Jeg angrer bare mer og mer på at jeg fikk 3 barn.. :(

[Anonym bruker]

Vi tok et valg om å få 3 barn, men hver dag siden jeg ble gravid har jeg følt at det var feil. Mannen hadde et sterkt ønske om tre barn og "maste" hver dag, jeg gikk motvillig med på det og tenkte at det går vel bra, men jeg føler virkelig at livet har blitt fullstendig ødelagt med tre barn. Minste er 7 mnd, det blir bare verre og verre. Vi har ingen avlastning, minste sover elendig på natta og er utrolig krevende. Klager med en gang han ligger på gulvet, er dårlig til å spise og klager dagen lang og må underholdes hvert sekund. De to andre er syke i ett kjør og det er grining, oppkast, trass, krangling og en følelse av å være fullstendig maktesløs i en hverdag jeg ikke mestrer. Jeg klarer ikke å møte behovene til hvert barn og dritten i midten er mildt sagt et passende uttrykk her i hjemmet.

 

Babyen har vært limt til meg 24/7, jeg har ikke sovet en natt uten utallige oppvåkninger på 4 år. Jeg får maks 1 time for meg selv på kvelden før jeg må gå å legge meg, men da har gjerne babyen våknet 4 ganger på den timen allerede. Og de andre har våknet flere ganger og. Jeg er i så dårlig humør hver dag, finner så lite glede i hverdagen. Føler jeg bare kjefter, maser og drukner i et rotete hus fullt av oppvask og klesvask uten overskudd til å hanskes med det. Kjenner at ikke jeg var skapt for dette livet. Har heldigvis begynt å jobbe, og det hjelper utrolig godt å komme seg ut å være meg selv igjen der. Uff, vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Er det noen med tre barn som har følt det som meg? Er det lys i tunnelen? Alle mine er små enda og hverdagen er bare kaos, sykdom, trass og unger som ikke hører etter. Jeg er deprimert og sliten og mest av alt så angrer jeg på at jeg fikk tre barn. 😢

 

Anonymous poster hash: 1f7fa...795

[hol(L)y COW]

Vi har også tre - yngste er 7 mnd. Dritten i midten høres også kjent ut 😂🙈 Har akkurat overlevd 6 uker med influensa på omgang i hele familien. En av ungene har ikke sovet før kl 23 en eneste kveld de siste ukene.

 

Det er en fase. Det BLIR bedre. Når alt er et helvette må man skru ned alle forventninger og bare overleve. Så svinger plutselig pendelen og alt blir så bra at man nesten vurderer en til.... før det snur igjen!

[Anonym bruker]

Det blir bedre. Var ganske så utslitt når vi fikk minste. Men nå er hun over 2 år og ting har virkelig begynt å gå seg til. Høres ut som mannen må mer på banen hos deg, ta med seg ungene litt ut så du får tid til å ta deg en lur innimellom. Har også et familiemedlem med 3 stk på 3 år og de strevde fælt en stund, jeg ble sliten av å være der i et par timer:) Men nå går det jammen med fint der og, og der er også minste 2 år nå. 

Anonymous poster hash: 074e5...561

[Anonym bruker]

Hvis mannen din maste etter tre barn er det NÅ (helst i går) han skal begynne å avlaste deg. Si det som det er: hans ønske var sterkest, men din belastning ble likevel tyngst. Bare det å gå gravid, føde og amme er en stor belastning. De tingene kan han ikke gjøre for deg, de må kvinnen gjøre.

 

MEN:Nå viser det seg at spebarnstida heller ikke er noen dans på roser. Og nå er det at han skal begynne å vise muskler. I denne tida knytter babyen bånd til andre enn mor, spiser andre ting enn morsmelk og trenger stadig mindre nattamming. Nå er det tid for nattflaske i stedet, og det er tid for at den timen du har alene hver kveld blir til to eller flere, og det er tid for å "klistre" babyen over på ham. Når den trenger kroppskontakt: gi den videre til far. Han kan ikke amme, men han kan bysse og kose.

 

Anonymous poster hash: 0c6e4...e4a

[Anonym bruker]

Dette er bare en periode, så blir ting lettere ❤ Dette klarer dere fint ❤

 

 

Anonymous poster hash: d5b4e...f64

[abella]

Vi har også tre tette, ingen avlastning og full jobb begge to. Det er tøft ja! Mye tøffere enn man trodde på forhånd.

 

Først: du må legge vekk tanken om at det var mannen som ville mest og du ble på en måte overtalt. Ellers kommer du inn i en ond sirkel der denne "sannheten" preger alle dine negative tanker.

 

Du har fått de barna du skal ha. Og heldigvis finnes det prevensjon i 2017, så nå slipper du å få flere.

 

Og så må du skjerme deg litt: Ta deg en gåtur ute på kvelden etter de to eldste er lagt. Ta en natt i uka med ørepropper.

 

Min minste er tre nå og dagene er stort sett ganske fine. Det er null problem å være alene med alle tre så både jeg og mannen får egentid på kvelden eller i helgene når vi ønsker.

 

Hold ut og hold hodet over vannet en liten periode til. Snart løsner det!

[Anonym bruker]

Jeg har bare erfaring i 3 mpneder som trebarns mamma men jeg har også to tette. Da de var babyer,følte jeg meg maktesløs og hverdagen var kaotisk. Midt opp i helvete skjønte jeg at 1. Barna vet når du er.trist utilpass,liker ikke å være sammen med dem, 2. Når du gir dem den kjærligheten de trenger,får du veldig mye igjen i form av fornøyd unge og mer fritid. Så mitt råd er: lukk øynene,slapp av,gi hvert barn det det trenger. Feks, den største kan du gi lek som han/hun elsker og ikke har mulighet å leke med hver dag. Den minste trenger oftest å dekke elementære behov som mat,søvn osv. Den mellomste er tørst etter oppmerksomhet og klem. Når minste sover,gi størsten noe å leke med så da klemmer du mellomste og gir det barnet kos. Så bytter du,mellomste er fornøyd så går du over til største for det barnet trenger noen å snakke med. Til slutt mater du feks minsten. Faren mater minsten til slutt.

 

Anonymous poster hash: 8a525...830

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så igjen.

Her er våre 5, 3 og 1,5 år nå, og ting begynner å gå seg til. Det er ikke like slitsomt som for bare noen måneder siden, det er faktisk ganske hyggelig og. Hold ut, det blir bedre!

 

Anonymous poster hash: d9bc2...82d

[Anonym bruker]

Æææ, hvorfor leser jeg denne tråden??? *gravid i 7.uke med tredjemann*

 

Anonymous poster hash: 925b5...de1

[Tired mama]

Jeg har vært der du er. Vet hvor tøft og jævlig det kan være. Mange kvelder i den verste perioden gråt jeg og følte meg som verdens verste mor.

 

Vi har heller aldri hatt avlastning.

 

Jeg håper mannen din gjør det han kan med hjem og barn. Hvis ikke; krev det! Dette er dere to om!

 

Men jeg lover deg; det BLIR bedre!! Nå er mine 5, 7 og 10. Er så sykt deilig at de er mer selvstendige og ikke minst at jeg kan soooooove ut lørdager og søndager!!! Har fått et helt nytt liv.

 

Jeg opprettet denne profilen med dette profilbildet da jeg var på mitt verste.

 

Egentlig burde jeg skiftet både navn og bilde, men har funnet ut at jeg beholder det. Er en fin påminnelse til hvordan jeg hadde det før. 😜 så jeg ikke tar nåtiden som en selvfølgelig.

 

Nå er nemlig jeg i en veldig deilig mellomperiode. Vet at jeg nok kommer til å få både bekymringer og søvnløse netter når barna blir så store at de skal på fest osv.

 

Det sies at 1 er som 1 og 2 er som 10.

Jeg vil si at 3 derfor er som 100.

 

Men det er verdt det. Du vil også komme dit, bare du kommer deg gjennom den perioden du er i nå.

 

En stor trøsteklem til deg! 😘

[Anonym bruker]

Æææ, hvorfor leser jeg denne tråden??? *gravid i 7.uke med tredjemann*

 

Anonymous poster hash: 925b5...de1

Har tre barn jeg også, men har aldri følt det som HI!! Fryktet det på forhånd, men alle mine dommedagstanker har heldigvis vist seg å være HELT unødvendige😅 Vi har først to tette, og deretter et opphold på nesten 5 år før tredje kom. Det hjelper veldig på at de to største er såpass store, og at minstemor stort sett har sovet greit på natta, men uansett har bæresjal vært gull verdt på travle morgener/ kvelder, da hun ikke var superhappy med å sove alene den første tiden. Hun er nå 1,5 år og vi lurer litt på en fjerdemann😄

 

Anonymous poster hash: 984db...7af

[Anonym bruker]

Æææ, hvorfor leser jeg denne tråden??? *gravid i 7.uke med tredjemann*

 

Anonymous poster hash: 925b5...de1

Tenker litt det samme. Er i uke 25 nå. Så nå er det virkelig ingen vei tilbake.

 

Men satser på at det går bra.

 

Har forresten syntes at 1 er som 1 og 2 er som 0,5. Så klarer en til om enn den tidobler strevet. 😉

 

Anonymous poster hash: 053a7...1e7

[Anonym bruker]

Har tre barn jeg også, men har aldri følt det som HI!! Fryktet det på forhånd, men alle mine dommedagstanker har heldigvis vist seg å være HELT unødvendige😅 Vi har først to tette, og deretter et opphold på nesten 5 år før tredje kom. Det hjelper veldig på at de to største er såpass store, og at minstemor stort sett har sovet greit på natta, men uansett har bæresjal vært gull verdt på travle morgener/ kvelder, da hun ikke var superhappy med å sove alene den første tiden. Hun er nå 1,5 år og vi lurer litt på en fjerdemann😄

 

Anonymous poster hash: 984db...7af

Takk for fint svar. Vi har også to tette som er nesten 7 og nesten 5 når tredje kommer😀 (Hvis det går veien, er fremdeles få uker på vei). Må satse på bæresjal ja! Lykke til med fjerdemann!🙌🙂

 

Anonymous poster hash: 925b5...de1

[Anonym bruker]

Tenker litt det samme. Er i uke 25 nå. Så nå er det virkelig ingen vei tilbake.

 

Men satser på at det går bra.

 

Har forresten syntes at 1 er som 1 og 2 er som 0,5. Så klarer en til om enn den tidobler strevet. 😉

 

Anonymous poster hash: 053a7...1e7

Hehe, det går sikkert bra, ja!!😊

 

Anonymous poster hash: 925b5...de1

[Anonym bruker]

Jeg angrer på at jeg ikke har fått fire  

 

Veldig trist nå at jeg ikke skal ha flere...

Er bare blitt mer og mer glad i å ha barn med årene. 

Det går seg nok til for deg også. 

Anonymous poster hash: 3c7c4...868

[Venter-kanskje-nr-7]

Hadde slik etter at nr. 5 ble født. Følte meg totalt mislykket. Fikk aldri sove etc. Men så ble ene barnet operert ( og begynte å sove!) samt at jeg begynte å jobbe. Det er hektisk og enkelte dager kjenner jeg jo på følelsen , men stort sett er det gode dager nå. Hold ut! Senk skuldrene og gi deg selv belønninger

[Anonym bruker]

Klem til deg HI. Har hatt, og har det litt fremdeles helt likt. Minste er straks to. Looking back burde vi stoppet på to barn. Det har vært et blodslit. Lykke til, og som de over her - det blir bedre!!

 

Anonymous poster hash: 52ce9...deb

[Anonym bruker]

Kjære Hi Den minste er jo ikke året en gang, ikke rart du tenker at dette var en dårlig ide Veldig tungt det første 0 til 2 årene og har du 2 fra før er det ekstra tøft. Dette vil gå over !  

 

Første du må legge fra deg, er at det er "mannen" som maste om dette barnet.... Dere er tross alt 2 om det og dette er et livssvalg du har tatt. Kan ikke rette pekefinger etter valget er tatt, da må man innfinne seg med at akkurat nå... Så er det sånn livet mitt er.... Men det blir bedre! Etterhvert vokser de til og blir mer selvstendige. De kan smøre sin egen mat, klare seg selv om morgenen, de eldste kan faktisk brukes til å passe minsten osv

 

Det at du ikke rekker over alt og har mye dårlig samvittighet(foreldres nemesis)... Ikke ha høye krav til deg selv... Alle tre måååå ikke ha oppmerksomhet på akkurat samme tid, du kan ikke slites i 3. Er babyen veldig fussy en dag, så få gubben til å ta seg av de 2 eldste, ta dem med ut litt eller kose litt med dem. Drit i klesvask dersom du ser at midterste har litt behov for mammakos, pappa kan henge opp en vask når han kommer hjem.

 

Vurder å skaff en betalt barnevakt- barnevaktnett.no for at du skal få litt alenetid... Om det er for å se på netflix, sove eller gå en tur på butikken alene

 

Har du en venninne/Venninner så bruk dem! Spør om de kan kjøre en av de andre på en aktivitet eller noen du kan få klage litt til(utenom mannen). Har du søsken? Spør om hjelp... Bruk kolonial.no for ukeshandlingene osv

 

Få mannen på banen. Han mååå ta sin del. Det gagner ingen hvis du møter veggen og han plutselig står der med alt alene. Få han til å skjønne alvoret uten å fordele skyld, men prøv å finne løsninger for begge.

 

Klart du angrer når det stormer som verst <3 Du er en fantastisk dame som prøver å gjøre alt for barna dine De trenger ikke absolutt alt, men litt til hver er gull Når du får tilbake energien, kan du fokusere på de eldste- kinoturer, kosekvelder osv (alt hjelper når minste blir litt eldre).

 

Det blir bedre skal du se Du er kjempe flink! Klem til deg

Anonymous poster hash: 870f2...90d

[Anonym bruker]

Jeg har fire gutter. Jeg har til tider tenkt at dette mestrer jeg ikke. Særlig de to eldste som har vært i tottene på hverandre siden de ble født. Eldste går egentlig ikke noe godt sammen med noen av brødrene sine. Husarbeid og sunne middager og sunn aktiviteter og gi hver og en den oppmerksomheten de fortjener osv. Jeg har vært på sammenbruddets rand i mange år.

 

MEN nå er yngste snart 3 år og DET BLIR BEDRE!

 

Anonymous poster hash: ee8a6...6c8

[Anonym bruker]

Jeg har fire, men eldste er så stor at han har flyttet ut av redet.

 

Minste kom mildest talt overraskende på oss, men var veldig velkommen. Selv om jeg mange ganger var på randen til panikk under graviditeten.

 

Hadde to 'sovebarn' før den siste og trodde jeg hadde funnet fasiten.

Vel, det viser seg at til og med spedbarn har personlighet 😝

Hun har ikke sovet lm hun ikke har blitt trillet i vogn eller ligget klistret i mammaen.

 

Slikt blir man sliten av, og da hjelper det ikke at de to på 3 og 5 lukter at man er sliten og forvandles til apekatter så snart man er alene med dem.

Det blir en ond sirkel meg sliten mamma som har verdens korteste lunte, huset er rasert til enhver tid fordi man kun rekker brannslokking.

 

Jeg ga opp huset... sist nå julaften sa jeg til mannen at om tre år, DA skal vi også ha et ryddig og rent hjem til jul😂 Det er ikke så skittent, men rotete...

 

Minste er 1,5 år nå og vi jobber fullt +, og jobben gir meg energi. Man blir jo nesten deprimert av å gå hjemme og se alt man ikke rekker over😏

Og minste er bare et sjarmtroll uten like❤

 

Anonymous poster hash: 36c36...d21

[Anonym bruker]

Vi tok et valg om å få 3 barn, men hver dag siden jeg ble gravid har jeg følt at det var feil. Mannen hadde et sterkt ønske om tre barn og "maste" hver dag, jeg gikk motvillig med på det og tenkte at det går vel bra, men jeg føler virkelig at livet har blitt fullstendig ødelagt med tre barn. Minste er 7 mnd, det blir bare verre og verre. Vi har ingen avlastning, minste sover elendig på natta og er utrolig krevende. Klager med en gang han ligger på gulvet, er dårlig til å spise og klager dagen lang og må underholdes hvert sekund. De to andre er syke i ett kjør og det er grining, oppkast, trass, krangling og en følelse av å være fullstendig maktesløs i en hverdag jeg ikke mestrer. Jeg klarer ikke å møte behovene til hvert barn og dritten i midten er mildt sagt et passende uttrykk her i hjemmet.

 

Babyen har vært limt til meg 24/7, jeg har ikke sovet en natt uten utallige oppvåkninger på 4 år. Jeg får maks 1 time for meg selv på kvelden før jeg må gå å legge meg, men da har gjerne babyen våknet 4 ganger på den timen allerede. Og de andre har våknet flere ganger og. Jeg er i så dårlig humør hver dag, finner så lite glede i hverdagen. Føler jeg bare kjefter, maser og drukner i et rotete hus fullt av oppvask og klesvask uten overskudd til å hanskes med det. Kjenner at ikke jeg var skapt for dette livet. Har heldigvis begynt å jobbe, og det hjelper utrolig godt å komme seg ut å være meg selv igjen der. Uff, vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Er det noen med tre barn som har følt det som meg? Er det lys i tunnelen? Alle mine er små enda og hverdagen er bare kaos, sykdom, trass og unger som ikke hører etter. Jeg er deprimert og sliten og mest av alt så angrer jeg på at jeg fikk tre barn. 😢

 

Anonymous poster hash: 1f7fa...795

Ta deg kraftig sammen kvinnfolk. Sett deg ned du å tenk igjennom hbor heldig du og familien din tross alt er.

 

Anonymous poster hash: ebd5c...943

[Anonym bruker]

Ta deg kraftig sammen kvinnfolk. Sett deg ned du å tenk igjennom hbor heldig du og familien din tross alt er.

 

Anonymous poster hash: ebd5c...943

 

Unødvendig kommentar. Har ikke din mor lært deg: Har du ikke noe pent å si så hold det for deg selv?

 

Anonymous poster hash: 9aa62...788

[Anonym bruker]

Shit. Nå får jeg litt angst, er gravid med vår tredje...

 

Anonymous poster hash: 9771d...40b

[MammantilNurket]

Og meg der virket tanken på at vi kommer til å forbli en familie på tre veldig, veldig fin

 

Her er det rolig, vi er stort sett à jour med det meste, lite stress ... stille i huset nå.

I skrivende stund leker Herr Sønn meg togbanen sin, Kjæresten er småsyk og har blitt returnert av undertegnede til sengen ... og jeg drikker kaffe og svinger innom DiB.

Endret 15. januar 2017 av MammantilNurket

[Anonym bruker]

Vi har 3 gutter på 1 år, 4 år og 6 år.

 

Vi er selvfølgelig slitne og det er travelt til tider. Men det syns jeg også det var med bare to. Merker ikke så stor overgang fra 2-3.

 

Tror det kommer veldig ann på barna. Her er det nr 2 som har vært den krevende. Nr 1 og 3 er rolige gutter. Nr 2 har vært helt turbo hele sitt liv og har en viljestyrke og et temperament jeg aldri har sett maken til.

 

Det som er slitsomt her er den evige kranglingen og slåssingen til de to eldste. Jeg blir sprø av de to. Minstemann har vi ikke merket stort til. Følte det ble kaos i det nr 2 kom.

 

Hadde nok følt at hele lasset hadde veltet her om det var nr 2 som kom sist av de tre.

 

Her er jeg mye alene med barna. Mannen bidrar minimalt med barn og husarbeid. Enten er han på jobb, sover, sitter på do eller ligger å surfer på mobilen. Tar ikke ansvar for noe så 98% faller på meg.

 

Likevel føler jeg at det går stortsett veldig bra. Har funnet meg noen rutiner som fungerer så føler jeg kommer i mål med alt. Noen dager er jeg mer sliten enn andre osv.

 

Men jeg er ikke mer sliten nå enn jeg var da jeg bare hadde to.

 

Men for dere som føler det er helt håpløst nå, så er trøsten at alt blir bedre. De blir større og krever mindre hjelp og kan bidra mer. Kle på seg selv, smøre egen mat, rydde etter seg, hjelpe til med litt småting i huset og rett og slett klare seg litt selv uten kontinuerlig tilsyn.

 

Anonymous poster hash: c1e25...5e2