Er dette "veggen"?

[Anonym bruker]

Sitter her, sykemeldt på femte uka.

 

Har i alle år vært en som har jobbet hardt, har hatt sommer/helg/ettermiddagsjobb utenom skole og studier fra jeg var tolv år. Jeg har høgskoleutdannelse med topp karakterer, og vært i full jobb (uten om permisjon selvsagt) med to barn som nå er skolebarn. Ordnet økonomi, hus, hytte, bil og alt det der. Og jeg vet hvordan min kropp fungerer, og hvordan man normalt er sliten etter en uke på jobb og nattevåk med småbarn.

 

Oddsene har kanskje ikke vært hundre prosent til stede for at jeg skal være der jeg er nå i livet.

Jeg har vokst opp i et fattig hjem, skilte foreldre, begge uføre, far med alkoholproblemer, begge foreldre nok depresjoner og angst.

Jeg ble mobbet hele barne og ungdomsskolen, utsatt for vold på skole , overgrep av familievenn.

Som voksen nå har jeg mistet tre nære familiemedlemmer (en forelder) , vært utsatt for utroskap, og er i en vanskelig situasjon på jobb, som ikke gjelder meg, men at jeg har prøvd å stille opp for noen som har blitt behandlet dårlig.

 

Og her sitter jeg da, kroppen er helt kjørt , skjelver, sover ikke, og hodet kverner og kverner. Legen sier jeg trenger tid, arbeidsgiver er missfornøyd. Og jeg vil jo ikke være her, jeg pleier å være positiv, smilende og morsom. Men nå er det "ingen hjemme"...

 

Når jeg listet opp dette så ser jeg jo at det kanskje er naturlig at set kan komme en slik smell, men dette er ikke meg. Noen gode råd? Godt mørketida er over i alle fall, det hjelper litt tror jeg.

 

Anonymous poster hash: acbe6...4df

[Anonym bruker]

Her må du prioritere deg selv og din egen helse. Dette er en typisk reaksjon på stress over tid. Og det tar tid og komme seg igjen. Masse hvile, kvitt deg med alt du kan av gjøremål for en periode, spis sunn mat og få deg litt frisk luft. Be om en henvisning til noen å snakke med så du får orden på de tankene som kverner og kverner. De holder stresset i gang, så det er viktig å rydde opp. God bedring.

Anonymous poster hash: 4ace6...799

[Anonym bruker]

Dette er veggen, ja. Nå MÅ du bare drite i arbeidsgiver og konsentrere deg om deg selv.

 

Sov, hvil, finn lyspunkter i småting du ønsker å gjøre - og IKKE tenk på arb.giver eller noen andre. Presser du deg, kan du bli ufør på livstid.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 6c528...361

[Anonym bruker]

En god klem til deg.

Du må tenke på deg selv og ta tiden til hjelp. Det er frustrerende, den dårlige samvittigheten kan gnage og tålmodigheten blir tynnslitt når dager/uker går uten særlig tegn til bedring. Prøv å følge rådene hun over ga deg. Bruk dagene til å gjøre det du har lyst til og som gir energi, men først og fremst hvil deg!

Jeg var der du er nå for litt over et år siden og det har vært en lang vei tilbake. Nå er jobber jeg 60% og det går sånn passe, det var først for ca to mnd at det begynte å løsne. Det har hjulpet å gå til psykolog. Vurder det om noen uker når kroppen din er kommet seg litt. NAV har et opplegg som heter "Raskere tilbake". Det fungerte fint for meg. Psykologen kalte det "Tilbake" for som hun sa, du er utbrent og det går ikke raskt å komme på beina fra det.

 

Lykke til og god bedring!

 

 

 

Anonymous poster hash: 29894...43e