Dysmorfofobi?

[Anonym bruker]

Er det noen med dysmforfofobi her?

 

Jeg holder på å bli GAL. Har ikke vært fornøyd med utseendet mitt så lenge jeg kan huske. Det vil si, det har vært noen ting jeg har syns har vært ok, mens andre ting føler jeg er deformert og stygt. 

 

Og i det siste har denne fobien min fått en skikkelig oppbluss siden jeg har fått hudproblemer siste året. Fått grov og uelastisk hud i ansiktet pga hormonelle endringer. Holder på å bli GAAAL. Speiler meg "tusen" ganger om dagen og gjør forskjellig mimikk med ansiktet for å se hva som skjer med huden min når jeg gjør de forskjellige tingene. Og jeg sliter bare så grusomt. Føler meg helt forferdelig. Er klar over at hudproblemet mitt er litt reelt, MEN jeg skulle vel ikke trenge å få så ekstrem angst av det. Jeg gjør jo problemet mye større enn det er sier mannen min. 

 

Hva gjorde du for å få help? Nå bare sitter jeg på nettet i timesvis hver uke for å sjekke ut hudlaser og diverse behandlinger som kan forbedre huden min. Føler meg så ekstremt motbydelig og stygg. Panikkfølelse innvendig som skyller gjennom meg når jeg tenker på dette. 

Anonymous poster hash: f7220...72d

[Anonym bruker]

Jeg har det, fikk diagnosen for flere år siden. 

 

Det som hjelper for meg er å spise sunt, trene daglig og bruke god hudpleie. Jeg bruker også hjemmemskiner som dermarulle, tua trend, høyfrekvens m.m Jeg synes det å holde huden i sjakk og ikke overdrive men ha gode rutiner hjelper meg veldig i det daglige. Kommer jeg ut av det så kan jeg få det veldig vanskelig med meg selv, det blir rett å slett vanskelig å fungere i det daglige. Nå har jeg en periode der jeg har falt ut helt, blir veldig sliten av det så nå må jeg komme inn i den gode rutinen jeg hadde så blir der bra

 

Jeg måtte faktisk slutte helt med sminke i en periode, nå bruker jeg ikke sminke i det daglige uten at det er noe krise

 

Jeg vet godt hvordan du har det. Jeg gikk i perioder til udpleie  alt fra en til tre ganger i uken, samt bailine daglig pluss at jeg trente. Jeg ble utrolig sliten av alle tankene mine. 

 

Men det går bedre nå, jeg har lært meg å leve med det og så lenge jeg føler meg i balanse så går det greit. Jeg tar endel hjemmebehandlinger men jeg har lært meg å aldri overdrive ting da det kan gjøre ting verre Meditasjon og positive affimasjoner er også noe som kan gi deg en bedring hverdag. 

 

Anonymous poster hash: b3110...db0

[Anonym bruker]

 

Jeg har det, fikk diagnosen for flere år siden. 

 

Det som hjelper for meg er å spise sunt, trene daglig og bruke god hudpleie. Jeg bruker også hjemmemskiner som dermarulle, tua trend, høyfrekvens m.m Jeg synes det å holde huden i sjakk og ikke overdrive men ha gode rutiner hjelper meg veldig i det daglige. Kommer jeg ut av det så kan jeg få det veldig vanskelig med meg selv, det blir rett å slett vanskelig å fungere i det daglige. Nå har jeg en periode der jeg har falt ut helt, blir veldig sliten av det så nå må jeg komme inn i den gode rutinen jeg hadde så blir der bra

 

Jeg måtte faktisk slutte helt med sminke i en periode, nå bruker jeg ikke sminke i det daglige uten at det er noe krise

 

Jeg vet godt hvordan du har det. Jeg gikk i perioder til udpleie  alt fra en til tre ganger i uken, samt bailine daglig pluss at jeg trente. Jeg ble utrolig sliten av alle tankene mine. 

 

Men det går bedre nå, jeg har lært meg å leve med det og så lenge jeg føler meg i balanse så går det greit. Jeg tar endel hjemmebehandlinger men jeg har lært meg å aldri overdrive ting da det kan gjøre ting verre Meditasjon og positive affimasjoner er også noe som kan gi deg en bedring hverdag. 

 

 

Anonymous poster hash: b3110...db0

 

 

Kan jeg spørre om alderen din? Og gikk du til psykolog for å få det bedre med deg selv? Jeg hadde aldri i verden klart å gå uten sminke. Pleier ikke å bruke så mye sminke, men å bli sett uten foundation og mascara høres utenkelig ut for meg. Hva slags ansiktsbehandling syns du har vært mest effektivt for å få fukt og spenst i huden? 

 

Jeg ser for meg at jeg kommer til å få fullstendig panikk når jeg en gang begynner å få skikkelig rynker(har allerede linjer nå som jeg holder på å bli SPRØ av). Jeg vet det er helt naturlig å bli eldre, og jeg syns ikke noe galt om andre som får litt rynker. Men jeg føler meg jo som draugen når jeg har det som verst. Og blir jeg tatt bilde av så kan jeg bli deppa i flere dager etterpå siden jeg ikke er fotogen. Jeg ser bedre ut hvis jeg blir filmet enn stillbilder. Guri så latterlig jeg er... ser det selv når jeg leser hva jeg skriver. Men når jeg misliker slik meg selv så blir dette en stor greie som hodet mitt grubler mye over. For eksempel på kjøpesenter så tenker jeg mye på hva slags lys det er der og hvordan jeg ser ut under de forskjellige lampene. Tenk å ha det slik hele tiden da! Ikke tør jeg å se meg i speilet når jeg er i butikker heller. 

 

Takk for svaret ditt!  

 

Anonymous poster hash: f7220...72d

[Anonym bruker]

Ante ikke at selvopptatthet var en diagnose.

 

Skaff deg et liv!

 

Anonymous poster hash: 22e0c...690

[Anonym bruker]

Ante ikke at selvopptatthet var en diagnose.

 

Skaff deg et liv!

 

Anonymous poster hash: 22e0c...690

Trodde ikke dumskap heller var en diagnose, men det er du et bevis på at det er

 

Anonymous poster hash: 584b1...63b

[Anonym bruker]

 

Trodde ikke dumskap heller var en diagnose, men det er du et bevis på at det er

 

Anonymous poster hash: 584b1...63b

Herregud, det er snakk om å gå rundt og vurdere hvordan lyser faller på ansiktet i ulike vinkler på kjøpesenteret?!!

 

Jada, sikkert en psykisk lidelse som heter det, men man kan ikke se bort fra at den kommer av pasientens hang til å dyrke seg selv og sin egen plass i verden litt for mye!

 

Anonymous poster hash: 22e0c...690

[Anonym bruker]

Herregud, det er snakk om å gå rundt og vurdere hvordan lyser faller på ansiktet i ulike vinkler på kjøpesenteret?!!

 

Jada, sikkert en psykisk lidelse som heter det, men man kan ikke se bort fra at den kommer av pasientens hang til å dyrke seg selv og sin egen plass i verden litt for mye!

 

Anonymous poster hash: 22e0c...690

 

Du snakker om noe du ikke har kunnskap om. Hadde du visst hvor smertefullt angst er, så hadde du ikke sagt dette. Så sant du ikke har en annen diagnose selv da? Psykopat for eksempel... Og de du sier om at angsten min handler om at jeg dyrker meg selv og min egen plass i verden litt for mye. Er det mulig å tenke slik? Mange med angst føler seg SMÅ så SMÅ. Og føler de IKKE har plass og ikke BØR ta plass. Men vet du... Jeg har lyst til å ta plass jeg og føle meg som et helt ok menneske. Jeg har lyst til å se meg i speilet og tenke, jeg ser helt ok ut og er bra nok. 

 

Dette handler ikke om selvopptatthet. Dette handler om noe mye dypere enn det. De fleste ønsker å se ok ut når de blir sett av andre mennesker. Men hva hvis du så deg selv i speilet, men ikke så det andre mennesker ser. Hva om du så deg i speilet og følte du var forvridd i ansiktet og trekkene dine var helt ekstreme, selv om du sannsynligvis ser ut som et normalt menneske??Hva om du gikk ut på et kjøpesenter og følte at alle mennesker som kastet et blikk bort på deg... ja da forventer du at de syns du ser ekkel ut. På de verste dagene så er disse tankene helt overveldende. 

 

Det handler IKKE bare om selvopptatthet. Den konklusjonen er ekstremt lite empatisk. 

 

Anonymous poster hash: f7220...72d

[Anonym bruker]

Jo, jeg har en angstlidelse selv.

 

Jeg er sykmeldt akkurat nå faktisk. Angsten kom fram etter en dødsulykke der jeg var til stede.

 

Men vet du hva? Legen jeg går hos råder meg til ikke å kjæle med angsten. Jeg skal ikke unngå steder og aktiviteter som minner om ulykken. Det kommer ikke til å dø noen hver gang jeg driver med samme ting (eller ser noen andre gjøre det). Jeg skal ikke begynne å sikre meg mot likedanne ulykker mer enn det andre folk sikrer seg.

 

Jeg skal ikke dyrke tankene om død eller lete etter dødelige ting på kroppen heller, selv om det er fristende akkurat nå. Jeg ville ha fått et trygghetskick av å kunne ta en full legesjekk og se på alle mulige faktorer som kan drepe meg, og få dem eliminert. Legen tror det bare er negativt, fordi trygghetsbehovet er situasjonsbestemt. "Hva blir det neste, skal du da få sjekket hele familien? Man kan ikke sikre seg mot døden," var hans svar.

 

Så joda. Om angst vet jeg en hel del. Men jeg vet også at når man har angst, MÅ man få litt motstand på de irrasjonelle delene av den. HI må øve på å tenke "ingen dør av at jeg ser litt rar ut på et bilde", og jeg må øve meg på å tenke "ungene mine får ikke brudd på nakken og hjerneskade av å ta en skitur."

 

Anonymous poster hash: 22e0c...690

[Anonym bruker]

Jo, jeg har en angstlidelse selv.

 

Jeg er sykmeldt akkurat nå faktisk. Angsten kom fram etter en dødsulykke der jeg var til stede.

 

Men vet du hva? Legen jeg går hos råder meg til ikke å kjæle med angsten. Jeg skal ikke unngå steder og aktiviteter som minner om ulykken. Det kommer ikke til å dø noen hver gang jeg driver med samme ting (eller ser noen andre gjøre det). Jeg skal ikke begynne å sikre meg mot likedanne ulykker mer enn det andre folk sikrer seg.

 

Jeg skal ikke dyrke tankene om død eller lete etter dødelige ting på kroppen heller, selv om det er fristende akkurat nå. Jeg ville ha fått et trygghetskick av å kunne ta en full legesjekk og se på alle mulige faktorer som kan drepe meg, og få dem eliminert. Legen tror det bare er negativt, fordi trygghetsbehovet er situasjonsbestemt. "Hva blir det neste, skal du da få sjekket hele familien? Man kan ikke sikre seg mot døden," var hans svar.

 

Så joda. Om angst vet jeg en hel del. Men jeg vet også at når man har angst, MÅ man få litt motstand på de irrasjonelle delene av den. HI må øve på å tenke "ingen dør av at jeg ser litt rar ut på et bilde", og jeg må øve meg på å tenke "ungene mine får ikke brudd på nakken og hjerneskade av å ta en skitur."

 

Anonymous poster hash: 22e0c...690

 

Så det er din angst som er "skikkelig" angst, men dysmofofobi er bare selvopptatthet?

 

Trodde at siden du selv har angst, vet du hvor irrasjonelt det er. Og hvor mye kroppen bare "tar over" p.g.a. tankene som svirrer i hodet. Det er et likhetstrekk for de fleste angstformer. Tankene tar over i for stor grad og skaper angst. Slik er det for både meg og deg, men på ganske ulike felt. Men BEGGE felt er smertefulle. Begge deler handler om noe en føler en ikke kan styre selv.

 

Derfor ble jeg lei meg da du skrev at jeg bare var selvopptatt. For dette er svært vondt for meg å leve med. Har faktisk følt meg så motbydelig at jeg har tenkt jeg ikke ønsker å leve lenger. Men jeg ikke kan ta livet mitt siden jeg har flere små barn som trenger meg. Tror du det handler fremdeles bare om selvopptatthet? Det er sykelig når tanker om utseendet er så forskrudd at en tenker at en ikke burde levd. Og til og med når jeg sannsynligvis er innenfor normalområdet. Håpte på å få konstruktive svar her inne. Har heldigvis også fått det. 

 

Lykke til med å bli bedre av angsten din. Det er smertefullt, jeg vet. 

 

Anonymous poster hash: f7220...72d

[Anonym bruker]

 

Så det er din angst som er "skikkelig" angst, men dysmofofobi er bare selvopptatthet?

 

Trodde at siden du selv har angst, vet du hvor irrasjonelt det er. Og hvor mye kroppen bare "tar over" p.g.a. tankene som svirrer i hodet. Det er et likhetstrekk for de fleste angstformer. Tankene tar over i for stor grad og skaper angst. Slik er det for både meg og deg, men på ganske ulike felt. Men BEGGE felt er smertefulle. Begge deler handler om noe en føler en ikke kan styre selv.

 

Derfor ble jeg lei meg da du skrev at jeg bare var selvopptatt. For dette er svært vondt for meg å leve med. Har faktisk følt meg så motbydelig at jeg har tenkt jeg ikke ønsker å leve lenger. Men jeg ikke kan ta livet mitt siden jeg har flere små barn som trenger meg. Tror du det handler fremdeles bare om selvopptatthet? Det er sykelig når tanker om utseendet er så forskrudd at en tenker at en ikke burde levd. Og til og med når jeg sannsynligvis er innenfor normalområdet. Håpte på å få konstruktive svar her inne. Har heldigvis også fått det.

 

Lykke til med å bli bedre av angsten din. Det er smertefullt, jeg vet.

 

Anonymous poster hash: f7220...72d

Handler ikke om "skikkelig" angst eller noe sånt. Poenget er hva du gjør med den. Jeg måtte ha kuttet ut å gå utendørs hvis min angst skulle få lov å styre like mye over livet mitt som det du tillater den å gjøre.

 

Og nei, det er ikke fordi min er lettere, mindre dominerende eller mindre av noe som helst. Legen kaller meg traumatisert. Men hvorfor skal det definere livet mitt for all framtid?

 

Anonymous poster hash: 22e0c...690

[Anonym bruker]

Handler ikke om "skikkelig" angst eller noe sånt. Poenget er hva du gjør med den. Jeg måtte ha kuttet ut å gå utendørs hvis min angst skulle få lov å styre like mye over livet mitt som det du tillater den å gjøre.

 

Og nei, det er ikke fordi min er lettere, mindre dominerende eller mindre av noe som helst. Legen kaller meg traumatisert. Men hvorfor skal det definere livet mitt for all framtid?

 

Anonymous poster hash: 22e0c...690

Du har tydeligvis jobbet mye og riktig for din egen del. Du har også flere gode poeng, etterhvert.

Jeg vil gi deg ett tips til noe du kan jobbe videre med, det er måten du videreformidler på. Det hjelper ikke å ha kunskapen, om måten kunskapen blir videreformidlet på er ødeleggende.

☺

 

Anonymous poster hash: c7ea4...260