Dere som bor 'grisgrendt' til - hvor sosiale/ usosiale er deres barn?

[Anonym bruker]

Vi bor slik at vi må kjøre barna på alt de skal på.

 

Barna våre elsker å være sammen med andre barn. De andre barna i bygda bor slik til at de har noen jevnaldrende å gå til på fritiden. Våre barn kan ikke det, så alle besøk må avtales via oss foreldre. Det blir veldig enveis, dvs det er alltid vi som spør, siden de andre ikke har samme behovet for avtalte besøk.

 

Det krever utrolig mye energi og tankekraft, og ikke minst svelging av stolthet, å hele tiden måtte organisere dette for barna mine. Derfor må jeg begrense det litt, slik at jeg ikke maser altfor mye på andre. Helst vil jo barna mine møte andre barn hver dag på fritiden, slik som jeg har inntrykk av at mange andre barn i det ganske land gjør. Men mine er heldige om det er ett besøk i uken. I helgene er det helt dødt. Vet ikke hvorfor.

 

Denne tilværelsen var ikke slik jeg så for meg oppveksten til barna mine. Kan noen komme med noen tanker på hva som er normalt, og hva vi bør gjøre med det hele? Noen andre her inne som har det sånn?

 

Må bare presisere at barna går på fritidsaktiviter to-tre ganger i uken, men dette er tae-kwondo og korps, og barna sier selv at det ikke gjelder på samme måte (noe jeg er enig i, da disse aktivitetene er fullstendig styrte).

 

Anonymous poster hash: 0f531...c14

[Sint naken biltyv]

Bor sånn selv og det er ikke aktuelt å ha det sånn hele oppveksten deres så vi flytter sentralt neste år

[Anonym bruker]

Bor sånn selv og det er ikke aktuelt å ha det sånn hele oppveksten deres så vi flytter sentralt neste år

Gjør dere? Flytter dere hovedsakelig av de grunnene jeg skrev om altså?

Jeg kjenner st jeg er så usikker på om det er grunn nok... fordi jeg vet ikke om det er sånn overalt nå.

HI

 

Anonymous poster hash: 5158d...29f

[Anonym bruker]

Vi bor sentralt i by. Åtteåringen treffer venner etter avtale for eks en dag i helg. Og er på besøk eller har besøk 1-2 ettermiddager i uka. Dans en ettermiddag. Han på fire treffer sjelden venner utenfor barnehagen. Dagene euforisk korte i uka.

 

Anonymous poster hash: 87925...9ff

[Anonym bruker]

Hvordan så du for deg at ungene dine skulle være sosiale når du flytter til en plass det ikke er andre unger?

 

Jeg vokste opp slik. Riktignok i et nabolag hvor det var noen barn men så få at i praksis var det én annen jente å være med, og vi kom ikke så godt overens.

Det var en veldig kjedelig og temmelig ensom oppvekst. Om du har mulighet: flytt.

 

 

Anonymous poster hash: 7385c...97d

[Sint naken biltyv]

Gjør dere? Flytter dere hovedsakelig av de grunnene jeg skrev om altså?

Jeg kjenner st jeg er så usikker på om det er grunn nok... fordi jeg vet ikke om det er sånn overalt nå.

HI

 

Anonymous poster hash: 5158d...29f

Kun av akkurat de grunnene du beskriver. Du kunne like gjerne skrevet om mine følelser

[Syngensang]

Eg hadde nokon få eg kunne gå til då eg var lita, desse var litt eldre enn meg, og vi var ikkje mykje i lag på skulen. Men litt på fritida. Elles var vi ofte med klassekameratane heim etter skuletid enten eg på besøk, eller vennar heim til meg. Dette var noko vi avtalte oss i mellom, og spurde foreldre om lov, mamma dreiv aldri å organiserte slikt for oss. No når ungane har mobiltelefonar burde det jo vere endå enklare å avtale.

 

Kan ikkje hugse at eg var einsam eller tenkte på at eg heller skulle budd slik at eg kunne gå til vennar etter skulen. Det var heilt naturleg for meg å ha det slik. Men vi kunne jo sykle til kvarande når vi vart eldre (ca 7 km dit dei fleste andre på min alder budde, 4 km til skule og idrettsanlegg).

[Anonym bruker]

Eg hadde nokon få eg kunne gå til då eg var lita, desse var litt eldre enn meg, og vi var ikkje mykje i lag på skulen. Men litt på fritida. Elles var vi ofte med klassekameratane heim etter skuletid enten eg på besøk, eller vennar heim til meg. Dette var noko vi avtalte oss i mellom, og spurde foreldre om lov, mamma dreiv aldri å organiserte slikt for oss. No når ungane har mobiltelefonar burde det jo vere endå enklare å avtale.

 

Kan ikkje hugse at eg var einsam eller tenkte på at eg heller skulle budd slik at eg kunne gå til vennar etter skulen. Det var heilt naturleg for meg å ha det slik. Men vi kunne jo sykle til kvarande når vi vart eldre (ca 7 km dit dei fleste andre på min alder budde, 4 km til skule og idrettsanlegg).

Takk for svar. Høres ut som du hadde det greit.

Problemet her er at foreldrene i bygda styrer hele det sosiale opplegget. Det ser ut som de er veldig involverte i hvem barna er sammen med, osv. Og de sier ofte nei, det passer ikke i dag. Eller så må besøk avtales lenge i forkant.

Jeg skulle ønske det var så lett som du beskriver... fordi slik som vi har det, ødelegger meg.

HI

 

Anonymous poster hash: 5158d...29f

[Syngensang]

Takk for svar. Høres ut som du hadde det greit.

Problemet her er at foreldrene i bygda styrer hele det sosiale opplegget. Det ser ut som de er veldig involverte i hvem barna er sammen med, osv. Og de sier ofte nei, det passer ikke i dag. Eller så må besøk avtales lenge i forkant.

Jeg skulle ønske det var så lett som du beskriver... fordi slik som vi har det, ødelegger meg.

HI

 

Anonymous poster hash: 5158d...29f

Det forstår eg godt. Kjenner du nokre av desse foreldra? Eg bur framleis i ei lita bygd. Og vi er gode vennar med foreldra til klassekameratane til ungane, så vi får sosialisert både vaksne og born på same tid, dvs eg tek med ungane på besøk, evt får besøk av både store og små. Det er veldig koseleg. Men ser at om eg ikkje hadde hatt det forholdet til dei nedre kunne det fort blitt einsamt både for foreldre og barn. Er det mogleg for deg å bli betre kjent med nokon av dei andre foreldra?

[Mostly Harmless]

Takk for svar. Høres ut som du hadde det greit.

Problemet her er at foreldrene i bygda styrer hele det sosiale opplegget. Det ser ut som de er veldig involverte i hvem barna er sammen med, osv. Og de sier ofte nei, det passer ikke i dag. Eller så må besøk avtales lenge i forkant.

Jeg skulle ønske det var så lett som du beskriver... fordi slik som vi har det, ødelegger meg.

HI

 

Anonymous poster hash: 5158d...29f

Da ville jeg seriøst vurdert å flytte. Jeg hadde venner i gangavstand i oppveksten, og vi bare slengte innom til hverandre på eget initiativ. Veldig fritt og greit.

 

Nå bor vi i barnerikt rekkehusområde, og femåringen er på besøk, ute med venner eller får venner på døra mange ganger i uka. For min (meget sosiale) gutt er det veldig verdifullt.

 

De vennene han må kjøres til ser han sjeldnere, men vi sier jo ikke nei til forespørsler likevel. Det virker som det ikke bare er avstanden som er problemet for dere, men at de andre i bygda er så inderlig seg selv nok at dere ikke får kontakt.

Endret 20. januar 2017 av Mostly Harmless

[Anonym bruker]

Anonymous poster hash: febc3...25c

[Anonym bruker]

 

https://www.youtube.com/watch?v=UlMkWJY5T_w

 

Anonymous poster hash: febc3...25c

Dette var veldig interressant og gav meg et litt annet perspektiv på ting. Har ihvertfall satt i gang en tankeprosess. Tusen takk!

HI

 

Anonymous poster hash: 5158d...29f

[Anonym bruker]

Det forstår eg godt. Kjenner du nokre av desse foreldra? Eg bur framleis i ei lita bygd. Og vi er gode vennar med foreldra til klassekameratane til ungane, så vi får sosialisert både vaksne og born på same tid, dvs eg tek med ungane på besøk, evt får besøk av både store og små. Det er veldig koseleg. Men ser at om eg ikkje hadde hatt det forholdet til dei nedre kunne det fort blitt einsamt både for foreldre og barn. Er det mogleg for deg å bli betre kjent med nokon av dei andre foreldra?

Nei, denne bygda er veldig 'lukket' dvs folk har sine barndomsvenner og storfamilien sin og har ikke tid til flere.

HI

 

Anonymous poster hash: 5158d...29f

[Anonym bruker]

Da ville jeg seriøst vurdert å flytte. Jeg hadde venner i gangavstand i oppveksten, og vi bare slengte innom til hverandre på eget initiativ. Veldig fritt og greit.

 

Nå bor vi i barnerikt rekkehusområde, og femåringen er på besøk, ute med venner eller får venner på døra mange ganger i uka. For min (meget sosiale) gutt er det veldig verdifullt.

 

De vennene han må kjøres til ser han sjeldnere, men vi sier jo ikke nei til forespørsler likevel. Det virker som det ikke bare er avstanden som er problemet for dere, men at de andre i bygda er så inderlig seg selv nok at dere ikke får kontakt.

Akkurat slik du har det, savner vi.

HI

 

Anonymous poster hash: 5158d...29f

[Anonym bruker]

Jeg tokk å startet et fritid tilbud som ikke fantes her jeg og de har møte på loftet mitt så nå kommer ungdommer hitt og unga får besøk. Møtene styrer ungdomene selv ,men jeg hjelper dem vist de spørr.  Og passer på de får noe å spise vis de vil ha. Noen tar skolebussen hitt de dagene de har møte. En forelder sitter ned hos meg når de har møte ,og vi har blitt godt kjent så nå kan den besøk meg ellers også.

 

Ja vi bor "øde" de fleste må kjøres for å kom hitt,se muligheter ikke bare problemer.

 

Anonymous poster hash: 350c9...34e

[Anonym bruker]

Vi bor slik at vi må kjøre barna på alt de skal på.

 

Barna våre elsker å være sammen med andre barn. De andre barna i bygda bor slik til at de har noen jevnaldrende å gå til på fritiden. Våre barn kan ikke det, så alle besøk må avtales via oss foreldre. Det blir veldig enveis, dvs det er alltid vi som spør, siden de andre ikke har samme behovet for avtalte besøk.

 

Det krever utrolig mye energi og tankekraft, og ikke minst svelging av stolthet, å hele tiden måtte organisere dette for barna mine. Derfor må jeg begrense det litt, slik at jeg ikke maser altfor mye på andre. Helst vil jo barna mine møte andre barn hver dag på fritiden, slik som jeg har inntrykk av at mange andre barn i det ganske land gjør. Men mine er heldige om det er ett besøk i uken. I helgene er det helt dødt. Vet ikke hvorfor.

 

Denne tilværelsen var ikke slik jeg så for meg oppveksten til barna mine. Kan noen komme med noen tanker på hva som er normalt, og hva vi bør gjøre med det hele? Noen andre her inne som har det sånn?

 

Må bare presisere at barna går på fritidsaktiviter to-tre ganger i uken, men dette er tae-kwondo og korps, og barna sier selv at det ikke gjelder på samme måte (noe jeg er enig i, da disse aktivitetene er fullstendig styrte).

 

Anonymous poster hash: 0f531...c14

Og dette er grunnen til vi flyttet fra den perfekte gårdenlangt unna sentrum vi bodde på før. Kjøring hver eneste dag frem og tilbake på jobb, barnehage, fritidsaktiviteter, levering til venner i helger, henting etterpå. Bodde omtrent i bilen, eller ventet til jeg skulle hente. Måtte planlegge mye utifra når babyen skulle sove, etter barnehagestart sovnet han i bilen hver dag og sovnet aldri når han skulle. Utrolig slitsomt!

 

Anonymous poster hash: 94a35...586