Jeg klarer ikke å kose meg. Bare bekymrer meg 😢

[Anonym bruker]

For det første er jeg ikke helt meg selv.

Jeg har mistet flere venner de siste årene

Og bekymrer meg for datteren min.

Virker som hun er kommet i et stadie hvor venner forandrer seg.. hun er 12 år.. og hun er bare hjemme med meg.. normalt?

Hun har sluttet å høre fra de "kule"

 

Hva bør jeg gjøre?

 

Vi sitter bare her hjemme alene vi 2.

Prøver å gå tur og finne på noe vi 2..

 

Anonymous poster hash: 7b58e...e2d

[Anonym bruker]

Kanskje hun er bekymret for deg og ikke vil la deg være alene? Ikke for å være slem, men barn tar ansvar for foreldrene sine og blir engstlige når de ikke har det bra

Anonymous poster hash: e7bde...68a

[Anonym bruker]

 

Kanskje hun er bekymret for deg og ikke vil la deg være alene? Ikke for å være slem, men barn tar ansvar for foreldrene sine og blir engstlige når de ikke har det bra

 

Anonymous poster hash: e7bde...68a

Nei. Hun merker ikke noe.

Jeg later som ingenting jeg 😊😊

Men tenker mye inni meg

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 7b58e...e2d

[Anonym bruker]

Søk hjelp. Dette er sykt, du projiserer egne problemer på barnet.

 

Anonymous poster hash: 84a48...554

[Anonym bruker]

Søk hjelp. Dette er sykt, du projiserer egne problemer på barnet.

 

Anonymous poster hash: 84a48...554

Hva gjør jeg feil?

Hva mener du?

Hi

 

Anonymous poster hash: 7b58e...e2d

[Anonym bruker]

Prøv å høre om det kan ha skjedd noe som har forårsaket at din datter plutselig ikke hører fra de "kule". Kanskje trenger hun å snakke om noe? Husker selv at det ikke alltid var så lett i puberteten.

 

Anonymous poster hash: 43633...f1c

[Anonym bruker]

Hva gjør jeg feil?

Hva mener du?

Hi

 

Anonymous poster hash: 7b58e...e2d

Du legger sammen to og to og får 14.

Du har selv mistet venner - og derfor klistrer du (mentalt) samme problem over på barnet og mistenker at HUN er ensom, at HUN ikke er med i gjengen, at HUN blir avvist.

 

Men det er ikke hun som opplever dette. Det er du. Det er dine egne problemer, løs dem uten å sette henne (mentalt) i samme bås som deg selv og uten å prøve å løse hennes fiktive problemer.

 

Anonymous poster hash: 84a48...554

[Anonym bruker]

Du legger sammen to og to og får 14.

Du har selv mistet venner - og derfor klistrer du (mentalt) samme problem over på barnet og mistenker at HUN er ensom, at HUN ikke er med i gjengen, at HUN blir avvist.

 

Men det er ikke hun som opplever dette. Det er du. Det er dine egne problemer, løs dem uten å sette henne (mentalt) i samme bås som deg selv og uten å prøve å løse hennes fiktive problemer.

 

Anonymous poster hash: 84a48...554

Kan være at jeg bekymrer meg mye for henne og livredd for at hun skal oppleve det samme

 

MEN jeg sier jo ikke det til henne.

Jeg har aldri sagt til henne hvordan jeg har det. Og jeg spør ikke og graver ikke

 

Vanskelig å stoppe tankene mine og følelsene mine

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 7b58e...e2d

[Mamma_til_2]

Selv om du ikke sier noe så er barn veldig flinke til og lese kroppspråk og ansikt så hun vet at noe er galt.

Hva med og prate med henne?

[Hjertefru]

Selv om du ikke sier noe så er barn veldig flinke til og lese kroppspråk og ansikt så hun vet at noe er galt.

Hva med og prate med henne?

Enig. Men det at hun ikke er så veldig sosial nå tror jeg kanskje ikke er bekymringsverdig i seg selv. Datteren min hadde dårlig med venner og satt hjemme hele ungdomsskolen. Lurte på hvordan dette skulle gå...

Nå er hun tyve og supersosial. Ungdomstiden går i faser.

[Anonym bruker]

Enig. Men det at hun ikke er så veldig sosial nå tror jeg kanskje ikke er bekymringsverdig i seg selv. Datteren min hadde dårlig med venner og satt hjemme hele ungdomsskolen. Lurte på hvordan dette skulle gå...

Nå er hun tyve og supersosial. Ungdomstiden går i faser.

Så godt å høre.

Er det jeg trenger å høre 😃😃😃

Jeg trenger vell bare litt gode ord. Oppmuntring. Så blir alt så mye bedre.

 

Jeg snakker jo med henne og prøver å være blid og positiv 😊😊

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 7b58e...e2d

[Odd Molly]

Spør henne. Stemmer det at hun er ensom kan du hjelpe henne med å få venner. Inviter noen av jentene i klassen på filmkveld. Istedenfor de kule kan dere spørre noen av de greie jentene. Av og til trenger barna våre litt drahjelp. Hun er i en vanskelig alder. Klem og lykke til!

[Anonym bruker]

Kan være at jeg bekymrer meg mye for henne og livredd for at hun skal oppleve det samme

 

MEN jeg sier jo ikke det til henne.

Jeg har aldri sagt til henne hvordan jeg har det. Og jeg spør ikke og graver ikke

 

Vanskelig å stoppe tankene mine og følelsene mine

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 7b58e...e2d

Søk hjelp.

Enten du sier det høyt eller ikke, så er det dine egne bekymringer, og ikke hennes reelle problemer som plager deg.

 

Anonymous poster hash: 84a48...554

[Anonym bruker]

Søk hjelp.

Enten du sier det høyt eller ikke, så er det dine egne bekymringer, og ikke hennes reelle problemer som plager deg.

 

Anonymous poster hash: 84a48...554

Ja,sant det.

Tankene mine som "tar knekken" på meg.

Tankene er verst i helgene.

I ukedagene er det bedre 😊

 

Anonymous poster hash: 7b58e...e2d

[Anonym bruker]

Føler sånn med deg❤️

Sliter med akkurat de samme tankene. Jeg har det aldri helt bra, fordi bekymringene for barna mine og hvor mye de sitter hjemme legger en evig skygge over livets gleder. Spesielt når man hører om hvordan andre barn renner ned dørene hos hverandre, og har huset fullt av barn hele tiden. Det blir ganske stor kontrast til oss og veldig ensomt.

Så akkurat nå kan jeg ikke annet enn å sende deg en klem og at du skal vite vi er flere. Også må vi bsre prøve å sette pris på barnas selskap.

Når det er sagt, er det sjeldent vi får til noen diskusjon her inne om barna som ikke har det så topp sosialt... så hele problemet føles ensomt. Skulle ønske det fantes mer hjelp/støtte å få.

 

Anonymous poster hash: cd9c9...4e2

[Anonym bruker]

Føler sånn med deg❤️

Sliter med akkurat de samme tankene. Jeg har det aldri helt bra, fordi bekymringene for barna mine og hvor mye de sitter hjemme legger en evig skygge over livets gleder. Spesielt når man hører om hvordan andre barn renner ned dørene hos hverandre, og har huset fullt av barn hele tiden. Det blir ganske stor kontrast til oss og veldig ensomt.

Så akkurat nå kan jeg ikke annet enn å sende deg en klem og at du skal vite vi er flere. Også må vi bsre prøve å sette pris på barnas selskap.

Når det er sagt, er det sjeldent vi får til noen diskusjon her inne om barna som ikke har det så topp sosialt... så hele problemet føles ensomt. Skulle ønske det fantes mer hjelp/støtte å få.

 

Anonymous poster hash: cd9c9...4e2

Awww tusen takk,søte deg 😍

Godt vi er flere i samme båt

 

Anonymous poster hash: 7b58e...e2d