Hvordan lære ungene å dumme seg ut?

[Anonym bruker]

Vi bruker mye tid på å lære barna ting. De kan masse og de gangene de ikke er så flinke gir vi de ofte unnskyldninger og påstår det gikk bra likevel. Vi har mye fokus på alt som ble bra og skjuler det som ikke var så bra. Slik ser jeg det er i mange andre familier.

 

Det er jo fint å gi barne trygghet i at de er flinke til ting og klarer ting, men egentlig vil jeg heller at de skal få trygghet til å gjøre de tingene de har lyst til selv om de vet at de sansynlig vis vil mislykkes eller i hvertfal ikke være mer enn middelmådige.

 

Hvordan lærer vi barna det? Hvordan gir vi dem trygghet til å mislykkes?

 

 

Anonymous poster hash: 9f7e2...8b8

[Superdolly]

Min første tanke er at det du beskriver er ikke å lære barna å dumme seg ut, men å lære dem til å tåle at de ikke er best/flinke i alt.

 

Gå foran som et godt eksempel. Gjør ting du ikke er flink til, og vis at du koser deg med det. Jeg har for eksempel gått mye på ski med mine barn. Jeg er ikke veldig flink. Jeg faller ofte i nedoverbakkene og jeg strever noen ganger i oppoverbakkene. Ikke har noen god teknikk på flatene heller. Men jeg koser meg med det, jeg liker å gå på ski, og det er den gleden jeg vil gi barna mine. Vi trenger ikke være Marit Bjørgen og Petter Northug alle sammen.

 

I tillegg tenker jeg at det er viktig å fokusere mer på gleden man føler ved å gjøre noe, enn på resultatet. Så når barna har sittet og malt med vannfarger og viser fram bildet, så kan man si: Ja, nå har du sittet lenge og kost deg med å lage det bildet. Hadde du det gøy mens du holdt på? I stedet for å rose resultatet opp i skyene og opphøye bildet til å være kunst av høyeste klasse. (Kanskje et dårlig eksempel, men håper du skjønner hva jeg mener.) Eller hvis barnet er ute og sykler og roper se på meg, mamma! Så kan du si: Jeg ser deg. Har du det gøy? I stedet for å si: Å, så flink du er!

 

Og så tenker jeg at det er viktig å slutte å "dekke over" de gangene det ikke går så bra. Ja vel, så ramla du da du prøvde den nedoverbakken på ski, eller havna på nest siste plass i skirennet, eller fikk mer vannmaling på bordet og klærne enn på arket, eller sykla rett inn i hekken før du gikk på trynet. Ingen kan være best i alt, men alle er flinke til noe. Og ting du er middels god i kan likevel gi deg stor glede. Så ikke skyld på at du var nok litt forkjølet, det var derfor du ikke vant orienteringsløpet. Fokuser heller på treningsgleden: Det var da utrolig gøy å klare hele o-løypa selv, og kunne finne fram i skogen med kart og kompass og få med alle postene. Så kjekt.

[Anonym bruker]

Hvis barnet skylder på innsats i steden for egne evner vil det lettere kunne beholde selvtilliten. Og motsatt dersom barnet skylder på sine evner. For eksempel kan barnet tenke at det ble en svak karakter på grunn av for lite innsats, men beholde troen på at det ikke er noe galt med evnene og slik beholde selvtilliten. "Neste gang øver jeg litt mer og får et bedre resultat".

 

Anonymous poster hash: d87ea...c61

[Anonym bruker]

Min første tanke er at det du beskriver er ikke å lære barna å dumme seg ut, men å lære dem til å tåle at de ikke er best/flinke i alt.

 

Gå foran som et godt eksempel. Gjør ting du ikke er flink til, og vis at du koser deg med det. Jeg har for eksempel gått mye på ski med mine barn. Jeg er ikke veldig flink. Jeg faller ofte i nedoverbakkene og jeg strever noen ganger i oppoverbakkene. Ikke har noen god teknikk på flatene heller. Men jeg koser meg med det, jeg liker å gå på ski, og det er den gleden jeg vil gi barna mine. Vi trenger ikke være Marit Bjørgen og Petter Northug alle sammen.

 

I tillegg tenker jeg at det er viktig å fokusere mer på gleden man føler ved å gjøre noe, enn på resultatet. Så når barna har sittet og malt med vannfarger og viser fram bildet, så kan man si: Ja, nå har du sittet lenge og kost deg med å lage det bildet. Hadde du det gøy mens du holdt på? I stedet for å rose resultatet opp i skyene og opphøye bildet til å være kunst av høyeste klasse. (Kanskje et dårlig eksempel, men håper du skjønner hva jeg mener.) Eller hvis barnet er ute og sykler og roper se på meg, mamma! Så kan du si: Jeg ser deg. Har du det gøy? I stedet for å si: Å, så flink du er!

 

Og så tenker jeg at det er viktig å slutte å "dekke over" de gangene det ikke går så bra. Ja vel, så ramla du da du prøvde den nedoverbakken på ski, eller havna på nest siste plass i skirennet, eller fikk mer vannmaling på bordet og klærne enn på arket, eller sykla rett inn i hekken før du gikk på trynet. Ingen kan være best i alt, men alle er flinke til noe. Og ting du er middels god i kan likevel gi deg stor glede. Så ikke skyld på at du var nok litt forkjølet, det var derfor du ikke vant orienteringsløpet. Fokuser heller på treningsgleden: Det var da utrolig gøy å klare hele o-løypa selv, og kunne finne fram i skogen med kart og kompass og få med alle postene. Så kjekt.

Syns eksemplene dine var fine, skal helt klart benytte meg av dette i stedet for "så flink du er" 😊 veldig lurt!

 

Anonymous poster hash: c6249...999

[Anonym bruker]

Kanskje de hadde hatt nytte av å spille teater?

 

Anonymous poster hash: 02c88...16e