Dere med diagnose barn. Skyldfølelse som foreldre.

[Anonym bruker]

Har ikke dere blitt selv nedbrytt? Jeg har 2 barn , et som har fått diagnosen depresjon.

 

Mitt yngste barn er henvist etter ønske fra ppt som mistenker add pga konsentrasjon vansker.

 

Har samarbeidet godt med skole , lege og psykiatrien som har hatt utredning. Det er jo selvfølgelig topp at barna mine får hjelpen de trenger.

 

MEN, jeg har startet å klandre meg selv veldig, får negative tanker om hvordan mor jeg er. At jeg er skyld i det selv om det egentlig er absurd. Føler at jeg ikke strekker til 100%.

 

Hvordan takler/ taklet du dette?

 

Anonymous poster hash: d2d59...114

[Anonym bruker]

Har med hånda på hjertet aldri tenkt "skyld". Sykdom kan ramme alle. Barnet selv skyldte på meg, men jeg kunne høre at det var psykosen som snakket og ikke ham selv (han ble tvangsinnlagt, akutt manisk med psykotiske trekk).

 

 

 

Anonymous poster hash: 99276...217

[Anonym bruker]

Her er det "bare" dårlig syn på barnet (+10), som ble oppdaget på 4-års kontrollen. Men ja, jeg har ekstremt dårlig samvittighet for at vi ikke oppdaget det selv tidligere, og spesielt for alle gangene jeg har prøvd å få henne til å leke selv mens hun ville sitte på fanget mitt eller ha meg med på gulvet konstant. Jeg antar at hun ble engstelig når jeg kom for langt bort og hun ikke så meg... Jeg har fått hjelp fra helsestasjonen med noen timer hos psykolog. Vet ikke om det hjelper enda, men det blir vel ikke verre i hvert fall. Også har jeg en mann som er god å snakke med.

 

Anonymous poster hash: 3e692...1ed

[Anonym bruker]

Ja veldig. Har et "barn" som sliter veldig. Blir nok ung ufør. Tenker hele tiden at om jeg hadde gjort ting annerledes så hadde barnet vært friskt. Burde også ha forlatt faren til barnet langt tidligere enn det jeg gjorde.går ikke én dag uten at jeg tenker på det. Angrep også på at jeg ikke hadde barneforsikring med ufør. Har gjort det jeg kunne, men kunne likevel ha gjort ting annerledes.

 

Anonymous poster hash: 6a441...308

[Anonym bruker]

Jeg kjenner selvsagt iblant på at jeg ikke gjør nok. At jeg kunne gjort en enda større innsats for barnet mitt. Ikke direkte at jeg har skyld i situasjonen pr idag, men at jeg kanskje er med på å forlenge den. Men så vet jeg jo at det er umulig å vite, kanskje gjør jeg den kortere? Kanskje er jeg den beste forelderen barnet kan ha. Siden dette som sagt er umulig å vite, så prøver jeg å være fornøyd med jobben jeg gjør, og håpe på bedre dager. Så nei, jeg har ikke altfor mye skyldfølelse eller dårlig samvittighet nei. 

Anonymous poster hash: b9cba...6a8

[Anonym bruker]

Her er det "bare" dårlig syn på barnet (+10), som ble oppdaget på 4-års kontrollen. Men ja, jeg har ekstremt dårlig samvittighet for at vi ikke oppdaget det selv tidligere, og spesielt for alle gangene jeg har prøvd å få henne til å leke selv mens hun ville sitte på fanget mitt eller ha meg med på gulvet konstant. Jeg antar at hun ble engstelig når jeg kom for langt bort og hun ikke så meg... Jeg har fått hjelp fra helsestasjonen med noen timer hos psykolog. Vet ikke om det hjelper enda, men det blir vel ikke verre i hvert fall. Også har jeg en mann som er god å snakke med.

 

Anonymous poster hash: 3e692...1ed

Jeg vet ikke om dette er noen trøst. Men jeg har tre barn med normalt syn. Og alle de har vært slik du beskriver: needy, vil ha meg med i leken hele tiden, skal helst sitte fysisk fastklistret til meg 24/7. Og jeg har jo i enkelte situasjoner ikke etterkommet det ønsket...

 

Så det trenger ikke bare ha med synet å gjøre. Det er vel en del av personligheten og en løsrivelsesprosess alle barn må gjennom.

 

Anonymous poster hash: 200ba...d5d

[Anonym bruker]

Her er det "bare" dårlig syn på barnet (+10), som ble oppdaget på 4-års kontrollen. Men ja, jeg har ekstremt dårlig samvittighet for at vi ikke oppdaget det selv tidligere, og spesielt for alle gangene jeg har prøvd å få henne til å leke selv mens hun ville sitte på fanget mitt eller ha meg med på gulvet konstant. Jeg antar at hun ble engstelig når jeg kom for langt bort og hun ikke så meg... Jeg har fått hjelp fra helsestasjonen med noen timer hos psykolog. Vet ikke om det hjelper enda, men det blir vel ikke verre i hvert fall. Også har jeg en mann som er god å snakke med.

 

Anonymous poster hash: 3e692...1ed

Men altså, hvis brillene er korrigerende +10, da betyr det jo at barnet er overlangsynt. Da ser hun deg tydeligere desto lengre vekk du er!

Dette vet jeg pga jeg selv er sterkt nærsynt, -7, og for meg er det grøtete å se en person 5 meter unna. Så hvis hun var nærsynt kan jeg skjønne at du skylder atferden på synet.

 

Men siden hun er langsynt, tenker jeg St atferden hennes handler om personlighet og modningstrinn der og da.

 

Anonymous poster hash: 99276...217