Opplevde du omsorgssvikt som barn?

[Anonym bruker]

Og hvordan påvirket det deg? Hvordan går det med deg nå?

 

Anonymous poster hash: ba048...03d

[tante grusom master of law]

Opplevde grov omsorssvikt og psykisk terror.

 

Jeg har slitt en god del med angst, men har fått god behandling. Har klart å komme meg gjennom det og lever fint idag. Er dessverre noe bitter på min far fortsatt, selv om jeg ikke har hatt kontakt med ham siden jeg var 16-17.

[Anonym bruker]

Ja. Alkohol og psykisk vold, min mor ble også fysisk mishandlet. Har påvirket meg mye. Dårlig selvtillit og feil valg av mann, som "fikk lov" å psykisk , delvis fysisk mishandle meg altfor lenge.... Er alene med barna nå ( heldigvis) og har vel egentlig mista troen

 

Anonymous poster hash: 6225e...f59

[Anonym bruker]

Ja. En mor som drakk, flyttet 20 ganger før jeg var 15, hadde alltid dårlig råd, sjeldent mat, fikk juling av mamma og ble seksuelt misbrukt av den siste kjæresten hun hadde før jeg flyttet ut.

 

Jeg har klart meg greit. Er nok rimelig ukritisk til menn, og deler for mye av meg selv for å bli likt.

Har riktignok ordnet meg bedre enn min mor. Er gift, 3 barn, fast jobb, utdannelse, bil, alltid penger og mat på bordet, og har bodd i samme hus nå i 7 år (siden eldste begynte på skolen, det var litt viktig for meg at ungene skal få gå på én skole).

 

 

Anonymous poster hash: 1632a...678

[Anonym bruker]

Jeg opplevde nok det man ville kalle som omsorgssvikt i dag.

 

Husker når jeg kom hjem fra mitt første diskotek i 6. klasse. Gledet meg sånn til å fortelle alt, men manna var så full at hun ikke husket hvor jeg var.

 

Eller når jeg som 12 åring ble hentet av en venninne av mamma og ble tatt med på nachpiel fordi mamma ikke hadde blitt med hjem fra byen..

 

Eller når mamma og en venninne kom til fritidsklubben i drosje med overnattingstøyet mitt som jeg hadde glemt.. en overnatting jeg hadde gledet meg veldig til.. men jeg ble så engstelig når mamma viste seg å være på vei til å bli full, så jeg nektet å overnatte. Ville være med hjem og passe på at ingenting skjedde med mamma..

 

Eller når hun tok med en av lærerne mine hjem fra byen, og jeg overrasket dem på soverommet..

 

Når jeg ser tilbake på det så var nok dette omsorgssvikt. Men samtidig var hun en fantastisk mamma, og jeg hadde mange trygge personer rundt meg, og hadde alt det jeg trengte.. 

Anonymous poster hash: 3fc36...e52

[Anonym bruker]

Faren slo oss som en del av oppdragelsen og moren vår forhindret det ikke.

Har slitt med depresjon og sinne,itellegg at jeg blir livredd så fort en mann hever stemmen.

Da er helt sikker på at han kommer til å slå meg;enda jeg aldri har opplevd at andre enn faren min har gjort det.

 

Anonymous poster hash: aef5e...baf

[Anonym bruker]

Ja, min mor drakk 3-5 dager i uken i kombinasjon med piller mot angst, depresjon og søvnvansker. Begynte senere med narkotika da jeg var rundt 11-12år. Var borte ei hel helg til kjæresten fra jeg var 12år. Debuterte derfor også veldig tidlig, var 12år da jeg hadde sex med 3år eldre kjæresten min.

 

Hun prøvde å ta sitt eget liv 3 ganger. Barnevernet ble koblet inn, de undersøkte skole, pratet med nærmeste osv. Jeg selv pratet med de men som med de aller fleste barn så satte man på en fasade og snakket kun om de positive tingene, å de var mange de også. Hun var en god mor om vi tar vekk rusmisbruken.

 

Hjemmet vasket hun hver 2.uke, støvsuget flere ganger i uken, laget middag omtrent hver dag, og hvis ikke la det alltid fiskepudding/ fiskekaker til skiva eller boksmat.

 

Hun kom skjeldent eller aldri på juletrefest OL på skolen , ikke i de foreldremøter der alle foreldrene var heller.

 

Anonymous poster hash: 0ea92...0c9

[Anonym bruker]

Ja. En mor som drakk, flyttet 20 ganger før jeg var 15, hadde alltid dårlig råd, sjeldent mat, fikk juling av mamma og ble seksuelt misbrukt av den siste kjæresten hun hadde før jeg flyttet ut.

 

Jeg har klart meg greit. Er nok rimelig ukritisk til menn, og deler for mye av meg selv for å bli likt.

Har riktignok ordnet meg bedre enn min mor. Er gift, 3 barn, fast jobb, utdannelse, bil, alltid penger og mat på bordet, og har bodd i samme hus nå i 7 år (siden eldste begynte på skolen, det var litt viktig for meg at ungene skal få gå på én skole).

 

 

Anonymous poster hash: 1632a...678

Jeg har tålig lik historie som deg. Utenomnat det var en nabo som misbrukte mEg. Venter barn 4 med mannen som Jeg har vært gift med i 10 år. Veldig opptatt selv av at man sal være snill med ungene, klager aldri på lite penger foran dem. Selv om det kan være trangt, ungene har alltid det de trenger. Er også veldig opptatt av at barna skal sees og høres. Og at meningene deres er viktige. Vil ikke flytte. Og vil at de skal ha samme plass og vokse opp. Spm jeg selv ikke hadde.

 

Sliter i voksen alder (26) at jeg alltid er redd for å gjøre feil. Strekker meg for langt for å behage andre. Sliter med dårlig samvittighet for alt jeg ikke kan/får til. Dårlig selvtillit og dårlig selvbilde.

 

Anonymous poster hash: e1379...8fb

[Anonym bruker]

Hos far var det alkohol og en stemor fra helvete, jeg fikk ikke spise i samme rom som dem, måtte sove på madrass i kjelleren og ble i det hele tatt ekskludert og terrorisert uten at far løftet en finger.

 

Hos mamma hadde jeg masse kjærlighet, men hun var nok for ung da hun fikk meg. Reiste mye ogjeg var alene hjemme i flere uker av gangen fra jeg var 13. Det var mye nye menn, de fleste veldig snille, men den ene som bodde hos oss i tre år var voldelig mot mama og misbrukte meg seksuelt i lang tid fra jeg var ca 11.

 

Jeg har et gap i hukommelsen fra ungdomstiden, fra jeg var ca 13-18 er det mye som bare er borte. Sliter også litt med tillit, og slet lenge med desperate forsøk på å bli likt, få anerkjennelse osv. Har jobbet mye med meg selv, og har det i dag fantastisk bra.

 

Tok dog mye feil valg før jeg havnet her, fikk bla barn med en mann som mentalt var prikk lik min far, han er en eks i dag. Vi elsket hverandre aldri, ble bare sammen fordi han trengte trøst etter et brud og jeg likte at noen ga meg oppmerksomhet.

 

Jeg slet mest sent i tenårene, kuttet meg, prøvde å ta selvmord, var deprimert i lang tid og tok en del skumle valg fordi jeg rett og slett ikke brydde meg om meg selv, følte ikke jeg var verdt noe.

 

I dag har jeg en fantastisk kjæreste, jeg har verdens fineste barn, er tilfreds i rollen som mamma, studerer, har konkrete mål og planer for fremtiden og er tvers igjennom lykkelig. På dårlige dager kan jeg fortsatt kjenne litt på bitterheten for at min barndom ble som den ble, men i det store og hele har jeg lagt det bak meg og kommet sterkere ut av det.

 

Det eneste som fortsatt sitter i godt er den krisetilstanden hodet kjører når man har vært igjennom mye, når ting går "for" bra har jeg en tendens til å vente på noe dritt, jeg er rett og slett ikke vant til å ha det bra, og er hele tiden mentalt klar til kamp.

 

Anonymous poster hash: 53a8b...97f

[Anonym bruker]

Psykisk vold, jeg kunne ikke komme med den minste protest før jeg ble kraftig angrepet verbalt. Kunne ofte ligge til klokka fire natta og bare gråte og skrike av fortvilelse etter mammas utbrudd, det vet jeg fordi jeg hadde klokke på rommet. Ønsket så sterkt å bli banket opp så andre kunne se blåmerker og hjelpe meg, så jeg prøvde ofte å skade meg selv og fant på alt mulig rart som å sniffe bensin og hoppe fra taket for å ta livet av meg på barneskolen. Men mamma var selv ansatt og høyt ansett i det offentlige og vred seg såklart unna alle bekymringer og samtaler med skole og barnevern. Etter at jeg hadde pratet med lærere om det som skjedde hjemme ble jeg grundig manipulert av henne og slet med dårlig samvittighet for å ha såret henne, hehe. Pappa hadde såklart stukket av for lenge siden, han var en svak liten dott som hun herset med til han bare satte seg i bilen og dro sin vei for godt. Har i voksen alder fått høre av tidligere kolleger og folk i omgangskretsen hennes at hun er en ordentlig drage mot alle som går imot hennes vurderinger og det var godt å endelig bli trodd.

 

Anonymous poster hash: 840b9...004

[Anonym bruker]

Jeg har tålig lik historie som deg. Utenomnat det var en nabo som misbrukte mEg. Venter barn 4 med mannen som Jeg har vært gift med i 10 år. Veldig opptatt selv av at man sal være snill med ungene, klager aldri på lite penger foran dem. Selv om det kan være trangt, ungene har alltid det de trenger. Er også veldig opptatt av at barna skal sees og høres. Og at meningene deres er viktige. Vil ikke flytte. Og vil at de skal ha samme plass og vokse opp. Spm jeg selv ikke hadde.

 

Sliter i voksen alder (26) at jeg alltid er redd for å gjøre feil. Strekker meg for langt for å behage andre. Sliter med dårlig samvittighet for alt jeg ikke kan/får til. Dårlig selvtillit og dårlig selvbilde.

 

Anonymous poster hash: e1379...8fb

Ja jeg har det sånn jeg og. Klarer ikke si nei til folk selvom det går på bekostning av meg selv. Har riktignok et barn med en annen mann, siden jeg fikk barn like tidlig som min mor. Møtte mannen når hun var halvannet og vi har holdt sammen i 10 år. Jeg har ikke så god selvtillit jeg heller, selvom jeg later som... Er og opptatt av at ungene skal bli hørt, og jeg analyserer de i hjel noen ganger bare for at jeg skal være sikker på at jeg gjør det som er rett for dem.

 

Anonymous poster hash: 1632a...678

[Anonym bruker]

Jeg opplevde ganske alvorlig omsorgssvikt. Dét i kombinasjon med andre ting i voksen alder har resultert i at jeg har vært utenfor arbeidsliv/studier i 5år, har PTSD, angst og spiseforstyrrelser. Fungerer greit så lenge jeg kan være mye i fred og kan styre dagene mine selv..

 

Anonymous poster hash: 3af21...73f

[Anonym bruker]

Nei, kjedelig stabil oppvekst med fornuftige foreldre. Savnet litt mer samtaler og klemmer men alt i alt en sunn oppvekst vil jeg si. Påvirket meg bare til å ha de samtalene med mine barn og være raus på klemmene

 

Anonymous poster hash: 271a7...a09

[Anonym bruker]

Ble misbrukt av faren min i 10 år, hadde en mor som var mye sint,stygg i munnen. Skjønte som voksen at hun var psykopat. Har null kontakt med de og resten av familien i dag. Nå har jeg det bra,lever et rolig harmonisk liv,og jobber med mennesker som har blitt misbrukt.

 

Anonymous poster hash: 81ad7...fc5

[Anonym bruker]

Opplevde alkoholmisbruk, vold, seksuelle overgrep og mye sykdom.

 

Men mellom "slagene" var det faktisk veldig bra 😊

 

Sliter i dag med angst og depresjon, og er for tiden delvis sykemeldt.

 

Anonymous poster hash: 50ba1...11f

[Anonym bruker]

Opplevde ikke vold, men fikk null hygienisk oppfølgning. Så lærte først som ungdom viktigheten av personlig pleie.

Dusjet sjeldent og pusset aldri tennene, så tipper jeg stinket ganske bra. I tillegg må jeg nå reparere tennene for ganske betydelig beløp. Klær ble først lagt til vask når jeg sølte de ned eller jeg kjente lukten selv. Håret ble ikke gredd, og hårbåndet jeg alltid brukte var ikke lenger rosa men grått.

De fleste tar slik pleie som en selvfølge, men for meg var det ikke det da jeg aldri hadde lært det. Var faktisk først når jeg dro på språkreise sommeren etter 9.klasse at jeg begynte å lære meg hygiene.

Hadde ingen nære venner, og skjønner nå hvorfor.

Dette har fulgt meg i den grad at jeg aldri har stiftet nære vennskap. Har kun bekjente.

 

Anonymous poster hash: 69dd1...4fb

[Anonym bruker]

Jeg har mine ting, men ikke noe som dette.

 

En god, stor trøsteklem til alle de små barna inni de voksne kroppene deres!

 

Takk for at dere ikke ga opp, og takk for at dere er bedre foreldre enn de dere ble tildelt!

 

Anonymous poster hash: ee455...fbd

[Anonym bruker]

Mange tragiske skjebner her ❤

Vokst opp selv med en far som var alkoholiker og en mor som gjorde alt for å holde fasaden. Ble voksen altfor tidlig.

Det har også ført til at jeg har valgt menn som ligner på min far, ubevisst prøvd å redde dem. Etter årevis med terapi har jeg heldigvis klart å bryte det mønsteret.

Hi

 

Anonymous poster hash: ba048...03d

[Anonym bruker]

Fysisk og psykisk vold. Mest psykisk. Ustabil mor med egne psykiske problemer, svært uforutsigbart humør. Til enhver tid umulig å vite om hun var oppe eller nede, om hun ville eksplodere i raseri eller ignorere en eller bare være hyggelig. En far som trakk seg unna og var mye borte, samt lite emosjonelt tilgjengelig når han var der.

 

Begge slo i blant. Han som planlagt straff for handlinger, hun mer ut av det blå.

 

Jeg har psykiske vansker som voksen, det er trolig at det kan relateres til oppveksten. Men jeg fungerer i jobb, sosialt og som forelder, selv om det koster. Går i terapi og på antidepressiva. Terapeuten mener jeg har en grunnleggende forventning om svik og avvisning i alle relasjoner, det er nok noe i det. Har en distansert, men ok relasjon til mine foreldre nå.

 

 

Anonymous poster hash: baffe...edb

[Anonym bruker]

Ja jeg har det sånn jeg og. Klarer ikke si nei til folk selvom det går på bekostning av meg selv. Har riktignok et barn med en annen mann, siden jeg fikk barn like tidlig som min mor. Møtte mannen når hun var halvannet og vi har holdt sammen i 10 år. Jeg har ikke så god selvtillit jeg heller, selvom jeg later som... Er og opptatt av at ungene skal bli hørt, og jeg analyserer de i hjel noen ganger bare for at jeg skal være sikker på at jeg gjør det som er rett for dem.

 

Anonymous poster hash: 1632a...678

Jeg også analyserer alt. Det er fryktelig slitsomt og jeg bruker masse energi på det! I mange år gjorde jeg ALT for mannen fordi jeg var livredd for å bli forlatt. Det har jeg vært siden jeg var liten. Det har nok mye med mye flytting, at jeg ble sendt mye rundt på ferier, var mye hos mamma, litt hos pappa som var alkoholiker, bestemor osv. Mye kasteball. Pappa døde når jeg var svært ung. Mange i familien har dødd av overdoser, selvmord. Jeg stoler sjeldent på noen. Føler alltid at "alle" forlater meg bestandig. Etter jeg fikk barn ble hullet litt mere tettet igjen. Jeg gir absolutt ALT av meg selv til barna. Jeg elsker ungene, omsorgen og tryggheten jeg kan gi, og den ubetingelsesløse kjærligheten jeg får tilbake:)

 

Anonymous poster hash: e1379...8fb

[Anonym bruker]

Mye psykisk vold og tidvis oppdragende fysisk vold.  Min mor kunne rett og slett ikke like meg eller finne noe forsonende med min eksistens. Hun var fundamentalistisk kristen kontinuerlig på jakt etter å finne feil ved meg så hun kunne korrigere og oppdra.

 

Jeg husker ikke lenger tilbake enn fra da jeg var 4 år, og hvordan jeg hadde det ble ikke helt klart for meg før jeg begynte på skolen og erfarte hvordan andre foreldre var mot sine barn og hvordan barn var seg i mellom. 

 

Jeg var sjenert, rar og underlig. Fra jeg var 7 til jeg var 13 gikk jeg med kronisk uvi og stinket tiss. mest av alt i hele verden ønsket jeg meg en venn. min mor fant feil på alle og enhver som så mye gadd å si hei til meg. hadde de vært bra folk, så hadde de jo ikke villet ha noe med en sånn som meg å gjøre, det var hun helt klar på.

vi var ikke fattige, men der var ingen penger til klær til meg. jeg fikk arve fra en kusine (min mors side - kun de som er bra nok) som var høy og fyldig. jeg var liten og spe.  da jeg kom i tennårene hadde mine foreldre en lengre diskusjon om hvorvidt shampo, deodorant og bind kunne kjøpes til meg som en del av husholdningen.  min mor fastholdt at sunlight sepestykke var mer en godt nok for hårvask, deodorant var en unødvendig luksus og bind... uff, det var slik en sak som jeg ikke hadde rett å legge utgift på henne for.

jeg hadde hjemmeklippet, kort hår. siden min mor mente jeg var stygg, og intet kunne forbedres ved et friørbesøk.

jeg ble inderlig mobbet på skolen i all min ensomhet og deperasjon etter venner.  når jeg kom hjem, var min mor en mye større mobber som daglig fortalte meg at jeg ikke var verd noe som helst.

inni meg bor det fortsatt et vettskremt, usikkert, engstelig barn. jeg klarer ikke ha normale relasjoner til folk - jeg må ha absolutt alle på avstand.  jeg har ingen venner selv om folk ofte prøver å bli kjent.

jeg turde ikke få barn før jeg var godt oppi 30 årene, jeg var livredd for å åpnen munnen og høre min mor snakke og ikke være i stand å tilby dem noe annet enn jeg selv hadde fått. 

jeg tror også jeg overkompenserer mye overfor barna - de rekker knappest ønske seg noe før jeg har skaffet det. jeg er alltid tilstede og bryr meg og overøser dem med omtanke og kjærlighet.  det blir sikkert too much andre veien.

jeg tåler ikke autoriteter, der har jeg funnet en sjef som forstår denne siden av meg - så heldigvis fungerer jeg godt i joben min.



 

Anonymous poster hash: 6df69...10f

[Anonym bruker]

 

Mye psykisk vold og tidvis oppdragende fysisk vold. Min mor kunne rett og slett ikke like meg eller finne noe forsonende med min eksistens. Hun var fundamentalistisk kristen kontinuerlig på jakt etter å finne feil ved meg så hun kunne korrigere og oppdra.

 

Jeg husker ikke lenger tilbake enn fra da jeg var 4 år, og hvordan jeg hadde det ble ikke helt klart for meg før jeg begynte på skolen og erfarte hvordan andre foreldre var mot sine barn og hvordan barn var seg i mellom.

 

Jeg var sjenert, rar og underlig. Fra jeg var 7 til jeg var 13 gikk jeg med kronisk uvi og stinket tiss. mest av alt i hele verden ønsket jeg meg en venn. min mor fant feil på alle og enhver som så mye gadd å si hei til meg. hadde de vært bra folk, så hadde de jo ikke villet ha noe med en sånn som meg å gjøre, det var hun helt klar på.

 

vi var ikke fattige, men der var ingen penger til klær til meg. jeg fikk arve fra en kusine (min mors side - kun de som er bra nok) som var høy og fyldig. jeg var liten og spe. da jeg kom i tennårene hadde mine foreldre en lengre diskusjon om hvorvidt shampo, deodorant og bind kunne kjøpes til meg som en del av husholdningen. min mor fastholdt at sunlight sepestykke var mer en godt nok for hårvask, deodorant var en unødvendig luksus og bind... uff, det var slik en sak som jeg ikke hadde rett å legge utgift på henne for.

 

jeg hadde hjemmeklippet, kort hår. siden min mor mente jeg var stygg, og intet kunne forbedres ved et friørbesøk.

 

jeg ble inderlig mobbet på skolen i all min ensomhet og deperasjon etter venner. når jeg kom hjem, var min mor en mye større mobber som daglig fortalte meg at jeg ikke var verd noe som helst.

 

inni meg bor det fortsatt et vettskremt, usikkert, engstelig barn. jeg klarer ikke ha normale relasjoner til folk - jeg må ha absolutt alle på avstand. jeg har ingen venner selv om folk ofte prøver å bli kjent.

 

jeg turde ikke få barn før jeg var godt oppi 30 årene, jeg var livredd for å åpnen munnen og høre min mor snakke og ikke være i stand å tilby dem noe annet enn jeg selv hadde fått.

 

jeg tror også jeg overkompenserer mye overfor barna - de rekker knappest ønske seg noe før jeg har skaffet det. jeg er alltid tilstede og bryr meg og overøser dem med omtanke og kjærlighet. det blir sikkert too much andre veien.

 

jeg tåler ikke autoriteter, der har jeg funnet en sjef som forstår denne siden av meg - så heldigvis fungerer jeg godt i joben min.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 6df69...10f

Stakkars deg💜

 

Anonymous poster hash: ba47e...fd0

[Anonym bruker]

Og hvordan påvirket det deg? Hvordan går det med deg nå?

 

Anonymous poster hash: ba048...03d

Hvis du regner ut ifra de reglene som "gjaldt" den gangen: nei.

Hvis du regner ut ifra de reglene som "gjelder" nå: ja.

 

Men det går bare fint. Jeg hadde det verken verre eller dårligere enn andre. Og det har faktisk en del å si. Opplevelsen av at dette er normalt gjør at det ikke blir sjokkerende eller krenkende. Man er liksom ikke alene om det, og der er ingen skam heller.

 

Anonymous poster hash: 32661...a16

[Anonym bruker]

Hvis du regner ut ifra de reglene som "gjaldt" den gangen: nei.

Hvis du regner ut ifra de reglene som "gjelder" nå: ja.

 

Men det går bare fint. Jeg hadde det verken verre eller dårligere enn andre. Og det har faktisk en del å si. Opplevelsen av at dette er normalt gjør at det ikke blir sjokkerende eller krenkende. Man er liksom ikke alene om det, og der er ingen skam heller.

 

Anonymous poster hash: 32661...a16

*verken verre eller BEDRE

 

Anonymous poster hash: 32661...a16

[Anonym bruker]

Ja, og barnevernet ble koblet inn. Mamma var depressiv og hadde merkelige tvangstanker som å ikke bruke penger. Vi hadde derfor verken TV, telefon eller vaskemaskin. Vi flyttet 15 ganger på like mange år.

 

Vi måtte flytte til stemor og far til slutt. Hun mishandlet oss psykisk, og er ren ondskap tvers igjennom. Null omsorg av henne, kun kritikk og mobbing. Pappa tok seg av oss greit, men kunne ikke beskytte oss fra henne. Jeg flyttet på hybel da jeg var 15.

 

Jeg sliter psykisk nå. Har hatt en fantastisk samboer hele tiden og støttet meg mye på han. Uten at jeg har vært til psykolog, mener jeg selv at jeg lider av Ptsd og personlighetsforstyrrelse, pluss sosial angst og usikkerhet. Tåler ikke autoriteter eller å få tilsnakk, blir helt skjelven. Jobber som lærer, men blir sykemeldt hvert år av psykisk utmattelse. Trenger egentlig hjelp...

 

Anonymous poster hash: 5afac...910