Noen her med personlighetsforstyrrelse som fungerer i forhold?

[Anonym bruker]

Føler det er helt umulig selv... Det kommer frem så mange kaotiske følelser som jeg ikke klarer å håndtere,og så blir alt misforstått... Føler meg som en verdiløs, håpløs dritt... Dømt til å være alene liksom...

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

[Anonym bruker]

Jeg er alene. Men jeg liker det også da. Trives best sammen med meg

 

Anonymous poster hash: 9286a...017

[Anonym bruker]

Hva slags personlighetsforstyrrelse har du da? Det har kanskje litt betydning

 

Anonymous poster hash: 729cf...dd4

[Anonym bruker]

Er du den samme som skrev den andre tråden?

 

Anonymous poster hash: 6319e...f08

[Anonym bruker]

Ja, jeg er den samme som i den andre tråden... Unnvikende personlighetsforstyrrelsen...

Etter han bare brått gjorde det slutt i går, føler jeg meg bare helt mislykket og misforstått... Det er ikke første gang noen går fra meg... Og jeg skjønner jo at jeg ikke er så lett å skjønne seg på... Men ting han sa i går gjør at jeg føler han mener jeg rett og slett lyver på meg de problemene jeg har... Derfor føler jeg meg bare så sinnsykt misforstått... Det er jo ikke sånn at jeg har lyst til å være syk, jeg jobber jo med meg selv hver eneste dag... Tror ikke jeg er skapt for å være i et forhold med noen, rett og slett... Jeg er for innviklet og annerledes liksom...

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

[Sint naken biltyv]

Han tok vel til vett da. Han kan jo ikke la hele livet sitt bli ødelagt for å være sammen med deg. Skaff deg hjelp først så kan du få deg en mann

[Anonym bruker]

Han tok vel til vett da. Han kan jo ikke la hele livet sitt bli ødelagt for å være sammen med deg. Skaff deg hjelp først så kan du få deg en mann

Jeg har ikke ødelagt livet hans og jeg har fått mye hjelp. Jeg kommer ikke stort lenger nå sånn på flekken, ting tar tid. Men takk for at du bekreftet mitt eget syn på meg selv.

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann som har personlighetsforstyrrelse. 15år har vi vært kjærester/samboer/gift. Vi har det veldig bra med hverandre.

Ikke glem at du er like verdifull som alle andre mennesker. Med like stor rett til å bli elsket.

 

Anonymous poster hash: 93513...e54

[Magia]

Et så ferskt brudd gjør jo noe med selvfølelsen og tankene dine om deg selv, da. Gi det litt tid, så får du perspektiv. Å føle seg misforstått er ikke så uvanlig, tror jeg. Kanskje det var til det beste, ettersom han ikke evna å sette seg inn i hvordan du opplever verden? 

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann som har personlighetsforstyrrelse. 15år har vi vært kjærester/samboer/gift. Vi har det veldig bra med hverandre.

Ikke glem at du er like verdifull som alle andre mennesker. Med like stor rett til å bli elsket.

 

Anonymous poster hash: 93513...e54

Du må være tålmodigheten selv med et enormt hjerte full av forståelse isåfall... Kan jeg spørre hvilken type PF han har? Hvordan opplever du det?

 

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

[Anonym bruker]

Et så ferskt brudd gjør jo noe med selvfølelsen og tankene dine om deg selv, da. Gi det litt tid, så får du perspektiv. Å føle seg misforstått er ikke så uvanlig, tror jeg. Kanskje det var til det beste, ettersom han ikke evna å sette seg inn i hvordan du opplever verden?

Jo, sånn egentlig er det nok det, både for hans og min egen del.... Skulle bare ønske jeg slapp å ha disse sinsykt vonde følelsene... Blir bare fullstendig kaos i hodet mitt...

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

[Anonym bruker]

Ja, jeg er den samme som i den andre tråden... Unnvikende personlighetsforstyrrelsen...

Etter han bare brått gjorde det slutt i går, føler jeg meg bare helt mislykket og misforstått... Det er ikke første gang noen går fra meg... Og jeg skjønner jo at jeg ikke er så lett å skjønne seg på... Men ting han sa i går gjør at jeg føler han mener jeg rett og slett lyver på meg de problemene jeg har... Derfor føler jeg meg bare så sinnsykt misforstått... Det er jo ikke sånn at jeg har lyst til å være syk, jeg jobber jo med meg selv hver eneste dag... Tror ikke jeg er skapt for å være i et forhold med noen, rett og slett... Jeg er for innviklet og annerledes liksom...

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

Da er han jo kort.

 

Du trenger ikke sånne folk. Å være kjæreste med en som er enkel, shallow og avstumpet - ærlig talt.

 

Anonymous poster hash: 2ba20...eb9

[Anonym bruker]

Jeg er alene. Men jeg liker det også da. Trives best sammen med meg

 

Anonymous poster hash: 9286a...017

Blir du ikke ensom? Jeg føler meg ensom, har ingen venner... Forholder meg bare til familien min innimellom... Men så har jeg så lyst til å være en del av et fellesskap også, helt til jeg står i det... Da kommer det helt idiotiske tanker og følelser, og jeg sliter virkelig med å sortere de. Hva er logikken og hva er de tullete følelsene liksom? For de to krangler fælt inni hodet mitt... Jeg skjønner ikke alltid hvorfor jeg føler og reagerer som jeg gjør, for logikken sier noe helt annet... Men så er følelsene så sterke, så jeg klarer ikke tro på min egen logikk...

 

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

[Magia]

Jo, sånn egentlig er det nok det, både for hans og min egen del.... Skulle bare ønske jeg slapp å ha disse sinsykt vonde følelsene... Blir bare fullstendig kaos i hodet mitt...

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

 

Så klart! Gi deg selv rom til å sørge. Klem til deg <3 

[Anonym bruker]

Men du fremstår veldig stakkarslig både i din forrige tråd, og denne.

Jeg står fortsatt ved at du går litt inn i offerrollen. Og det orket han nok ikke lenger.

 

Du trenger hjelp med deg selv, før du finner et nytt forhold.

Jeg har selv depresjoner, angst og kroniske smerter i form av migrene og gikt.. Men jeg biter tennene sammen og nevner ikke småting i hverdagen. Jeg ber ikke om spesielle hensyn og jeg byrder andre minst mulig med det. Jeg håndterer det uten å la det få negativ innvirkning på mannens liv.

De dagene som virkelig er vonde, får jeg støtte. Men hvis jeg skulle bruke en unnskyldning for å være sutrete/vanskelig/trist hver dag, så ville alle rundt meg bli sinnsyk.

 

Skaff hjelp, jobb med deg selv, og få et forhold når du er mer i balanse.

 

Et eksempel på offerrollen? I denne tråden sier du "Takk for at du bekrefter mine tanker om meg selv".

 

Anonymous poster hash: 6319e...f08

[Anonym bruker]

Samboeren din har sannsynligvis gjort et veldig bra valg for seg selv da du ikke virket å ha så stor forståelse for han i din forrige tråd. Jeg har vært den som gikk fra min samboer med problemer som du, og det er uten tvil det absolutt beste valget jeg har tatt.

 

Anonymous poster hash: 83b44...ee1

[Sint naken biltyv]

Jeg har ikke ødelagt livet hans og jeg har fått mye hjelp. Jeg kommer ikke stort lenger nå sånn på flekken, ting tar tid. Men takk for at du bekreftet mitt eget syn på meg selv.

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

Slutt å med å være så stakkarslig. Du var det i den forrige tråden også.

[Anonym bruker]

Men du fremstår veldig stakkarslig både i din forrige tråd, og denne.

Jeg står fortsatt ved at du går litt inn i offerrollen. Og det orket han nok ikke lenger.

 

Du trenger hjelp med deg selv, før du finner et nytt forhold.

Jeg har selv depresjoner, angst og kroniske smerter i form av migrene og gikt.. Men jeg biter tennene sammen og nevner ikke småting i hverdagen. Jeg ber ikke om spesielle hensyn og jeg byrder andre minst mulig med det. Jeg håndterer det uten å la det få negativ innvirkning på mannens liv.

De dagene som virkelig er vonde, får jeg støtte. Men hvis jeg skulle bruke en unnskyldning for å være sutrete/vanskelig/trist hver dag, så ville alle rundt meg bli sinnsyk.

 

Skaff hjelp, jobb med deg selv, og få et forhold når du er mer i balanse.

 

Et eksempel på offerrollen? I denne tråden sier du "Takk for at du bekrefter mine tanker om meg selv".

 

Anonymous poster hash: 6319e...f08

Ok, da har jeg kanskje en annen oppfatning av hva det betyr å ta på seg en offerrolle...

Jeg nevner ikke ting selv i hverdagen jeg heller, men når han spør må jeg jo svare, syns jeg. Og jeg ønsker ikke å lyve heller, så da må jeg jo svare det som er sant.

Jeg syns også at det virker helt uoverkommelig å skulle ha mer hjelp, siden jeg har brukt så og si hele livet på akkurat det, og endringer tar så lang tid, at jeg veldig ofte har lyst til å gi opp fordi det er så vondt å stå i den smerten og de kaotiske følelsene over tid.

Men kanskje jeg starter i feil ende... Jeg føler selv, og det sier legene også, at jeg har kommet veldig langt iforhold til hvor jeg har vært... Og kanskje passer jeg bare ikke i et forhold... Selvom jeg ønsker det...

Jeg fungerer bra når jeg er singel, da er jeg mer stabil og glad, jeg har mer overskudd og ser mer positivt på verden. Når jeg er i et forhold, da kommer det så mange kaotiske følelser og tanker som er veldig vanskelig å holde styr på. Tankekverna går liksom non stop... Og da kommer redselen også... Jeg har et elendig selvbilde, og det forsterker vel det hele også... Kanskje det er der jeg må starte i stedet. Jeg bare vet ikke hvordan jeg kan få bedre selvbilde/selvtillit... Jeg føler jo ikke at jeg er noe eller kan noe, og redselen for hva folk skal synes om meg gjør at jeg ikke så ofte tør å prøve heller... Jeg vil gjerne, men så får jeg bare ikke meg selv til å prøve... Jeg ser jo at det er helt håpløst selv. Og jeg ønsker mer enn noe å få til å være sånn nogenlunde normal ihvertfall, men jeg aner ikke hvor jeg skal starte når selv dps sier seg ferdig med meg... Men jeg skal ringe fastlegen. Jeg kan ikke ha det sånn her... Andre påvirkes jo av det, og det er heller ikke greit... Så da holder jeg meg jo unna istedet, men det hjelper jo heller ikke... Føler jeg sitter fast i en ond sirkel uten å klare å se noen løsning videre... Og det er tøft å stå i det alene også, samtidig vil jeg ikke plage noen med det heller... Jeg trenger å snakke med en som forstår hva jeg prøver å si, som kan hjelpe meg å sortere følelser, sette de på riktig plass og lære en teknikk for å ikke overstyres av følelser... Føler jeg selv ihvertfall...

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

[Anonym bruker]

Slutt å med å være så stakkarslig. Du var det i den forrige tråden også.

Fuck off!

Man sparker ikke folk som ligger nede!

 

 

Anonymous poster hash: f47ea...0e9

[Anonym bruker]

Hva slags personlighetsforstyrrelse har du da? Det har kanskje litt betydning

 

Anonymous poster hash: 729cf...dd4

Samme som deg. Unnvikende. Har funnet ut at jeg gjør det best for meg selv

 

Anonymous poster hash: 9286a...017

[Anonym bruker]

Samme som deg. Unnvikende. Har funnet ut at jeg gjør det best for meg selv

 

Anonymous poster hash: 9286a...017

Jeg også føler jeg fungerer best alene. Men så har jeg et så stort ønske om å fungere med andre også... Føler du deg ikke ensom noen ganger? Hva gjør du for å få dagene til å gå? Jeg har lyst til å starte med en hobby, bare ikke helt sikker på hva ennå... Jeg trenger noe å gjøre for å få dagene til å gå og holde tankene i sjakk... Noe nytt jeg kan lære kanskje, kanskje jeg kan føle at jeg mestrer noe, og det kanskje vil hjelpe litt på andre vonde følelser om meg selv også...

 

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

[Anonym bruker]

Tvangspreget

 

Anonymous poster hash: 93513...e54

[Anonym bruker]

Jeg også føler jeg fungerer best alene. Men så har jeg et så stort ønske om å fungere med andre også... Føler du deg ikke ensom noen ganger? Hva gjør du for å få dagene til å gå? Jeg har lyst til å starte med en hobby, bare ikke helt sikker på hva ennå... Jeg trenger noe å gjøre for å få dagene til å gå og holde tankene i sjakk... Noe nytt jeg kan lære kanskje, kanskje jeg kan føle at jeg mestrer noe, og det kanskje vil hjelpe litt på andre vonde følelser om meg selv også...

 

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

Jeg har vært alene i over 5 år. Jeg trives alene. Ingen kritiserer meg, ingen får meg til å føle meg liten, barna mine synes jeg er alt de trenger og jeg føler meg bra!

 

Jeg har hobby. Jeg strikker litt og driver med slektsforskning. Jeg ser også på dokumentarer. Altså enkle ting. Det viktigste ved p skaffe seg en hobby er å finne en med få utfordringer. Jeg blir alltid veldig lykkelig av mestringsfølelse. Jeg trenger ingen mann til å bryte meg ned ufrivillig. Mannen kan ikke noe for at jeg er som jeg er og derfor må jeg ha total kontroll på meg selv før jeg kan få kontroll i et forhold.

 

Anonymous poster hash: 9286a...017

[Anonym bruker]

Ok, da har jeg kanskje en annen oppfatning av hva det betyr å ta på seg en offerrolle...

Jeg nevner ikke ting selv i hverdagen jeg heller, men når han spør må jeg jo svare, syns jeg. Og jeg ønsker ikke å lyve heller, så da må jeg jo svare det som er sant.

Jeg syns også at det virker helt uoverkommelig å skulle ha mer hjelp, siden jeg har brukt så og si hele livet på akkurat det, og endringer tar så lang tid, at jeg veldig ofte har lyst til å gi opp fordi det er så vondt å stå i den smerten og de kaotiske følelsene over tid.

Men kanskje jeg starter i feil ende... Jeg føler selv, og det sier legene også, at jeg har kommet veldig langt iforhold til hvor jeg har vært... Og kanskje passer jeg bare ikke i et forhold... Selvom jeg ønsker det...

Jeg fungerer bra når jeg er singel, da er jeg mer stabil og glad, jeg har mer overskudd og ser mer positivt på verden. Når jeg er i et forhold, da kommer det så mange kaotiske følelser og tanker som er veldig vanskelig å holde styr på. Tankekverna går liksom non stop... Og da kommer redselen også... Jeg har et elendig selvbilde, og det forsterker vel det hele også... Kanskje det er der jeg må starte i stedet. Jeg bare vet ikke hvordan jeg kan få bedre selvbilde/selvtillit... Jeg føler jo ikke at jeg er noe eller kan noe, og redselen for hva folk skal synes om meg gjør at jeg ikke så ofte tør å prøve heller... Jeg vil gjerne, men så får jeg bare ikke meg selv til å prøve... Jeg ser jo at det er helt håpløst selv. Og jeg ønsker mer enn noe å få til å være sånn nogenlunde normal ihvertfall, men jeg aner ikke hvor jeg skal starte når selv dps sier seg ferdig med meg... Men jeg skal ringe fastlegen. Jeg kan ikke ha det sånn her... Andre påvirkes jo av det, og det er heller ikke greit... Så da holder jeg meg jo unna istedet, men det hjelper jo heller ikke... Føler jeg sitter fast i en ond sirkel uten å klare å se noen løsning videre... Og det er tøft å stå i det alene også, samtidig vil jeg ikke plage noen med det heller... Jeg trenger å snakke med en som forstår hva jeg prøver å si, som kan hjelpe meg å sortere følelser, sette de på riktig plass og lære en teknikk for å ikke overstyres av følelser... Føler jeg selv ihvertfall...

 

Anonymous poster hash: ac7c4...d1f

 

Sånn ja! Godt innlegg, mer reflektert og mindre offer/martyr 😊👍🏻 Nå er du på rett vei!

 

Anonymous poster hash: 6319e...f08

[Anonym bruker]

Jeg var gift og fikk barn med en med tvangspreget pf og unnvikende trekk. Det var nok enda mer sammensatt enn som så.

Vi har verdens fineste barn men det er slitsomt å måtte forholde seg til eksen. Sengeliggende i perioder, så opp og hopp og sky's the limit. Virker litt bipolar i oppførsel.

Vil bestemme og kontrollere til det ekstreme og går i lås og velger konflikt for å få ting på sin måte.

Jeg engster meg for hvordan barnet vårt påvirkes og hva alt dette vil gjøre over tid.

 

Anonymous poster hash: 3b84c...185