Så fortvilet

[SlasaMix]

Jeg gikk gjennom en dødfødsel for litt over et år siden, 10 dager på overtid. Kort tid etter ble visst en nær venninne gravid, men hun mistet i sa da hun var 5-6 uker på vei. Ble gravid igjen uten å få menstruasjon, og sitter nå med en nydelig, liten gutt i armene sine.

 

Omtrent hver gang jeg treffer henne og vi kommer i prat angående babyen jeg mistet, begynner hun å snakke om sin sa. I begynnelsen hadde jeg mye medfølelse, tenkte at hun er livredd for å miste igjen etc. Men nå... Nå har hun jo en frisk baby. Hater å høre om hennes "store sorg". Hva gjør jeg? Jeg har prøvd å si at hun må fokusere på friske babyen sin, men da blir hun bare fornærmet. Kjenner jeg føler at hun tar så lite hensyn til meg og mine følelser. Jeg gikk en hel graviditet. Ja, mer enn det. Og mistet. Og der sitter hun med fin baby på fanget og synes synd på seg selv. Jeg vet ikke jeg....

[Anonym bruker]

Sender deg en klem. Har også mistet babyen min, rett etter fødsel.

Sjønner deg godt.. orker ikke å skrive mere kjenner jeg..💕💕💕💕

 

Klem💕💕💕💕💕

 

Anonymous poster hash: d4814...a28

[Anonym bruker]

Huff, så hensynsløst og utrolig navlebeskuende! Føler med deg..

Neste gang tror jeg at jeg hadde sagt det rett ut: "Her sitter du med en liten baby, og snakker om at du mistet et embryo, med meg, som mistet det du opplevde da gutten din ble født! Min baby var et ferdig lite menneske."

Når man mister så tidlig er det sannsynligvis ikke liv laga (har selv mistet i tilsvarende uke, og jeg tillot meg å sørge en helg - nettopp fordi jeg faktisk kunne sette ting i perspektiv). Du kan jo også minne henne på at hun ikke hadde hatt sønnen sin i det hele tatt dersom hun ikke hadde hatt aborten...

 

 

 

Anonymous poster hash: dbe2c...c5c

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart å ha en slik "venn"...enten er hun stokk dum, eller bare ond!

 

Anonymous poster hash: 1a69a...7af

[Anonym bruker]

Uff - stor klem til deg! <3

 

Når det kommer til sorg og det som gjør vondt er det veldig lurt å ikke sammenligne. (Selv om å ha et perspektiv på ting er lurt).

Noen opplever noe som for andre virker små, også er de store for dem. Og omvendt. 

 

Kanskje skal dere prøve å være sammen uten å snakke om disse tingene. Gå videre dere imellom, også kan hun ha sin sorg og dele med sin samboer/mann/kone, og du har din sorg som du kan dele med dine. 

 

Si noe om at du synes det er vanskelig å alltid komme inn på dette (uten å klandre henne for å sørge for noe du synes hun ikke burde sørge så mye over, sammenlignet med det du har å sørge over). 

Når det er sagt så skjønner jeg deg godt, og synes kanskje venninna di viser litt dårlig dømmekraft, men det betyr nødvendigvis ikke at hennes opplevelse av å miste ikke var et traume for henne. Men  - hun burde kanskje ikke klage så mye til deg!

Anonymous poster hash: 98e41...414

[Anonym bruker]

Jeg ville ha begrenset kontakten med henne. Syns ikke hun virker som en empatisk person.

 

Anonymous poster hash: 9faf1...7a0

[Anonym bruker]

Kanskje hun prøver å åpne for en samtale om noe hun ser på som en felles sorg? Hun tenker kanskje du ønsker/trenger å dele tankene dine med henne om det du har opplevd, og tror hun legger til rette for det ved å ta opp temaet/begynne å snakke om hvordan hun selv har det?

 

Anonymous poster hash: 0d055...498

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan du har det, jeg har vært gjennom akkurat det samme selv, og hatt en venninne som har oppført seg som din. Trenger ikke legge ut mer om det, men jeg droppet henne. Jeg klarte ikke å være venn med en sånn person. Føler egentlig bare lettelse over at jeg slipper å høre på henne mer.

 

Sender deg en stor klem❤❤

 

Anonymous poster hash: 18105...ce7

[Anonym bruker]

Kan ikke fatte og begripe at hun har så lite empati og forståelse for din situasjon. Jeg kjenner jeg blir provosert på dine vegne. Det må være så inderlig vondt for deg å måtte høre på henne. Du har all rett (og nesten en plikt - hun er jo ond!) til å fortelle henne at det hun gjør ikke er greit og at du ikke godtar det. Men du må være forberedt på at vennskapet da er slutt etter den samtalen. Hun er nok ikke i stand til å ta innover seg hvor egoistisk hun har vært. Men kanskje jeg tar feil, kanskje hun innser. Uansett, ikke Finn deg i dette. Du har vært gjennom nok. Stor klem

 

Anonymous poster hash: d45a6...198

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det føles ugreit for deg, men hun har faktisk lov til å være trist over det hun mistet også, uansett hvor langt hun var på vei.... selv om hun nå har en baby så betyr ikke det at følelser rundt den andre opplevelsen bare forsvinner, og du har faktisk ikke rett til å bli sur og sint over hennes sorg uansett... 

 

 

Anonymous poster hash: b303e...1a2

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke diskutert dette med henne mer, og hadde byttet tema hver gang hun penset seg inn på det.

 

Anonymous poster hash: f89fe...166

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner at det føles ugreit for deg, men hun har faktisk lov til å være trist over det hun mistet også, uansett hvor langt hun var på vei.... selv om hun nå har en baby så betyr ikke det at følelser rundt den andre opplevelsen bare forsvinner, og du har faktisk ikke rett til å bli sur og sint over hennes sorg uansett...

 

 

 

Anonymous poster hash: b303e...1a2

Selvfølgelig kan hun være trist. Hun er derimot svært ufølsom og med knekte sosiale antenner om hun ikke skjønner at hennes oppførsel er ufin. Jeg har mistet i sa flere ganger. Det VAR trist. Jeg holdt på å miste mitt nyfødte barn og DET er fortsatt en opplevelse som jeg bearbeider.

Å tro at det er det samme å miste i sa i uke 6 og et fullbårent barn er sinnsykt ufint. Dropp denne tufsen av en "venninne"! Du fortjener bedre!

 

Anonymous poster hash: 4fc3c...a89

[Anonym bruker]

Oppførselen hennes er ufin. Man opplever sorg på forskjellige måter og det kan godt hende hun har behov for å snakke med noen om spontanaborten hun hadde.  Men det er helt ubegripelig at hun velger å stadig vekk fortelle deg om sorgen.  Du har tydeligvis nok med egen sorg (med god grunn) og burde ikke behøve å være noe klagemur for henne.  

Anonymous poster hash: c5ed4...a2f

[Anonym bruker]

Hun høres utrolig selvsentrert ut. Klart det er en sorg å miste når man er kort på vei, men å tjatre i vei om det når man har baby OG en venninne som mistet sin fullbårne baby er så selvsentrert at jeg har ikke ord. Hun er nok grunnen til at det finnes sko med borrelås for voksne. Stakkars arme menneske!

Anonymous poster hash: c09fb...877

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner at det føles ugreit for deg, men hun har faktisk lov til å være trist over det hun mistet også, uansett hvor langt hun var på vei.... selv om hun nå har en baby så betyr ikke det at følelser rundt den andre opplevelsen bare forsvinner, og du har faktisk ikke rett til å bli sur og sint over hennes sorg uansett... 

 

 

 

Anonymous poster hash: b303e...1a2

 

 

Men det er ikke alt man trenger å ta opp med andre. Det er noe med tid og sted.... Jeg har også mistet i sa, men jeg tar ikke opp min eventuelle sorg rundt det med feks. min venninne som mistet datteren sin i skredet på Svalbard. Det er lov å tenke seg litt om - ikke bare med hva man snakke om, men også hvor mye man skal påføre andre. Når andre mennesker er i stor sorg kommer man ikke og dytter på dem vår egen sorg i tillegg. Det er selvsentrert og ufint.

Og jeg må si at det er nok verre å miste et barn enn å miste et lite frø i magen.

 

Anonymous poster hash: c09fb...877

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner at det føles ugreit for deg, men hun har faktisk lov til å være trist over det hun mistet også, uansett hvor langt hun var på vei.... selv om hun nå har en baby så betyr ikke det at følelser rundt den andre opplevelsen bare forsvinner, og du har faktisk ikke rett til å bli sur og sint over hennes sorg uansett...

 

 

 

Anonymous poster hash: b303e...1a2

Enig ! Det er alltid noen som har det bedre eller verre enn oss. For henne er det en stor sorg. Sorg kan ikke måles.

 

Anonymous poster hash: 42b5b...c7c

[Anonym bruker]

Jeg tror rett og slett jeg hadde mistet litt respekt for henne. Å miste i uke 5 er ikke noe krise. Det er ei uke etter forventet mens.

Hun har fått babyen sin, bare noen uker senere enn ventet.

 

Selv har jeg mistet 3 ganger på kort tid. En i uke 10 og to i uke 6. Og ingen av delene kan klassifiseres som sorg. Den første var et sjokk, og stor fysisk og hormonell belastning. Men nå er jeg gravid i uke 30 igjen, og tenker jo ikke på de som døde med sorg. Da hadde jeg jo ikke hatt den babyen jeg nå venter på.

 

Spesielt ikke de i uke 6. Hadde jeg ikke vært så testnazi, og spydd så mye, hadde jeg knapt visst jeg var gravid.

 

 

Noen sorger er større enn andre. Dødfødsel er større sorg enn abort i uke 5. Slik er det bare.

 

Men noen mennesker er så selvsentrerte at de ikke ser verden rundt seg. Blir som ei venninne av meg, en felles venninne ble forlatt av samboeren etter 10 år, min venninne mente hun hadde like fælt fordi hun ikke fikk svar av han hun hadde seg med helga før...

 

Hvis det å miste i uke 5, samtidig som blir gravid og får et barn rett etterpå, blir en livskrise, må man rett og slett få seg hjelp. Det er ikke normalt.

 

Å havne i krise etter å ha mistet, uten å bli gravid igjen, er noe annet.

 

Anonymous poster hash: c320a...d0f

[Sint naken biltyv]

Selvfølgelig kan hun være trist. Hun er derimot svært ufølsom og med knekte sosiale antenner om hun ikke skjønner at hennes oppførsel er ufin. Jeg har mistet i sa flere ganger. Det VAR trist. Jeg holdt på å miste mitt nyfødte barn og DET er fortsatt en opplevelse som jeg bearbeider.

Å tro at det er det samme å miste i sa i uke 6 og et fullbårent barn er sinnsykt ufint. Dropp denne tufsen av en "venninne"! Du fortjener bedre!

 

Anonymous poster hash: 4fc3c...a89

Enig