Redsel

[Anonym bruker]

Jeg har hatt ei nær venninne som døde av kreft - knapt 40 år. 

Hun hadde nesten ikke hatt vondt, gikk til doktoren og fikk nærmest dødsdiagnosen etter en uke. 

 

Flere på jobben har dødd av sykdommen.

Min bror har hatt kreft, men overlevde.

Min far døde av kreft.

 

Jeg kjenner jeg er redd hele tiden når jeg vondt her og der.

 

Flere som har det slik? 

 

Før jeg fikk egne barn brydde jeg meg ikke om jeg levde eller døde. 

På grunn av barna er jeg stadig redd. Vil så gjerne se dem vokse opp...

 

Noen som kan skrive noe til meg så jeg kan slutte å være så redd? 

 

 

....

Anonymous poster hash: 9a2df...807

[Anonym bruker]

Ja jeg er også veldig redd for å dø men det er nok fordi sønnen min snakker så mye om sånt.

Han er bare 5 år å når han skulle komme med ett ønske som han ville få oppfyllt så sier han at han ønsker at mamma aldri skal dø.

Dette er noe han tenker mye på å har snakket mye om.

Itellegg har jeg delt foreldreansvar med en udugelig pappa som sønnen min til tider har vært redd for pga han kjefter og blir så sint.

Å da blir jeg livredd med tanken på at far får hovedomsorgen for barnet om jeg dør.DET er en veldig skremmende tanke!

Anonymous poster hash: ee719...6a7

[Anonym bruker]

Huff, ja det må være en ekstra ting å bekymre seg for....

Det er ikke noe greit i det hele tatt.

 

 

Anonymous poster hash: 9a2df...807

[Anonym bruker]

Det har vært mye kreft i min familie, og kjenner flere utenom også. Selv har jeg visstnok 80-90 % sjanse for å utvikle kreft (genetisk). Jeg var redd tidligere, men måtte ta et standpunkt om jeg ville ta en gentest eller ikke.

 

Jeg tenker slik at jeg orker ikke kaste bort livet med frykt mens jeg er frisk. Hvis jeg blir syk, da forholder jeg meg til det da.

Jeg gjør det jeg kan for å redusere risikoen for å få kreft og på den måten kanskje unngå det - sunt kosthold, nok bevegelse/treninge, prøver å få nok søvn, prøver å stresse minst mulig (to siste er en utfordring ), sjekker meg selv (bryst), og går til lege om det er noe unormalt. Noe mer kan jeg ikke gjøre.

Da har jeg gjort det jeg kan.

 

Det tok meg noen år før jeg fikk et så avslappet forhold til det, men til slutt så jeg at det var et valg. Jeg kan velge å leve livet i frykt for noe som kan skje, men som aldri vil skje. Eller jeg kan velge å leve uten frykt og ta sykdom hvis den ev. dukker opp. Dukker den ikke opp så har jeg i hvert fall ikke kastet bort mye av livet mitt på unødvendig frykt. Brukte tid på å overbevise meg selv om dette, og en dag så greide jeg plutselig å føle denne overbevisningen.

 

Ikke kast bort livet på en frykt som kanskje aldri skjer!

Anonymous poster hash: 6d033...cde

[Anonym bruker]

Tusen takk for fornuftige ord. Det er slik jeg ønsker å tenke. 

Anonymous poster hash: 9a2df...807