Prioriterer han meg ikke, eller er jeg krevende?

[Anonym bruker]

Jeg fant meg en kjæreste i april ifjor. Vi bor ikke i samme by, men har planlagt å flytte sammen siden september. I september hadde han ikke funnet jobb her jeg bor, så han ville bli boende i sin hjemby til desember; men han lovte på tro og ære at ikke lengere enn desember iallefall. Nå i desember, kom han på besøk og fortalte at han har fått en unik jobbmulighet og er nødt til å bli der i seks måneder til.

Jeg har tilrettelagt turnusen min etter ham, fortalt venner og familie at han skal flytte hit, forberedt barn og far på at det kommer en stefar snart.... så prioriterer han helt annerledes! Han er ikke så ettertraktet på arbeidsmarkedet, da han mangler utdannelse og prikkfritt språk, men allikevel. Hva synes dere? Jeg føler meg så utrolig skuffet at jeg tror ikke jeg orker å fortsette; være sønderknust i en måned hver gang han drar, ha sommerfugler i magen i en måned før han kommer; jeg har snart hatt det slik i ett år.

Hva ville dere gjort?

 

 

 

Anonymous poster hash: 74858...dd0

[Anonym bruker]

Ta et hint.

Han vil ikke!

 

Anonymous poster hash: 61d38...8e6

[Anonym bruker]

Og du er sikker på at han ikke har en familie i hjembyen som han faktisk bor med? 

 

Jeg hadde droppa hele fyren uansett.

Anonymous poster hash: 1ad3d...4b8

[Evablaum]

Kan du forsørge ham i seks måneder da? Jeg hadde aldri flyttet til et nytt sted uten en jobb å gå til. Hadde du?

[Anonym bruker]

Du har barn fra før og bare etter fem måneder med et avstandsforhold skulle du flytte sammen. Og du har informert alle om det. Så skal han utsette det. Utsetter det igjen.

 

Vet du, hva han mener og ikke mener betyr ikke så mye. Ditt ansvar må være fokus på stabilitet for dine barn, og det er ikke noe man får når man planlegger å flytte sammen med man har hatt et avstandsforhold til fem måneder. Du får ikke stabilitet med dine barn når det utsettes gang på gang heller.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg sagt at du forstår at han velger jobben, om han mangler utdanning og har dårlig norsk så er det eneste fornuftige å ta gode jobbsjanser. Og så avslutter du og går videre i livet.

 

Neste gang bruker du langt bedre tid til å bli kjent med en mann før du involverer barna dine og planlegger samboerskap!

Anonymous poster hash: d3752...302

[Anonym bruker]

Du går jo altfor fort frem!

 

Jeg hadde også fått hetta om jeg var han. Det er virkelig ikke vanlig å flytte sammen med en mann etter så kort tid når man har barn altså....

Anonymous poster hash: 44d50...e33

[Anonym bruker]

Dette må da være bare tullball. 

Anonymous poster hash: cf354...584

[Anonym bruker]

Nå må du bremse dame! Bråbremse!

 

Hva i alle dager tenker du på?

Han vil ikke og du vet det nok innerst inne. Om du er heeeelt ærlig mot deg selv.

 

Anonymous poster hash: a736a...285

[Anonym bruker]

Skjønner din skuffelse, men har det sånn hast med å bo sammen? La det ligge litt til. I april neste år er det gått to år. Da bør han ha bestemt seg.

 

Anonymous poster hash: b39b1...a6c

[Anonym bruker]

Det høres veldig ansvarsfullt ut av han. Det bør du respektere. 

 

Det at DU har et behov for å vise frem et perfekt liv med ny kjæreste er ikke god nok grunn til å stå uten arbeid. 

Anonymous poster hash: fe14a...833

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. mulig det kan virke for andre som jeg forhaster meg, men vi har rotet sammen i over ett år og forlovet oss i oktober, så vi har gått fortere fram enn vanlig, ja. Men dette har vært et ønske for oss begge.. trodde jeg. Jeg er enig i at dette er fornuftig av ham, men samtidig føler jeg at det var feil av ham å forlove seg med meg og love meg gull og grønne skoger, når han allikevel prioriterer annerledes når han må velge..

Hi

 

Anonymous poster hash: 74858...dd0

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. mulig det kan virke for andre som jeg forhaster meg, men vi har rotet sammen i over ett år og forlovet oss i oktober, så vi har gått fortere fram enn vanlig, ja. Men dette har vært et ønske for oss begge.. trodde jeg. Jeg er enig i at dette er fornuftig av ham, men samtidig føler jeg at det var feil av ham å forlove seg med meg og love meg gull og grønne skoger, når han allikevel prioriterer annerledes når han må velge..

Hi

 

Anonymous poster hash: 74858...dd0

 

Så det du vil er at han skal flytte til deg og leve på arbeidsledighetstrygd når han i tillegg stiller svært svakt i arbeidsmarkedet?

 

Det virker uansett som om dere går for fort frem. Og du burde se det positive i dette, mannen ser viktigheten av å ta jobber for å bedre sine sjanser på arbeidsmarkedet istedenfor å flytte for å trolig gjøre seg selv arbeidsløs eller få dårligere muligheter på arbeidsmarkedet. Det er en ansvarlig mann. Først må man tenke på å brødfø seg selv.

Du ønsker deg en ansvarlig mann, gjør du ikke?

 

Uansett for raskt å skulle flytte sammen så kort tid etter han har møtt barna som det dere planla.

 

Anonymous poster hash: d3752...302

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. mulig det kan virke for andre som jeg forhaster meg, men vi har rotet sammen i over ett år og forlovet oss i oktober, så vi har gått fortere fram enn vanlig, ja. Men dette har vært et ønske for oss begge.. trodde jeg. Jeg er enig i at dette er fornuftig av ham, men samtidig føler jeg at det var feil av ham å forlove seg med meg og love meg gull og grønne skoger, når han allikevel prioriterer annerledes når han må velge..

Hi

 

Anonymous poster hash: 74858...dd0

Er du villig til å forsørge han da?

 

Anonymous poster hash: d0709...5f1

[Anonym bruker]

 

Så det du vil er at han skal flytte til deg og leve på arbeidsledighetstrygd når han i tillegg stiller svært svakt i arbeidsmarkedet?

 

Det virker uansett som om dere går for fort frem. Og du burde se det positive i dette, mannen ser viktigheten av å ta jobber for å bedre sine sjanser på arbeidsmarkedet istedenfor å flytte for å trolig gjøre seg selv arbeidsløs eller få dårligere muligheter på arbeidsmarkedet. Det er en ansvarlig mann. Først må man tenke på å brødfø seg selv.

Du ønsker deg en ansvarlig mann, gjør du ikke?

 

Uansett for raskt å skulle flytte sammen så kort tid etter han har møtt barna som det dere planla.

 

Anonymous poster hash: d3752...302

 

 

 

Må signere noe av dette. Men altså, HI og mannen er forlovet, altså de er seriøse. Mener dere andre at man skal vente X antall år uansett fordi det er en "regel"? Hva når de gifter seg, skal de vente i 2 år etter bryllupet med å bo sammen? Disse idiotiske "reglene" er rett og slett idiotiske. Heldigvis har jeg aldri hatt venninner som påprakket meg slike regler. Jeg har selv flyttet sammen med mannen ganske fort etter å ha vært 100 % alene med 2 barn i mange år, uten mulighet til å date noen i årevis uten å presentere dem for barna. Nå har vi vært sammen i 8 år, gift i 5, har fått to felles barn, som mine "private" barn forguder, kjøpt hus og fungerer som ordentlig familie. Min eldste sønn har fått farsfigur og en god mannlig omsorgsperson som han så sårt savnet da jeg var alene. Vi er ikke i nærheten av å gå fra hverandre og aldri vært der. Ikke alle bare puler uten forpliktelser og ser hva som skjer, enkelte av oss er ikke interessert i sånt tull.

 

Til HI: vanskelig å si hva han mener. Jeg synes, som anonym over, at det er fornuftig å opparbeide seg erfaring, bedre språket (forstod det slik at han var utenlandsk? Språket er kjempeviktig, uten plettfritt språk har du ingenting på arbeidsmarkedet å gjøre). Samtidig så bør dere ha konkrete planer for fremtiden hvis dere er forlovet - når disse 6 måneder har gått, må han på forhånd ha søkt jobber der du bor, ha en plan for hva han gjør med livet sitt og så videre. Ønsker deg lykke til, og SNAKK med ham! Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold. Selv om min mann og jeg har det fint i forholdet, er vi på "oppdateringssamtale" hos FVK to ganger i året, der vi snakker konstruktivt om utfordringer og suksesser i vårt forhold det siste halvåret, får kommentarer fra en upartisk tredjeperson og ser hva som er bra, og hva som bør bli enda bedre. Kjenner flere par, både i Norge og utlandet, som går til terapi for å vedlikeholde ekteskapet, ikke når ekteskapet er på bristepunktet - da er det som regel for sent.

 

Anonymous poster hash: f5e6c...ebe

[Anonym bruker]

"Vi har rotet i over ett år".

En setning jeg ikke har hørt siden 8. Klasse tror jeg.

 

Det er altfor fort. Og rett og slett uansvarlig å invitere en ny fyr til å bo med deg, før dine barn har fått mulighet til å bli kjent med ham, og si sin mening.

 

Du virker desperat, og han virker useriøs.

Vis omverdenen og deg selv at du er en moden, voksen kvinne.

 

Anonymous poster hash: 05970...aa5

[Anonym bruker]

 

Må signere noe av dette. Men altså, HI og mannen er forlovet, altså de er seriøse. Mener dere andre at man skal vente X antall år uansett fordi det er en "regel"? Hva når de gifter seg, skal de vente i 2 år etter bryllupet med å bo sammen? Disse idiotiske "reglene" er rett og slett idiotiske. Heldigvis har jeg aldri hatt venninner som påprakket meg slike regler. Jeg har selv flyttet sammen med mannen ganske fort etter å ha vært 100 % alene med 2 barn i mange år, uten mulighet til å date noen i årevis uten å presentere dem for barna. Nå har vi vært sammen i 8 år, gift i 5, har fått to felles barn, som mine "private" barn forguder, kjøpt hus og fungerer som ordentlig familie. Min eldste sønn har fått farsfigur og en god mannlig omsorgsperson som han så sårt savnet da jeg var alene. Vi er ikke i nærheten av å gå fra hverandre og aldri vært der. Ikke alle bare puler uten forpliktelser og ser hva som skjer, enkelte av oss er ikke interessert i sånt tull.

 

Til HI: vanskelig å si hva han mener. Jeg synes, som anonym over, at det er fornuftig å opparbeide seg erfaring, bedre språket (forstod det slik at han var utenlandsk? Språket er kjempeviktig, uten plettfritt språk har du ingenting på arbeidsmarkedet å gjøre). Samtidig så bør dere ha konkrete planer for fremtiden hvis dere er forlovet - når disse 6 måneder har gått, må han på forhånd ha søkt jobber der du bor, ha en plan for hva han gjør med livet sitt og så videre. Ønsker deg lykke til, og SNAKK med ham! Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold. Selv om min mann og jeg har det fint i forholdet, er vi på "oppdateringssamtale" hos FVK to ganger i året, der vi snakker konstruktivt om utfordringer og suksesser i vårt forhold det siste halvåret, får kommentarer fra en upartisk tredjeperson og ser hva som er bra, og hva som bør bli enda bedre. Kjenner flere par, både i Norge og utlandet, som går til terapi for å vedlikeholde ekteskapet, ikke når ekteskapet er på bristepunktet - da er det som regel for sent.

 

Anonymous poster hash: f5e6c...ebe

 

Forlovelse er ikke nødvendigvis synonymt med seriøs. Alle kan forlove seg.

 

Anonymous poster hash: 05970...aa5

[Anonym bruker]

En mann du har "rotet med" i ett år, har ikke utdannelse, snakker ikke skikkelig norsk, utsetter samboerskap igjen og igjen, ja han høres ut som en ressurs for barna dine.

 

Har ungene i det hele tatt møtt han over lenger enn en helg? For alt du vet har han 10 kjærester på hjemplassen

 

Anonymous poster hash: 48074...3f0

[Mamma til 2 søte]

Jeg tror ikke du kjenner han godt nok... Og det er nok like greit. Får håpe det jobbtilbudet hans er reelt da 😊

[Anonym bruker]

Forlovelse er ikke nødvendigvis synonymt med seriøs. Alle kan forlove seg.

 

Anonymous poster hash: 05970...aa5

 

 

Joda, i teorien. Men i min omgangskrets går ikke folk rundt og forlover seg i hytt og vær. Hos oss bruker man å bli forlovet fordi man planlegger å gifte seg i nærmeste fremtid. Forlovelse er ikke en lek, som mange tror.

 

Anonymous poster hash: f5e6c...ebe

[Anonym bruker]

 

Må signere noe av dette. Men altså, HI og mannen er forlovet, altså de er seriøse. Mener dere andre at man skal vente X antall år uansett fordi det er en "regel"? Hva når de gifter seg, skal de vente i 2 år etter bryllupet med å bo sammen? Disse idiotiske "reglene" er rett og slett idiotiske. Heldigvis har jeg aldri hatt venninner som påprakket meg slike regler. Jeg har selv flyttet sammen med mannen ganske fort etter å ha vært 100 % alene med 2 barn i mange år, uten mulighet til å date noen i årevis uten å presentere dem for barna. Nå har vi vært sammen i 8 år, gift i 5, har fått to felles barn, som mine "private" barn forguder, kjøpt hus og fungerer som ordentlig familie. Min eldste sønn har fått farsfigur og en god mannlig omsorgsperson som han så sårt savnet da jeg var alene. Vi er ikke i nærheten av å gå fra hverandre og aldri vært der. Ikke alle bare puler uten forpliktelser og ser hva som skjer, enkelte av oss er ikke interessert i sånt tull.

 

Til HI: vanskelig å si hva han mener. Jeg synes, som anonym over, at det er fornuftig å opparbeide seg erfaring, bedre språket (forstod det slik at han var utenlandsk? Språket er kjempeviktig, uten plettfritt språk har du ingenting på arbeidsmarkedet å gjøre). Samtidig så bør dere ha konkrete planer for fremtiden hvis dere er forlovet - når disse 6 måneder har gått, må han på forhånd ha søkt jobber der du bor, ha en plan for hva han gjør med livet sitt og så videre. Ønsker deg lykke til, og SNAKK med ham! Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold. Selv om min mann og jeg har det fint i forholdet, er vi på "oppdateringssamtale" hos FVK to ganger i året, der vi snakker konstruktivt om utfordringer og suksesser i vårt forhold det siste halvåret, får kommentarer fra en upartisk tredjeperson og ser hva som er bra, og hva som bør bli enda bedre. Kjenner flere par, både i Norge og utlandet, som går til terapi for å vedlikeholde ekteskapet, ikke når ekteskapet er på bristepunktet - da er det som regel for sent.

 

Anonymous poster hash: f5e6c...ebe

Er "forlovelse" en big deal, altså? Er ikke det bare noe romantisk pjatt som folk i avstandsforhold bruker for å holde seg varme?

 

Å flytte sammen i voksen alder bør være gjenstand for en GOD DEL seriøs overveielse. Mange ting skal snakkes om. Hvor de skal bo. Om den ene flytterbinn hos den andre, eller om de finner noe helt nytt sammen. Økonomi. Hvem betaler hva. Skal den ene leie av den andre, eller kjøpe seg inn. Hvordan den nye voksenpersonen skal forholde seg til barna. Hvor lang tid de trenger på å akseptere dette. Hvilke rammer stefarens "autoritet" og ansvar skal ha. Og så alle små praktiske ting og oppgaver i hjemmet, dagsrytme, rutiner, pendling og de mer trivielle elementene.

 

Ingen av disse tingene får en bedre løsning av at folk er mest mulig forelska når de skal avgjøre dem.... Så en "tidsfrist" handler ikke om en karantene. Men om å være realist når man legger det BEST MULIGE grunnlaget for sitt fremtidige liv.

 

 

Anonymous poster hash: b39b1...a6c

[Anonym bruker]

Han høres mer fornuftig ut enn deg! Har man bar lar man på ingen måte fremmede flytte inn! Han her er fremmed. Gi det ett år eller tre til og du innser det selv! Ta deg sammen og ta deg av ungene dine

 

Anonymous poster hash: 564f7...66b

[Anonym bruker]

Likte så godt svaret ditt. Er i situasjon at jeg i fremtiden skal flytte sammen med en. Har grublet på hvilke spørsmål som må avklares først. Du vil ikke lage en egen tråd om det med tips? Tror det er mange som er i samme situasjon men ikke kommer på alt som er lurt å avklare midt oppi en forelskelse.

 

Anonymous poster hash: 80a9b...209

[Anonym bruker]

Er "forlovelse" en big deal, altså? Er ikke det bare noe romantisk pjatt som folk i avstandsforhold bruker for å holde seg varme?

 

Å flytte sammen i voksen alder bør være gjenstand for en GOD DEL seriøs overveielse. Mange ting skal snakkes om. Hvor de skal bo. Om den ene flytterbinn hos den andre, eller om de finner noe helt nytt sammen. Økonomi. Hvem betaler hva. Skal den ene leie av den andre, eller kjøpe seg inn. Hvordan den nye voksenpersonen skal forholde seg til barna. Hvor lang tid de trenger på å akseptere dette. Hvilke rammer stefarens "autoritet" og ansvar skal ha. Og så alle små praktiske ting og oppgaver i hjemmet, dagsrytme, rutiner, pendling og de mer trivielle elementene.

 

Ingen av disse tingene får en bedre løsning av at folk er mest mulig forelska når de skal avgjøre dem.... Så en "tidsfrist" handler ikke om en karantene. Men om å være realist når man legger det BEST MULIGE grunnlaget for sitt fremtidige liv.

 

 

Anonymous poster hash: b39b1...a6c

 

"Er "forlovelse" en big deal, altså? Er ikke det bare noe romantisk pjatt som folk i avstandsforhold bruker for å holde seg varme"

 

Ja, forlovelse er en big deal! En forlovelse er er løfte om at man skal gifte seg. Så å bruke en forlovelse som et romantisk pjatt i et avstandsforhold er ufint gjort overfor den andre som da tror at dette er ekte og seriøse saker.

 

 

Anonymous poster hash: ed571...899

[Anonym bruker]

"Er "forlovelse" en big deal, altså? Er ikke det bare noe romantisk pjatt som folk i avstandsforhold bruker for å holde seg varme"

 

Ja, forlovelse er en big deal! En forlovelse er er løfte om at man skal gifte seg. Så å bruke en forlovelse som et romantisk pjatt i et avstandsforhold er ufint gjort overfor den andre som da tror at dette er ekte og seriøse saker.

 

 

Anonymous poster hash: ed571...899

Tjah.

 

For meg "gjelds" det altså like mye om vi bare har hatt en muntlig avtale om å gifte oss.

 

Jeg kjenner mange som har vært forlovet. Inkludert meg selv, da jeg var 19 og skulle flytte litt lengre bort enn kjæresten var komfortabel med... Felles for alle sammen er at ingen av dem ble gift med den de var forlovet med!

 

Anonymous poster hash: b39b1...a6c

[Anonym bruker]

Tjah.

 

For meg "gjelds" det altså like mye om vi bare har hatt en muntlig avtale om å gifte oss.

 

Jeg kjenner mange som har vært forlovet. Inkludert meg selv, da jeg var 19 og skulle flytte litt lengre bort enn kjæresten var komfortabel med... Felles for alle sammen er at ingen av dem ble gift med den de var forlovet med!

 

Anonymous poster hash: b39b1...a6c

Den ser jeg. Derfor det er tullete å fri til en når en er så ung og vet ikke om ting er liv laga.

 

Anonymous poster hash: ed571...899