Føler meg avvist av babyen min

[Anonym bruker]

Datteren min er 10 mnd. Vi har hatt en ganske krevende permisjon med kolikk og generelt sett urolig baby. Hun har hengt på kroppen min hele tiden, samsovet med meg de første 8 mnd, og har aldri kunnet sitte for seg selv å holde på med ting. Hun har ikke akseptert å bli holdt av andre. Pappa'n måtte helt fra starten ta deg mye av et eldre søsken, så det har liksom vært meg og baby, på godt og vondt.

 

Og nå plutselig.. hun har lært og krabbe og stå, og fyker rundt i huset i en rasende fart! Hun vil ikke sitte hos meg, sliter seg løs med en gang! Ingenting kosete. Og her kommer det som kanskje sliter mest: hun er mye mer interessert i pappan! Plutselig er han vel så god som meg. Han har nettopp tatt over permisjon.

 

Og jeg føler hun ikke trenger meg mer. Jeg føler hun like gjerne kunne vært hos fremmede, og at det ikke betyr noe for henne om jeg er der. Hva med alle disse månedene det bare var meg og henne, vi var som en person - betydde det ingenting? Jeg føler at jeg har tatt slitet, og pappan får anerkjennelsen!

 

Er det noen som kjenner seg igjen i disse følelsene?

 

Anonymous poster hash: 486d2...dfc

[Anonym bruker]

Hvis dette var en god venninne du hadde, som du hadde stilt opp for og brukt all din energi på, som plutselig "dumpet" deg, så kunne du følt skuffelse.

 

Men å stille spørsmålet "Disse mnd vi har hatt sammen, betyr det ingenting??" til en 8 måneder gammel baby, blir nesten pinlig lesning.

Slutt å synes synd i deg selv, og fryd deg over at barnet ditt er så selvsikker, trygg og elsket, at hun ikke trenger å klamre seg til mamma hele tiden.

Og ikke minst: At hun og pappaen har et så godt forhold!

 

Anonymous poster hash: be887...cf2

[Anonym bruker]

Om det er noen trøst så er det ihvertfall helt normalt, at det plutselig er mye mer populært med pappa mener jeg.

 

Så har alle mine fire barn vært også, måten de plutselig begynte lyse opp på så fort pappa kom inn i rommet De blir vel litt lei av mamma da, mamma som alltid er der, vi blir tatt som en selvfølge også er det nytt og spennende med pappa på en måte.

 

Det går seg jo til, siden du har eldre barn vet du jo det. Selvfølgelig er hun glad i deg og trenger deg, men du er alltid der og det vet hun, så nå utforsker hun verden og andre mennesker i trygg forvisning om at du er rett bak henne.

Anonymous poster hash: f2deb...225

[Anonym bruker]

Så bra! Så bra at babyen din er trygg nok nå til å utforske verden, så bra at babyen ser at andre enn mamma kan gi kjærlighet.

 

Virker som du er mer avhengig av babyen enn det hun er av deg, og poenget med å være en god forelder er å være der når ungen trenger deg men lære dem å leve sitt eget liv uten mamma over skulderen 24/7

 

Anonymous poster hash: 85073...b33

[Anonym bruker]

For en flott utvikling hun har hatt!

Hun har hengt på deg til hun var trygg nok til å slippe tak, og har endelig begynt å søke seg mot pappa også. Det er da flott?

 

Hennes læringskurve har vært nokså abrupt for deg, kan jeg forstå. Men se på det som et normalt utviklingstrinn. Noen barn har det på samme måte med språk: de er stumme i to år, så kommer det fulle setninger og fiks ferdig grammatikk. Modningen skjer innvendig, mens barnet ikke ser ut til å ha noen særlig utvikling på feltet.

 

Anonymous poster hash: fd2d0...c7a

[Anonym bruker]

Høres ut som du har en trygg unge. Og at din innsats har vært med på å gjøre ungen trygg.

Skjønner at det kan være sårt, og skjønner at det vil lufte tankene dine her, helt anonymt. 

<3

Anonymous poster hash: 5746b...78a

[soleia]

Kan forstå følelsen, men du må prøve å heve deg over det.  Du har gjeve henne tryggleik og omsorg då ho trong det som mest, og er grunnfjellet i livet hennar.  No har ho starta utforskinga av resten av verda.  Berre ver glad for at ho har så stor interesse i pappaen og at dei og får eit trygt og godt forhold.

[Gjest Darwinia:-)]

Så flink du har vært. All tilstedeværelsen din har gjort at barnet ditt har lært å slippe taket. Hun vet at mamma er der uansett så hun er fri til å oppdage verden. Mamma passer på!

At hun knytter seg til pappaen er jo utelukkende positivt, det tror jeg du synes selv også hvis du bare tenker etter.

Det kan nok være litt rart å plutselig ikke være "den eneste" for barnet men det blir du fort vandt til.

[Evablaum]

Er du ikke riktig skrudd sammen. Barnet er 10 mnd!! Stakkars barn, du legger litt av et ansvar på det.

[Gjest Darwinia:-)]

Er du ikke riktig skrudd sammen. Barnet er 10 mnd!! Stakkars barn, du legger litt av et ansvar på det.

Hadde du svart søstra/venninna di på samme måten?

[Anonym bruker]

Hadde du svart søstra/venninna di på samme måten?

Eva Braun svarer alle på samme måte. Tror jeg bare installerer et filter på henne, så slipper jeg å lese innleggene hennes.

 

Anonymous poster hash: fd2d0...c7a

[Evablaum]

Hadde du svart søstra/venninna di på samme måten?

Hadde hun sagt noe så idiotisk, så hadde jeg selvsagt svart slik ja. Heldigvis er min omgangskrets litt mer oppegående enn flere av disse mødrene her inne. Avvist av en 10 måneder gammel baby..

For en utakknemlig unge. Fysj

[Anonym bruker]

Du blir ikke avvist av babyen din, hun utforsker verden og blir mer selvstendig.

Tenker at hvis dette er et problem for deg må du snakke med noen fagfolk om det❤

 

Hva skjer når hun blir tenåring og skriker at hun hater deg og at du er verdens verste mor?

Det gjør nemlig de fleste tenåringer ofte!

Jeg har tre tenåringer i hus, og dette skjer titt og ofte her😂

Men jeg vet jo at de ikke mener det, akkurat som en ti måneders gammel baby ikke avviser deg fordi hun blir glad for å se sin far.

 

Anonymous poster hash: 54cec...6d9

[Anonym bruker]

Hadde hun sagt noe så idiotisk, så hadde jeg selvsagt svart slik ja. Heldigvis er min omgangskrets litt mer oppegående enn flere av disse mødrene her inne. Avvist av en 10 måneder gammel baby..

For en utakknemlig unge. Fysj

Men så er de bare mennesker av kjøtt og blod, Eva. Det må du aldri glemme, selv om du har vært så heldig å få byttet ut hjertet med en plastpumpe og sjelelivet med en chip.

 

Anonymous poster hash: fd2d0...c7a

[Gjest Darwinia:-)]

Hadde hun sagt noe så idiotisk, så hadde jeg selvsagt svart slik ja. Heldigvis er min omgangskrets litt mer oppegående enn flere av disse mødrene her inne. Avvist av en 10 måneder gammel baby..

For en utakknemlig unge. Fysj

Og din omgangskrets består av deg og......deg?

[Anonym bruker]

Hvis du helt oppriktig ikke forstår hva som skjer med barnet ditt nå kan jeg anbefale deg å bli med på et Cos-kurs. Alle kommuner skal ha et slikt tilbud. 

Anonymous poster hash: e218a...86f

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle de av dere som har kommet med gode ord, råd og forsikringer.

 

Det er selvsagt satt på spissen når jeg spør meg om de første 8 månedene ikke har betydd noe, eller når jeg uttrykker sjalusi overfor pappaen. Ingenting er bedre enn at jenta har et godt forhold til sin far! Som noen av dere snappet opp, forsøkte jeg bare å beskrive  følelsene mine - irrasjonelle, såre og forvirrede som de er. Disse følelsene er tabu, og det finnes ingen andre steder jeg kan lufte tankene enn her.

 

HI

Anonymous poster hash: 486d2...dfc

[Anonym bruker]

HI

 

Det er helt normalt! Faktisk sånn det SKAL være 😊

 

Anonymous poster hash: 3b62d...c1d

[Mumua]

Veldig, veldig normal og sunn oppførsel fra barnet ditt og helt normalt at du føler deg slik også! Alt dette går i faser, les gjerne om de ulike utviklingssprangene de går gjennom så ser du at dette er helt etter boka Mi lille har hengt på meg frem til hun ble 14 mnd, nå er pappa myyye bedre enn mamma. Trodde jeg skulle føle meg trist når det skjedde, men jeg er dritglad for å få en pust i bakken Du har lov å kjenne på dette, men les om det så ser du at dette skjer de fleste. Plutselig er du best i verden igjen om litt, før det endrer seg på nytt. Mange av oss mødre blir mye mer følsomme etter å ha fått barn, det er både en velsignelse og en forbannelse av og til