Jeg blir litt nervøs av de "perfekte" mødrene i klassen

[Anonym bruker]

Jeg føler at jeg har ganske grei kontakt med de fleste mødrene og fedrene i klassene til barna våre. Jeg syns vi er heldige med begge klassene på alle måter, også foreldresamarbeid.

 

Men så er det noen av mødrene som gjør meg så liten.. særlig i den ene klassen. Jeg klarer aldri å si det rette, det blir liksom alltid litt feil.. føles som det gjorde på ungdomsskolen, på en måte.

 

Dette er de mødrene som alltid er med og arrangerer ting og tang, og når jeg forsøker å gi en håndsrekning blir det bare famlende. Jeg føler meg rett og slett litt underlegen. Alt er liksom på stell, flotte hjem, barna er med på idrett og gjør det godt der - kaken de har med er alltid høyest.. osv. (hahaha.. høres jo bare helt bitter ut her, jeg ser den..)

 

Jeg er en sånn avslappet type, og har et rent hjem, men ikke strøkent. Ingen designmøbler eller veggord å finne her.. Jeg har andre interesser enn de fleste som bor rundt her, men det plager meg ikke.. og det er ikke noe problem i forhold til relasjonene til de aller fleste foreldrene i klassene til barna.

 

Dette med å føle seg liten er jo et kompleks som jeg har selv, helt klart. Men det er noe med manglende respons når man sier noe, litt sånn avmålt blikk, sparsommelig med smil.. det oser bare at man er på feil plass til feil tid. Og jeg har også overhørt at enkelte snakker nedlatende om andre foreldre på skolen, noe som får meg til å lure på hva de sier om meg når ikke jeg er der..

 

Uansett så er det litt ubehagelig..

 

Jeg er helt sikker på at hvor vi ble bedre kjent så hadde jeg sett sider ved dem som jeg ikke har fått øye på enda. De er sikkert sårbare, og hjertelige de også.. men det er vel kanskje bare sånn at man ikke kan være det mot alle..

 

Måtte bare få det ut.. er jo ikke så mye man kan gjøre med det i grunn.. bare drite i det

Anonymous poster hash: 1d556...aae

[Anonym bruker]

 

Jeg føler at jeg har ganske grei kontakt med de fleste mødrene og fedrene i klassene til barna våre. Jeg syns vi er heldige med begge klassene på alle måter, også foreldresamarbeid.

 

Men så er det noen av mødrene som gjør meg så liten.. særlig i den ene klassen. Jeg klarer aldri å si det rette, det blir liksom alltid litt feil.. føles som det gjorde på ungdomsskolen, på en måte.

 

Dette er de mødrene som alltid er med og arrangerer ting og tang, og når jeg forsøker å gi en håndsrekning blir det bare famlende. Jeg føler meg rett og slett litt underlegen. Alt er liksom på stell, flotte hjem, barna er med på idrett og gjør det godt der - kaken de har med er alltid høyest.. osv. (hahaha.. høres jo bare helt bitter ut her, jeg ser den..)

 

Jeg er en sånn avslappet type, og har et rent hjem, men ikke strøkent. Ingen designmøbler eller veggord å finne her.. Jeg har andre interesser enn de fleste som bor rundt her, men det plager meg ikke.. og det er ikke noe problem i forhold til relasjonene til de aller fleste foreldrene i klassene til barna.

 

Dette med å føle seg liten er jo et kompleks som jeg har selv, helt klart. Men det er noe med manglende respons når man sier noe, litt sånn avmålt blikk, sparsommelig med smil.. det oser bare at man er på feil plass til feil tid. Og jeg har også overhørt at enkelte snakker nedlatende om andre foreldre på skolen, noe som får meg til å lure på hva de sier om meg når ikke jeg er der..

 

Uansett så er det litt ubehagelig..

 

Jeg er helt sikker på at hvor vi ble bedre kjent så hadde jeg sett sider ved dem som jeg ikke har fått øye på enda. De er sikkert sårbare, og hjertelige de også.. men det er vel kanskje bare sånn at man ikke kan være det mot alle..

 

Måtte bare få det ut.. er jo ikke så mye man kan gjøre med det i grunn.. bare drite i det

 

Anonymous poster hash: 1d556...aae

Sånne folk bare irriterer meg. Drit i de. Lettere sagt enn gjort, er en sosial kløne og sier alltid feil. Heldigvis driter jeg i det 😂

 

Anonymous poster hash: b4925...ad4

[Anonym bruker]

Har egentlig bare en sånn mamma i klassen. Hun er vakker og slank og perfekt. fantastisk jobb, kjempedigert, perfekt hus m/hushjelp. Alltid stylet og vellkledd.  Barna er nydelige, velkedde, alltid rene.

men... det fantastisk livet vi ser, og ser oss blinde på, skjuler ikke at denne stålende damen ble stygt dumpet av sin berømte kunstnermann, hun har vanvittig mye ansvar i jobben sin, hun ser barna lite og overkompenserer.  og så er hun ensom - siden folk bare ser fasaden og ikke mennesket.

Se litt på menneskene, du - så ser du at de er akkurat som du og jeg. og at du selv er mer enn god nok :-)

Anonymous poster hash: f9c0e...78c

[Anonym bruker]

Du høres litt paranoid ut. Nyt at de andre foreldrene har en sterk innsats og senk skuldrene!

 

Anonymous poster hash: feba1...a88

[Anonym bruker]

Jeg har det likedan om det er noen trøst. Kan sikkert ha noe å gjøre med at vi er tilflyttet og at de andre har kjent hverandre stort sett hele livet. Bryr meg ikke noe særlig og jeg er selvsikker på alle andre arenaer...

 

Anonymous poster hash: b9a08...0bc

[Anonym bruker]

 

Har egentlig bare en sånn mamma i klassen. Hun er vakker og slank og perfekt. fantastisk jobb, kjempedigert, perfekt hus m/hushjelp. Alltid stylet og vellkledd. Barna er nydelige, velkedde, alltid rene.

 

men... det fantastisk livet vi ser, og ser oss blinde på, skjuler ikke at denne stålende damen ble stygt dumpet av sin berømte kunstnermann, hun har vanvittig mye ansvar i jobben sin, hun ser barna lite og overkompenserer. og så er hun ensom - siden folk bare ser fasaden og ikke mennesket.

 

Se litt på menneskene, du - så ser du at de er akkurat som du og jeg. og at du selv er mer enn god nok :-)

 

Anonymous poster hash: f9c0e...78c

Fikk en kongelig følelse av dette innlegget. 🙊

 

Hi, overse dem som best du kan. De har nok sine "skjulte" sider de også. 😉

 

Anonymous poster hash: 408d3...c8f

[Anonym bruker]

Fikk en kongelig følelse av dette innlegget. 🙊

 

Hi, overse dem som best du kan. De har nok sine "skjulte" sider de også. 😉

 

Anonymous poster hash: 408d3...c8f

Syns det er verre med mennesker som føler seg "kongelige" på andre sin ulykke.

 

Jeg har aldri forstått greia med å føle seg "liten" fordi andre ser ut til å ha perfekte liv. Det spiller vel ingen rolle hva andre gjør så lenge man er lykkelig selv? Hvorfor ikke leve det "perfekte" livet selv? (Og da må selvfølgelig hver enkelt fylle livene sine med hva de mener er "perfekt").

 

Og at folk leter etter feil bak en perfekt "fasade"? At alle har sine skjulte sider? Hvorfor ikke heller godta at noen faktisk lever lykkelig med sine perfekte liv, og dersom man selv ønsker et slikt liv så tar man tak i sin egen lykke?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b3a47...2fc

[Gjest Darwinia:-)]

Syns det er verre med mennesker som føler seg "kongelige" på andre sin ulykke.

 

 

Anonymous poster hash: b3a47...2fc

Haha, hun mente nok at det hørtes ut som Märtha Louise, ikke at innlegget fikk henne til å føle seg bra😂 Endret 10. januar 2017 av Darwinia:-)

[Anonym bruker]

Syns det er verre med mennesker som føler seg "kongelige" på andre sin ulykke.

 

Jeg har aldri forstått greia med å føle seg "liten" fordi andre ser ut til å ha perfekte liv. Det spiller vel ingen rolle hva andre gjør så lenge man er lykkelig selv? Hvorfor ikke leve det "perfekte" livet selv? (Og da må selvfølgelig hver enkelt fylle livene sine med hva de mener er "perfekt").

 

Og at folk leter etter feil bak en perfekt "fasade"? At alle har sine skjulte sider? Hvorfor ikke heller godta at noen faktisk lever lykkelig med sine perfekte liv, og dersom man selv ønsker et slikt liv så tar man tak i sin egen lykke?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b3a47...2fc

Jeg føler meg ikke liten fordi de har tilsynelatende perfekte liv. jeg kjenner flere som jeg VET har perfekte liv, og ser ikke ned på mitt liv av den grunn.

 

Det handler om hvordan enkelte mennesker får andre til å føle seg ved blikk, lite respons på forsøk på å starte samtale, baksnakking av andre...

 

Samtidig vet jeg at også jeg sikkert kan fremstå slik for andre, og jeg kan si dumme ting uten å tenke meg om.. og dermed kan ha en slik effekt på andre som møter meg bare i brudstykker..

 

HI

 

HI

 

Anonymous poster hash: f8811...cb3

[Anonym bruker]

Tror du må slutte å kikke deg over skulderen.

 

Og slutte å se på "barnas klassekameraters mødre" som en sosial enhet du trenger å forholde deg til. De er ikke en gruppe. Dere er ikke en gruppe. Dere har bare født samme år!

 

Anonymous poster hash: 1a30b...076

[Anonym bruker]

Det er bare tragisk hvis de har veggord. Ingen har det lengre.

 

😂😂😂

 

Anonymous poster hash: 2f3c9...7f3

[Anonym bruker]

 

Jeg føler meg ikke liten fordi de har tilsynelatende perfekte liv. jeg kjenner flere som jeg VET har perfekte liv, og ser ikke ned på mitt liv av den grunn.

 

Det handler om hvordan enkelte mennesker får andre til å føle seg ved blikk, lite respons på forsøk på å starte samtale, baksnakking av andre...

 

Samtidig vet jeg at også jeg sikkert kan fremstå slik for andre, og jeg kan si dumme ting uten å tenke meg om.. og dermed kan ha en slik effekt på andre som møter meg bare i brudstykker..

 

HI

 

HI

 

Anonymous poster hash: f8811...cb3

Baksnakking av andre og avmålte blikk er lavmål. Hev deg over det. Høflige og hyggelige folk gjør ikke det. De smiler til hverandre. Du trenger ikke hige etter aksept hos slike nedlatende mennesker

 

Anonymous poster hash: 79794...0ff

[Anonym bruker]

Baksnakking av andre og avmålte blikk er lavmål. Hev deg over det. Høflige og hyggelige folk gjør ikke det. De smiler til hverandre. Du trenger ikke hige etter aksept hos slike nedlatende mennesker

 

Anonymous poster hash: 79794...0ff

Syns ikke man trenger å hige etter aksept fra noen. Det viktigste er at man kan akseptere seg selv, og deretter gå ut i verden og finne ut hvem man har lyst til å bruke tida si på. Livet er kort.

 

Anonymous poster hash: 1a30b...076

[Anonym bruker]

Syns ikke man trenger å hige etter aksept fra noen. Det viktigste er at man kan akseptere seg selv, og deretter gå ut i verden og finne ut hvem man har lyst til å bruke tida si på. Livet er kort.

 

Anonymous poster hash: 1a30b...076

Man ønsker vel å bli akseptert av dem man vil bruke tiden sin på? Å ønske aksept fra andre er menneskelig og normalt. Man vil jo at andre skal akseptere en for den man er. Men noen menneskers oppførsel er det viktig å bare heve seg over.

 

Anonymous poster hash: 79794...0ff

[Anonym bruker]

Man ønsker vel å bli akseptert av dem man vil bruke tiden sin på? Å ønske aksept fra andre er menneskelig og normalt. Man vil jo at andre skal akseptere en for den man er. Men noen menneskers oppførsel er det viktig å bare heve seg over.

 

Anonymous poster hash: 79794...0ff

"Man" ønsker? Hvem er "man"?

 

Jeg syns ikke det bør være sentralt å gå og speile seg i andre. For så lenge der fins mennesker, fins der meninger. Og de vil sprike. Skulle jeg høre på denslags, ville jeg aldri finne ut hvem JEG vil være. Så nei, andres aksept og andres meninger bør kun i begrenset grad tas inn.

 

Anonymous poster hash: 1a30b...076

[Anonym bruker]

"Man" ønsker? Hvem er "man"?

 

Jeg syns ikke det bør være sentralt å gå og speile seg i andre. For så lenge der fins mennesker, fins der meninger. Og de vil sprike. Skulle jeg høre på denslags, ville jeg aldri finne ut hvem JEG vil være. Så nei, andres aksept og andres meninger bør kun i begrenset grad tas inn.

 

Anonymous poster hash: 1a30b...076

"Man" er terminologien jeg bruker når jeg snakker generelt. Ganske vanlig.

Mennesker e sosiale dyr, så det er viktig for de fleste å oppleve at "man" blir akseptert og inkludert der "man" ferdes. Om du ikke bryr deg om andres aksept, risikerer du å bli utenfor. Sosiale koder står sentralt her. Men mennesker som er nedlatende og avmålende, trenger man ikke speile seg i, som du ville sagt det.

 

 

Anonymous poster hash: 79794...0ff

[Anonym bruker]

Det er bare tragisk hvis de har veggord. Ingen har det lengre.

 

😂😂😂

 

Anonymous poster hash: 2f3c9...7f3

Der er jeg uenig med deg. Det som er tragisk er å fjerne veggord hvis du egentlig liker dem eller sette dem opp selv om du ikke like dem.

 

Anonymous poster hash: 6cfc8...f1d

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte, tror vi er mange i samme båt. 

Anonymous poster hash: 762ec...e9a

[Anonym bruker]

"Man" er terminologien jeg bruker når jeg snakker generelt. Ganske vanlig.

Mennesker e sosiale dyr, så det er viktig for de fleste å oppleve at "man" blir akseptert og inkludert der "man" ferdes. Om du ikke bryr deg om andres aksept, risikerer du å bli utenfor. Sosiale koder står sentralt her. Men mennesker som er nedlatende og avmålende, trenger man ikke speile seg i, som du ville sagt det.

 

 

Anonymous poster hash: 79794...0ff

Nei, jeg søker ikke aksept, og risikerer heller ikke å bli utenfor. Jeg hviler i sikkerheten om at jeg (med eller uten andres anerkjennelse og applaus) er god nok. Og det er jeg. Derfor er jeg ikke utenfor. For folk liker å være venn med avslappede mennesker. Man får ikke bedre relasjoner med andre ved å være needy og kunstig og skape seg til for å bli likt.

 

Anonymous poster hash: 1a30b...076

[Anonym bruker]

Jada, det er lett å si at "Bare aksepter deg selv", og "Ikke bry deg om det".

 

Vi burde bli bedre til å forstå de som er rundt oss. Er sikker på at vi alle har en mor rundt oss, som føler seg underlegen. Fremfor å si "Kan hun ikke bare akseptere seg selv?", så kanskje vi kan hjelpe mer til?

Smile litt ekstra, inkludere litt ekstra og være litt ekstra hjertelig? For det er vel ikke akkurat mangelvare?

 

Jeg har selv følt meg underlegen. Lite penger, lite hus, kjipe klær og dårlig hår, i sammenligning med de andre mødrene som var striglet, full i penger og deltok i alt.

Hjelper ikke bare å si "Aksepter deg selv."

Det som hjalp, var da den ene moren kom bort for å inkludere meg.

 

Anonymous poster hash: 87ddb...30a

[Anonym bruker]

Cupcakes-mammaene har sitt og stri med de også, og jeg ønsker egentlig ikke å være en del av deres indre sirkel, men jeg er enig med deg i at det er noe i oppførselen deres som får deg til å føle deg liten.

 

De er overstrømmende blide, på en litt nedlatende måte. 

 

Jeg er egentlig en ganske selvsikker og sosial dame, men noe med disse damene får meg til å føle meg som en liten grå mus...

 

Men så opplevde jeg to ting, første gangen var det en invitasjon til et selskap. Jeg har et par av disse mammaene i omgangskretsen vår siden min mann og deres mann er barndomsvenner og vi har like gamle barn. Jeg takket pent for invitasjonen men sa at jeg dessverre ikke kunne komme for jeg var helt kaputt og gledet meg til en stille og rolig hjemmelørdag i sofakroken med ungene. Denne dama, som jeg alltid har følt meg liten ved siden av, som jeg alltid har følt har sett litt ned på meg sa da til meg at hun misunte meg evnen til å takke nei til ting jeg ikke hadde lyst eller ork til å være med på. Hun kunne også tenke seg en stille og rolig hjemmelørdag, men hun måtte liksom takke ja til alt hun ble invitert til fordi hun ikke kunne gå glipp av noe og det førte til at hun hadde altfor mye barnevakt og hadde dårlig samvittighet for det også....

 

Andre gangen var vi flere stykker i hagen til en av disse damene, de hadde invitert til litt grilling og sosialt samvær i hagen. Så ville ungene inn og hun sa det var greit, de kunne bare gå inn og leke. Jeg formante da mine barn om å gire ned et hakk når de gikk inn og oppføre seg fint så de ikke "raserte huset". Da så denne dama på meg og sa at er det noen jeg overhodet ikke er redd for at skal rasere huset mitt er det dine barn, de er så høflige og koselige, oppfører seg alltid bra når de er her på besøk. Du har gjort en kjempegod jobb med å oppdra dem....

 

Så kanskje de ikke er så proppfulle av selvtillit som de fremstår, kanskje er den litt nedlatende måten de oppfører seg på bare et skalkeskjul, kanskje er de ikke så perfekte når det kommer til stykket.

Anonymous poster hash: 0b89f...eda

[Anonym bruker]

Jada, det er lett å si at "Bare aksepter deg selv", og "Ikke bry deg om det".

 

Vi burde bli bedre til å forstå de som er rundt oss. Er sikker på at vi alle har en mor rundt oss, som føler seg underlegen. Fremfor å si "Kan hun ikke bare akseptere seg selv?", så kanskje vi kan hjelpe mer til?

Smile litt ekstra, inkludere litt ekstra og være litt ekstra hjertelig? For det er vel ikke akkurat mangelvare?

 

Jeg har selv følt meg underlegen. Lite penger, lite hus, kjipe klær og dårlig hår, i sammenligning med de andre mødrene som var striglet, full i penger og deltok i alt.

Hjelper ikke bare å si "Aksepter deg selv."

Det som hjalp, var da den ene moren kom bort for å inkludere meg.

 

Anonymous poster hash: 87ddb...30a

Jada. Det hjelper jo så lenge du er i et miljø som gir deg den bekreftelsen. Men så er man ute på tynn is igjen. Og da nytter det lite å stå og vente på andres anerkjennelse.

 

Det er ikke en kritikk av noen, selv om du tar det sånn. Det er heller ikke et "selvhjelpsmantra". Det er ganske enkelt en sannhet. Jeg kan ikke stå og vente på at noen skal mate meg; jeg må selv ha med matpakke. Det er den jeg skal leve på (mao min egen anerkjennelse, min egen trygghet i at jeg ikke trenger å vente på andres positive respons. For når den uteblir - skal man da stå der hjelpeløs?)

 

Anonymous poster hash: 1a30b...076

[Anonym bruker]

 

Cupcakes-mammaene har sitt og stri med de også, og jeg ønsker egentlig ikke å være en del av deres indre sirkel, men jeg er enig med deg i at det er noe i oppførselen deres som får deg til å føle deg liten.

 

De er overstrømmende blide, på en litt nedlatende måte.

 

Jeg er egentlig en ganske selvsikker og sosial dame, men noe med disse damene får meg til å føle meg som en liten grå mus...

 

Men så opplevde jeg to ting, første gangen var det en invitasjon til et selskap. Jeg har et par av disse mammaene i omgangskretsen vår siden min mann og deres mann er barndomsvenner og vi har like gamle barn. Jeg takket pent for invitasjonen men sa at jeg dessverre ikke kunne komme for jeg var helt kaputt og gledet meg til en stille og rolig hjemmelørdag i sofakroken med ungene. Denne dama, som jeg alltid har følt meg liten ved siden av, som jeg alltid har følt har sett litt ned på meg sa da til meg at hun misunte meg evnen til å takke nei til ting jeg ikke hadde lyst eller ork til å være med på. Hun kunne også tenke seg en stille og rolig hjemmelørdag, men hun måtte liksom takke ja til alt hun ble invitert til fordi hun ikke kunne gå glipp av noe og det førte til at hun hadde altfor mye barnevakt og hadde dårlig samvittighet for det også....

 

Andre gangen var vi flere stykker i hagen til en av disse damene, de hadde invitert til litt grilling og sosialt samvær i hagen. Så ville ungene inn og hun sa det var greit, de kunne bare gå inn og leke. Jeg formante da mine barn om å gire ned et hakk når de gikk inn og oppføre seg fint så de ikke "raserte huset". Da så denne dama på meg og sa at er det noen jeg overhodet ikke er redd for at skal rasere huset mitt er det dine barn, de er så høflige og koselige, oppfører seg alltid bra når de er her på besøk. Du har gjort en kjempegod jobb med å oppdra dem....

 

Så kanskje de ikke er så proppfulle av selvtillit som de fremstår, kanskje er den litt nedlatende måten de oppfører seg på bare et skalkeskjul, kanskje er de ikke så perfekte når det kommer til stykket.

 

Anonymous poster hash: 0b89f...eda

Eller kanskje er nedlatenheten bare en fortolkning, som oppstår i mottakerens ører? At når man selv føler seg liten, ser man overalt "bevis" på at andre mener det samme?

 

Anonymous poster hash: 1a30b...076

[Mamma`n til Will& Ailo]

Se filmen Bad moms.

[Anonym bruker]

Hvorfor leter dere etter grunner til at de "perfekte" mødrene ikke er perfekte? Gjør dere ikke akkurat det samme som dere kritiserer andre for å gjøre? Kanskje blir jeg sett på som en "perfekt" mor. Alt på stell, deltar aktivt i det meste i barnas liv og har både tid og penger. Det betyr IKKE at jeg ikke er en hyggelig, oppegående og snill dame. Jeg bryr meg om andre, og finnes ikke overfladisk. Livet rammer alle, men å lete etter feil hos disse mammaene vitner vel om ganske lav selvtillit? Prøv å møt dem uten fordommer, kanskje du blir positivt overrasket.

 

Anonymous poster hash: ce31a...4e5