Hvordan løse dette? Krangling/uenighet

[Anonym bruker]

Samboeren og jeg får aldri snakket ferdig og lagt en sak død når vi er uenige om noe. Oftest når vi er uenige, går han over fra å snakke om temaet til å angripe meg. Det kan egentlig dreie seg om bagateller, men det blir store problemer ut av det. Nå for eksempel: jeg sliter med søvnen og det vet han. Jeg har tidligere sagt at vi ikke kan snakke om vanskelige ting på sengen når vi legger oss, for da får jeg ikke sove. Idag tok han opp et vanskelig tema når vi hadde lagt oss og jeg sa som sant er at det vil jeg ikke snakke om nå, for da får jeg ikke sove. Jeg sa også at vi kan snakke om det imorgen, bare ikke rett før vi skal sove. Jeg prøvde å skifte tema, men han fortsatte videre på det samme. Jeg sa igjen at jeg ikke vil snakke om det nå, for da får jeg ikke sove. Da skjedde det som oftest skjer når vi er uenige om noe, nemlig at han gikk over til å angripe meg: jeg skal alltid dominere og det er alltid jeg som skal bestemme hva vi skal snakke om osv. Jeg prøvde nok en gang å forklare at jeg ikke får sove osv., men da vil han ikke snakke mer med meg.

 

Det ser kanskje ut som en bagatell, men når dette er et mønster hver gang vi er uenige, blir jeg skuffet og lei meg. Vi får aldri avsluttet en uenighet og blitt enige eller fått lagt fram synspunktene våre og diskutert dem ordentlig fordi han angriper meg med utsagn om at jeg hisser meg opp, jeg er nevrotisk, jeg oppfører meg som et barn, jeg liker å krangle, jeg er sint (selv om jeg ikke er det), jeg har triggere og da bare fortsetter jeg og fortsetter jeg osv.

 

Jeg har prøvd å ta det opp med han at hver gang vi er uenige, går vi fra å snakke om saken til at han angriper personligheten min. Han mener at han bare analyserer situasjonen, men jeg er helt uenig, for det dreier seg om sårende utsagn.

 

Nå får jeg uansett ikke sove siden jeg er lei meg, så vi kunne like gjerne ha snakket om det vanskelige. Vil gjerne ha noen innspill til hvordan vi kan forbedre kommunikasjonen. Hva kan jeg gjøre?

 

Anonymous poster hash: 20f50...e27

[Anonym bruker]

Jeg støtter egentlig mannen din her. Å legge seg som uvenner/med viktige tema usnakket er en uting.

Jeg ofrer gladelig en natts god søvn for å ha et forhold hvor vi kan snakke med hverandre om det som er viktig for oss når det dukker opp.

 

Med tre barn med ulik alder og døgnrytme er det vel egentlig bare ved leggetid vi kan prate uforstyrret.

 

Anonymous poster hash: 9f6b1...baa

[Anonym bruker]

Her tror jeg det eneste som eventuelt vil hjelpe er parterapi slik at dere kan lære dere å kommunisere på en konstruktiv måte.

Når dette er et så inngrodd mønster hos ham og dere, da kommer dere ikke ut av det på egen hånd - da hadde dere gjort det for lenge siden.

Så krev parterapi.

 

Jeg hadde ikke levd med en mann som ikke tålte en diskusjon uten å gå til personangrep, det er et stakkarslig forsøk på hersketeknikk, og det viser bare at han ikke evner å kommunisere på en ordentlig måte.

Å leve med en slik stadig nedrakking går ut over psyken på hvem som helst, og jeg hadde aldri godtatt en slik oppførsel av en jeg delte livet mitt. Hos meg hadde han fått et valg - være med i parterapi slik at dere som par kan lære dere å kommunisere ordentlig og konstruktivt... eller bli singel.

 

Jeg har dessuten en absolutt regel - man bringer ingen konflikter inn på soverommet eller til senga!

Ingen unntak. Er det problemer som absolutt må tas med det samme, da får man heller stå opp igjen og ta diskusjonen i et annet rom. Men soverommet er forbudt sone for krangling!

Anonymous poster hash: 1f8ab...c11

[Anonym bruker]

Jeg støtter egentlig mannen din her. Å legge seg som uvenner/med viktige tema usnakket er en uting.

Jeg ofrer gladelig en natts god søvn for å ha et forhold hvor vi kan snakke med hverandre om det som er viktig for oss når det dukker opp.

 

Med tre barn med ulik alder og døgnrytme er det vel egentlig bare ved leggetid vi kan prate uforstyrret.

 

Anonymous poster hash: 9f6b1...baa

Vi var ikke uvenner i utgangspunktet, hadde verken vært uenige eller kranglet. Det var et vanskelig tema han først tok opp da vi hadde lagt oss. Jeg er ellers helt enig i prinsippet ditt, jeg vil ikke legge meg med noe usnakket/en pågående krangel. Problemet er at det er det som alltid skjer, fordi han ikke vil diskutere ferdig, men angriper meg.

 

Anonymous poster hash: 20f50...e27

[Anonym bruker]

Vi var ikke uvenner i utgangspunktet, hadde verken vært uenige eller kranglet. Det var et vanskelig tema han først tok opp da vi hadde lagt oss. Jeg er ellers helt enig i prinsippet ditt, jeg vil ikke legge meg med noe usnakket/en pågående krangel. Problemet er at det er det som alltid skjer, fordi han ikke vil diskutere ferdig, men angriper meg.

 

Anonymous poster hash: 20f50...e27

Da beklager jeg, leste nok litt raskt gjennom hovedinnlegget. Har det ikke oppstått noe som må prates om der og da er det ikke nødvendig å ofre nattesøvn.

 

Hersketeknikk og personangrep er selvsagt ikke greit, heller ikke greit å provosere frem krangler og tydelig ikke respektere dine grenser.

 

Støtter råd om parterapi for å bedre kommunikasjon og respekt i forholdet.

 

Anonymous poster hash: 9f6b1...baa

[Anonym bruker]

Jeg støtter egentlig mannen din her. Å legge seg som uvenner/med viktige tema usnakket er en uting.

Jeg ofrer gladelig en natts god søvn for å ha et forhold hvor vi kan snakke med hverandre om det som er viktig for oss når det dukker opp.

Med tre barn med ulik alder og døgnrytme er det vel egentlig bare ved leggetid vi kan prate uforstyrret. Anonymous poster hash: 9f6b1...baa

Sånn tenkte jeg også da jeg var ung og nyforelsket.

Men med ungene og alt som var, kom jeg til å måtte godta at vi ikke kunne ta det om natta.

Søvn er viktig. Og en annen ting er: det som er problematisk om kvelden, kan man noen ganger se i et annet lys når man har sovet på det.

 

Men når det er sagt: HI, du har ikke godt av å leve sånn. Mannen din trenger MASSE veiledning hvis han ikke klarer å holde seg til det han vil ha fram, men må "ta" deg hver gang. Jeg har bodd med en sånn. Og det kokte jo ned til at hans selvbilde var og er veldig svakt og negativt. Han skulle løfte seg litt opp på min bekostning, for han syntes det var vanskelig å føle seg underlegen.

 

Anonymous poster hash: ff078...103

[Pobie]

Men hvis dere får snakket om ting før dere legger dere, hvorfor får du ikke sove da? Forstår det hvis dere krangler eller det ender opp med at dere begge blir sure og legger dere mens dere er sinte på hverandre. Men hvis dere snakker ut, skulle man jo tro det blir bedre etterpå?

 

Jeg tror nok jeg også hadde blitt litt sur hvis jeg ville prate om noe som var viktig for meg og mannen nektet å prate med meg. Da ville jeg hvertfall villet avtale en tid hvor vi kunne prate om det.

 

Men når det er sagt, det er ikke greit at han angriper deg personlig bare fordi du ikke vil prate om noe. 

[Anonym bruker]

Hvis jeg forstår deg riktig så er det ikke "akutte problemer" han tar opp ved leggetid, han tar opp "pågående problemer" som f.eks. at han ønsker å reise på et dyrt utdrikningslag, du ønsker å bruke pengene på oppussing.  

Jeg anbefaler terapi på familievernkontoret. 

Han respekterer ikke at du MÅ sove når det er mulig. Han respekterer ikke at du ber om at diskusjonen kan foregå på et annet tidspunkt (når du er opplagt). Kanskje er det ting ved din oppførsel som også bør korrigeres, men det vet vi ingenting om. 

Når man er fastlåst i et mønster og ute av stand til å endre oppførselen uten hjelp MÅ man søke hjelp. 

Anonymous poster hash: 8b0db...472

[Anonym bruker]

Sånn tenkte jeg også da jeg var ung og nyforelsket.

Men med ungene og alt som var, kom jeg til å måtte godta at vi ikke kunne ta det om natta.

Søvn er viktig. Og en annen ting er: det som er problematisk om kvelden, kan man noen ganger se i et annet lys når man har sovet på det.

 

Men når det er sagt: HI, du har ikke godt av å leve sånn. Mannen din trenger MASSE veiledning hvis han ikke klarer å holde seg til det han vil ha fram, men må "ta" deg hver gang. Jeg har bodd med en sånn. Og det kokte jo ned til at hans selvbilde var og er veldig svakt og negativt. Han skulle løfte seg litt opp på min bekostning, for han syntes det var vanskelig å føle seg underlegen.

 

Anonymous poster hash: ff078...103

Vi kan være uenige eller ha kranglet før vi legger oss. Sånn type gidder ikke snakke med hverandre barnslighet , men de siste årene ( vært sammen i 15 år ) har som regel en av oss , samme hvem , tatt takk i den andre sin hånd eller bare lagt en arm over og da veit vi begge at vi ferdig med være sure iallefall

 

 

Anonymous poster hash: 15f61...99c

[Anonym bruker]

Vi kan være uenige eller ha kranglet før vi legger oss. Sånn type gidder ikke snakke med hverandre barnslighet , men de siste årene ( vært sammen i 15 år ) har som regel en av oss , samme hvem , tatt takk i den andre sin hånd eller bare lagt en arm over og da veit vi begge at vi ferdig med være sure iallefall

 

 

Anonymous poster hash: 15f61...99c

Ja, nettopp. Man trenger ikke "løse" alt. Selve den oppklarende samtalen kan komme dagen etterpå.

 

Anonymous poster hash: ff078...103

[Anonym bruker]

Ja, nettopp. Man trenger ikke "løse" alt. Selve den oppklarende samtalen kan komme dagen etterpå.

 

Anonymous poster hash: ff078...103

Det funker iallefall , for da vet jeg at han er glad i meg selvom jeg i utgangspunktet er verdens teiteste akkurat den kvelden

 

Anonymous poster hash: 15f61...99c

[Magia]

Jeg forstår så godt hva du mener. Jeg kan heller ikke snakke om ting som aktiverer mye følelser hos meg på kvelden, da jeg sliter med søvnen. Trigges vonde følelser i meg, eller intrikate problemer kverner i tankene, sitter dette så hardt i kroppen på kvelden at jeg ikke får ro. Natta blir ødelagt og uten søvn fungerer jeg ikke dagen etter. Problemene vokser også når jeg ligger for meg selv i mørket og kverner på de. Jeg har ganske irrasjonelle tanker til tider, og særlig når jeg er sliten (som jeg jo er på kvelden), og alt blir bare mye verre.

 

Dette syns jeg mannen din må respektere. Det er selvsagt noe annet hvis det er noe "akutt" som oppstår. Da tar man det jo, og snakker gjennom det. Hvis du ikke får mannen til å forstå dette, ville jeg også foreslått parterapi. Kanskje det uansett kan være greit, sånn med tanke på å prøve å snu måten dere kommuniserer på? Det er ikke greit å gå fra sak til person. Saken blir da ofte et vedvarende problem også, siden man begynner å krangle om person i stedet.