med meg, men jeg orker ikke.

 

Anonymous poster hash: 31e5c...ef3

[Anonym bruker]

Jeg er også ganske lik som deg HI, bortsett fra mannen som er verdens beste. Jeg har noen venner som jeg er glad i, men det er nok ganske overflatiske forhold. Jeg får heller ikke lett nye. De få gangene noen virkelig viser at de liker meg, er det fordi de trenger meg. At jeg kan være noens sjelesørger og hjelpe dem til å ha det bedre, er veldig appellerende for meg. Dessverre, blir det ofte ikke varige vennskap av det heller. De jeg har hatt et sånt intenst forhold til, har faset meg ut når de ikke har så stort behov lenger. Å finne balansen er kjempevanskelig og jeg tror det har med både mobbing og hjemmesituasjonen min å gjøre.

 

Både ute og hjemme fikk jeg skjeve tilbakemeldinger. Det som var greit for andre, var ikke greit for meg. Jeg fikk unormal respons på normal adferd og er derfor veldig usikker på hvor grensene går. For å bygge en relasjon må jeg ha mer enn normal bekreftelse, noe som fører til de intense hobbypsykolog-forholdene som dessverre tjener den andres behov mest. Jeg er innsiktsfull og observant, men klarer ikke å se hva jeg bør gjøre i situasjonen. Det skal ingenting til før jeg føler at jeg trenger meg på, jeg er overfølsom for alle signal som kan tolkes negativt og føler meg alltid utenfor fellesskapet.  

 

På tross av dette har jeg det relativt greit, mye fordi jeg faktisk har en flott mann som elsker meg. 

Anonymous poster hash: bdbb4...4e6

[Anonym bruker]

Jeg ble også veldig mye mobbet fra første til 9.klasse, og jeg er en spring, men jeg vet ikke om jeg er en spring fordi jeg ble mobbet eller om jeg ble mobbet fordi jeg var en særing.

 

Anonymous poster hash: f2043...15c