Har jeg daddy issuses? Noen som gi meg råd... :(

[Anonym bruker]

Ja, sitter da her og analyserer meg selv, vet ikke hvorfor.

 

Jeg har vokst opp uten en far, kun sett han i ferier. Og da var han ikke noe særlig snill og ei heller en god far..Han har aldri vært en far for meg. Jeg har andre menn i livet som har vært sånn smått farsfigurer, som feks onkler. 

 

Nå har jeg en helt amazing kjæreste, vært sammen i over ett år. 

Han er utseendemessig ikke min type i det hele tatt. Og nå høres jeg utrolig høy på pæra ut, men utseendemessig når han ikke meg til knærne engang. Men, jeg elsker han.

 

Men...Jeg har tatt meg selv i å teste grenser mange ganger dette året. Hvorfor gjør jeg det?! 

Kjæresten min er en utrolig tålmodig og snill mann. Noe av det som gjør at jeg er sammen med han, er at han står rolig i stormen, og han er selve tryggheten min i hverdagen. Han er bare helt ufattelig trygg, jeg tviler aldri på hvor jeg har han. 

 

Flere ganger har jeg "testet" han; blitt sur uten grunn, og deretter sagt at jeg er usikker på forholdet. Når jeg går gjennom vanskelige ting, tar jeg det gjerne ut på han og; isolerer meg, stenger han ute, plukker på han for små ting, og prøver å finne feil på han. Hvorfor?! Jeg har slitt mye med rettsak det siste halvåret, og kjæresten min har ikke vært noe annet enn støttende. Men to ganger på denne perioden har jeg fått "melt down" og tatt det ut på han...Og sagt at jeg er usikker på hvor jeg har han, og vår fremtid, selv om det ikke handler om han. Idiotisk! Og jeg tar meg selv i det, men klarer ikke stoppe!

Han står det alltid rolig av, og DET gjør at jeg elsker han. 

 

Samtidig har jeg tenkt det siste tiden på om jeg er sammen med han fordi jeg rett og slett leter etter en farsfigur. Leste en artikkel engang at barn som vokser opp uten fedre ubevisst leter etter dette i voksen alder. Som sagt, jeg elsker kjæresten min, men tar meg selv i å tenke på andre og kjekkere menn av og til..

 

Min forrige kjæreste var en tro kopi av faren min; slem, men voksen og trygg samtidig. Jeg holdte ut sammen med han i nesten 5 år. En kveld vi/han hadde kranglet, satt han bare stille i sofaen uten å se på meg eller si noe. Jeg kunne ha skjært gjennom stemninga som var i luften med en kniv, og alle hår på kroppen min reiste seg. Jeg var livredd, selv om han ikke slo meg eller noe. Vanskelig å beskrive det, men jeg kjente en enorm frykt. Da jeg satt der i sofaen og prøvde å gjøre meg usynlig, uten noen steder å dra, fikk jeg deja vu tilbake til barndommen og faren min. Da pappa ble sint og sur, gjorde han det samme: silent treatment, mens hele rommet ble fylt med en vanvittig dårlig energi. Jeg har iløpet av livet mitt kun opplevd to personer som er i stand til å skape denne vanvittige stemningen uten å si eller gjøre noe; eksen min og faren min. 

Da avsluttet jeg forholdet.

 

Men, så til den nye kjæresten min..Han ER fantastisk; morsom, trofast, ærlig, trygg, snill, og jeg har det utrolig bra med han. Samtidig kjenner jeg av og til (kanskje for ofte) at jeg kanskje ikke tenner på han slik jeg burde. Men skal jeg dumpe denne mannen bare pga det? Hva tenker dere?

 

Huff, jeg er så forvirret...

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

[Anonym bruker]

Innlegget ble mer enn langt, men håper noen orker å lese likevel..

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

[Anonym bruker]

Blir jo bare spekulering av oss å svare her, men jeg prøver. Jeg får et inntrykk av at en av grunnene til at du tester mannen din er fordi du hele tiden trenger en bekreftelse på at han elsker deg.

Jeg får litt inntrykk av at du kanskje føler du ikke er verdt å elske?

 

Og kanskje at du prøver å skape det du frykter mest, at du presser ham bevisst altfor langt og urettferdig fordi du tror at også han en dag må reagere som din far og din eks?

Det blir i så fall helt urimelig, for alle har - eller bør ha - en grense for hvor mye dritt de tar imot fra sin partner.

 

Om jeg var deg så ville jeg tatt noen timer hos en psykolog for å diskutere dette. Kan godt være at det eneste som stopper deg fra å være helt lykkelig med ham er deg selv.

 

Jeg har selv vært i et forhold med en mann jeg ikke tente nok på, og når jeg var ærlig med meg selv måtte jeg innrømme at jeg ikke var glad i ham lenger slik jeg burde være i en kjærest. Hadde jeg fortsatt sammen med ham hadde jeg endt som en ordentlig bitch, og jeg gikk. Både fordi jeg ikke ville synke så lavt og fordi han ikke fortjente at jeg kom til å behandle ham dårlig.

 

Men hos deg så får jeg en følelse av at du bør få litt hjelp til å rydde opp i egne tanker og følelser slik at du ikke ender med å gi slipp på en god mann av feil årsaker. Om det likevel viser seg at han ikke er riktig for deg så vet du i hvert fall at du ev. gjør det slutt av riktige årsaker. Og når du har ryddet litt i deg selv så er det også større sjanser for at du ev. finner den rette senere.

 

Men den mannen hadde jeg ikke gitt slipp på før jeg hadde ryddet i meg selv, om jeg var deg.

Anonymous poster hash: 3c7d5...c5c

[Anonym bruker]

HI

 

Takk for svar. 

 

Er helt latterlig de utbruddene jeg har hatt mot kjæresten min, og jeg sitter der som en idiot å beklager meg etterpå. Når han spør hvorfor jeg gjør det, lyver jeg og sier at det er fordi han fikk meg usikker grunnet det og det og det...etc. Men jeg vet jo ikke selv hvorfor jeg gjør det.

 

Når jeg er tilbake på tidligere forhold, så ser jeg jo at når jeg i livet har opplevd kriser, så har jeg tatt det ut på kjæresten i større eller mindre grad. Plukket på han, plutselig blitt usikker på forholdet osv..

 

Hm. Samtidig, jeg tar meg selv ofte i å smile når jeg tenker på kjæresten min, og han er absolutt det beste som har skjedd meg. Likevel er det liksom noe...

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

[Anonym bruker]

Tilknytningsskader heller enn daddy issues, tenker jeg. Du sjekker om du kommer til å bli forlatt.

 

Anonymous poster hash: f1f6f...98d

[Anonym bruker]

 

HI

 

Takk for svar. 

 

Er helt latterlig de utbruddene jeg har hatt mot kjæresten min, og jeg sitter der som en idiot å beklager meg etterpå. Når han spør hvorfor jeg gjør det, lyver jeg og sier at det er fordi han fikk meg usikker grunnet det og det og det...etc. Men jeg vet jo ikke selv hvorfor jeg gjør det.

 

Når jeg er tilbake på tidligere forhold, så ser jeg jo at når jeg i livet har opplevd kriser, så har jeg tatt det ut på kjæresten i større eller mindre grad. Plukket på han, plutselig blitt usikker på forholdet osv..

 

Hm. Samtidig, jeg tar meg selv ofte i å smile når jeg tenker på kjæresten min, og han er absolutt det beste som har skjedd meg. Likevel er det liksom noe...

 

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

 

 

Gå til en psykolog, han eller hun kan hjelpe deg til å forstå hvorfor du gjør det du gjør når du blir så urimelig mot kjæresten din.

Det er en årsak til det, du må bare finne ut av hva det er, for da kan du også bli ferdig med hva det enn er som plager deg.

 

Da tror jeg at du også får det bedre i forholdet - og han også

 

Hopp i det, det virker som om det er et mønster du har. Skal du få det bra må du finne ut av det og endre deg.

Skaff deg en psykolog. Er ikke en gang sikkert du trenger mange timene.

 

Anonymous poster hash: 3c7d5...c5c

[Anonym bruker]

HI

 

Huff, burde virkelig gå til psykolog ja. Men jeg er så ekstremt dårlig til å prate om følelser. Klarer ikke å vise andre følelser enn sinne, til og med ovenfor kjærester. Det er liksom lettere enn å vise tristhet, for da blir jeg så utsatt og sårbar, hvis dere skjønner..

 

Gruer meg til å prate med en psykolog

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

[Anonym bruker]

Jeg har oppført meg sånn som du beskriver overfor mannen min.I begynnelsen av forholdet. Prøvd å skyve han vekk .jeg elsker han,men tester han ut. Jeg har den beste faren i verden, men harven dårlig mor.Jeg holdt på sånn fordi jeg følte at mannenn min var for bra for meg.at jeg ikke fortjente han. Har vært sammen med mange drittsekker før han. Men nå har jeg sluttet med det. Mannen min blir hos meg. Jeg er mere trygg på meg og lar han elske meg nå

 

Anonymous poster hash: b4dbe...136

[Anonym bruker]

Jeg har oppført meg sånn som du beskriver overfor mannen min.I begynnelsen av forholdet. Prøvd å skyve han vekk .jeg elsker han,men tester han ut. Jeg har den beste faren i verden, men harven dårlig mor.Jeg holdt på sånn fordi jeg følte at mannenn min var for bra for meg.at jeg ikke fortjente han. Har vært sammen med mange drittsekker før han. Men nå har jeg sluttet med det. Mannen min blir hos meg. Jeg er mere trygg på meg og lar han elske meg nå

 

Anonymous poster hash: b4dbe...136

 

 

Hi

 

Åj, slik føler jeg meg også; at kjæresten min rett og slett er for bra for meg, at jeg (av alle kvinner) ikke fortjener han. 

Jeg har ikke vært en engel i tidligere forhold, så hvordan i all verden fikk jeg han her på kroken liksom. 

 

Samtidig så vet jeg at jeg er smart, pen, omsorgsfull, trofast, ærlig og har bein i nesa. Så disse sidene sloss litt mot hverandre. 

 

Etter at jeg har hatt disse utbruddene på kjæresten, der jeg prøver å få han usikker og der jeg tøyer strikken lengre enn lengst, så tenker jeg alltid at jeg har helt rett i at jeg ikke fortjener han. Jeg vet hvertfall at hvis HAN hadde tøyd strikken slik som jeg har gjort noen ganger, så hadde jeg dumpet han...

 

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

[Anonym bruker]

 

HI

 

Huff, burde virkelig gå til psykolog ja. Men jeg er så ekstremt dårlig til å prate om følelser. Klarer ikke å vise andre følelser enn sinne, til og med ovenfor kjærester. Det er liksom lettere enn å vise tristhet, for da blir jeg så utsatt og sårbar, hvis dere skjønner..

 

Gruer meg til å prate med en psykolog

 

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

 

 

Du har et valg - fortsette som nå og trolig oppleve at mannen dumper deg til slutt fordi du oppfører deg helt urimelig overfor ham.

Eller ta ansvar for egne problemer og gå til psykolog.

 

Psykologen er jo der for å hjelpe deg til å lære deg å snakke om dine egne følelser.

 

Anonymous poster hash: 3c7d5...c5c

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen. Har diagnostisert meg selv med tilknytningsproblemer. Tester mannen min og tøyer strikken ubevisst. Hadde en far som var ustabil og kunne eksplodere, er livredd for at min mann skal være slik. Han er jo ikke det, men må liksom teste det likevel..

 

Anonymous poster hash: f778e...037

[Anonym bruker]

HI

 

Ja, jeg har vel forstått det slik at jeg tester han bare for å se hvor langt jeg kan tøye strikken..Må bare slutte med det, og benytte meg av den selvinnsikten..

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

[Anonym bruker]

 

HI

 

Huff, burde virkelig gå til psykolog ja. Men jeg er så ekstremt dårlig til å prate om følelser. Klarer ikke å vise andre følelser enn sinne, til og med ovenfor kjærester. Det er liksom lettere enn å vise tristhet, for da blir jeg så utsatt og sårbar, hvis dere skjønner..

 

Gruer meg til å prate med en psykolog

 

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

Og nettopp derfor bør du gå til psykolog. Istedenfor å snakke med kjæresten din om at du hat det tøft og dele vanskelige følelser, reagerer du som et barn med dramatiske utbrudd fordi du ikke klarer å stå i situasjonen og trenger en voksen trygg person for å regulere deg selv og for bekreftelse. Det har nok sammenheng med tilknytningsvansker, få hjelp.

 

Anonymous poster hash: 392cd...fe7

[Anonym bruker]

flere som har hatt det slik, og "klart seg" uten profesjonell hjelp? Bare ved å snu mønstret selv liksom?

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

[Anonym bruker]

 

flere som har hatt det slik, og "klart seg" uten profesjonell hjelp? Bare ved å snu mønstret selv liksom?

 

Anonymous poster hash: d89d1...cc8

Ja, men det kostet meg en veldig flott og snill kjæreste.

 

Anonymous poster hash: f1f6f...98d