hvordan klare å bryte opp?

[Anonym bruker]

Har det så kjipt, hater egentlig livet mitt (ikke suicidal altså).

Har hatt et ok forhold i 6 år. Ikke fantastisk og ikke dårlig. Lite kranglig, mye latter. Men ikke hodestups forelsket. Utroskap ødela alt. Nå har jeg ingen følelser, og han sier han vil ha meg og kun meg, bla bla bla, men viser det ikke. Jeg vil helst ikke ha sex. Er litt bitter og er sur og "deppa" ofte.

Ungene gir meg mye glede. Jeg elsker å være sammen med de.

Vil egentlig bare gå. Men klarer ikke.

Barna er 1 år (17 mnd) og 4,5 år. Tanken på å se barna mine 50% får meg til å bli i et kjærlighetsløst forhold.

Vi har aldri vært spesielt kjærlige mot hverandre, krangler sjelden og i hvert fall ikke foran barna, vi gjør ting sammen, så barna tar ingen skade av at vi er sammen uten å egentlig være glade i hverandre.

Hva bør jeg gjøre? Vente til barna er større? Gå nå?

 

 

Anonymous poster hash: 5463a...c1b

[Sint naken biltyv]

Gå nå

[Anonym bruker]

Men å ikke se barna mine annenhver uke vet jeg ikke om jeg takler. Noen som har vært i min situasjon?

 

Anonymous poster hash: 5463a...c1b

[Anonym bruker]

Men å ikke se barna mine annenhver uke vet jeg ikke om jeg takler. Noen som har vært i min situasjon?

 

Anonymous poster hash: 5463a...c1b

Har desverre ikke råd, men har det HELT likt som deg. Barn i nesten lik alder også.. det er utrolig vanskelig å ta det store valget om å dra.. det har så mange konsekvenser for hele familien, og man må være 100% sikker på at det er det rette... det er det jeg ikke klarer bli enig med meg selv om.. er det helt sikkert at det beste er å gå? Se barna 50%? Er gresset grønnere? Utrolig vanskelig! Klem til deg

 

Anonymous poster hash: c6879...100

[Anonym bruker]

Har det nøyaktig som deg. Barn i samme alder. Det som er verst er tanken på at mine beste år forsvinner til denne mannen som jeg ikke orker være kjæreste med.

Men barna da... jeg er først og fremst mor. Og det strider imot hele meg å måtte gi de opp 50%... vil gjerne høre andre erfaringer.

 

Anonymous poster hash: eff0c...865

[Anonym bruker]

Hva med parterapi? Er det noe man kan gjøre for å få tilbake gnisten og forelskelsen? Prøv å finne ut hva som gjorde at du en gang falt for denne mannen. Tenker at man må prøve det som prøves kan før man velger å gå.

 

Anonymous poster hash: aec8e...181

[Anonym bruker]

MEN om du velger å bryte opp, gjør det nå mens barna er små. Det vil bli verre for barna å takle når de blir større.

 

Anonymous poster hash: aec8e...181

[Anonym bruker]

Har hatt det akkurat sånn som deg, bare at jeg har 3 barn, minste var 2 den gang. Jeg valgte å gå, fordi jeg fant ut at jeg ikke orket å leve resten av livet med denne mannen. Jeg er veldig fornøyd med valget mitt. Det var vanskelig, og er fremdeles hardt nå fire år senere å bare ha barna annenhver uke. Men det går greit. Prøver å holde meg opptatt med det JEG liker å gjøre når barna ikke er her. Når jeg har dem, har jeg ladet opp en uke, og kan da fokusere 100% på dem. Jeg har fått et mye roligere, bedre liv nå. Ingen kranglig, kjefting og styr lenger. Og hvem vet, kanskje dukker det opp en ny mann en dag ;-)

 

Anonymous poster hash: 30744...743

[Anonym bruker]

Jeg slet også med det vanskelige valget i mange år. Det jeg kan si i ettertid, er at jeg var i forholdet alt for lenge. Jeg burde ha gått mye tidligere. Barna har det også mye bedre nå når foreldrene er fornøyde. Ja, det er tøft bare å se barna sine 50% av tiden, men samtidig får man hatt skikkelig kvalitetstid når man først er sammen, fordi man kan gjøre unna alt av husarbeid, handling, forberedelser av middager osv. i perioden barna er hos pappaen. Jeg skulle gjerne hatt barna mer, men det har jeg ikke, og jeg gjør det beste ut av det. Hvis du er sikker på at forholdet ikke blir bra igjen og du ikke har tenkt å forsøke gjøre noe med det, ville jeg ha gått nå og ikke ventet.

 

En annen ting er vel at for barn under tre år anbefales ikke 50-50. Kanskje du kan overtale pappaen til at du har barna mer?

Anonymous poster hash: 5a090...95f

[Anonym bruker]

Ang 50/50 ordning vil det gå seg til etter hvert. Vet det er grusomt i starten, men du vil etter hvert sette pris på den egentiden. Og som hun over skriver, så lenge det ene barnet er så liten ennå er det trolig lurt med en annen ordning i starten. Jeg ville uansett ikke tenkt på dette som en hindring dersom du faktisk vil ut.

 

Anonymous poster hash: aec8e...181

[Anonym bruker]

Ang 50/50 ordning vil det gå seg til etter hvert. Vet det er grusomt i starten, men du vil etter hvert sette pris på den egentiden. Og som hun over skriver, så lenge det ene barnet er så liten ennå er det trolig lurt med en annen ordning i starten. Jeg ville uansett ikke tenkt på dette som en hindring dersom du faktisk vil ut.

 

Anonymous poster hash: aec8e...181

[Anonym bruker]

Men å ikke se barna mine annenhver uke vet jeg ikke om jeg takler. Noen som har vært i min situasjon?

 

Anonymous poster hash: 5463a...c1b

Hva er det med folk, egentlig?!

 

Hva er det som får dere til å tro at delt bosted er en selvfølge? Hva gjør at dere tror det er en OK oppvekst for et barn?

 

Anonymous poster hash: 0827f...055