Barneoppdragelse

[Anonym bruker]

Utallige tråder om oppdragelse her de siste dagene.

 

Og noe går igjen: de som sier hvilke regler de har for barna og at de holder fast på disse, blir kalt autoritære, usjarmerende og mye annet rart, av noen enkeltbrukere.

 

Min teori er at de som selv sliter mest ned disiplinen, og som har unger som aldri har lært å høre etter, er kjempeflaue og skamfulle over det. Men siden det er så fælt å innrømme, så later de heller som om alle vi som faktisk krever noe av barna, er slemme og usympatiske.

 

Har hatt flere sånne i min egen familie, derfor tror jeg det skyldes skamfølelse. Hun ene ba søstrene om råd fordi ungene oppførte seg så dårlig. Ungene var ikke til å ha i trehus. Helt umulige å ha ved matbordet. Men da hun fikk råd, klarte hun ikke å følge dem. Enden på visa var at hun skjelte ut søstrene og sa at "eneste grunnen til at dere ble lærere, er at dere liker så godt å plage barn!"

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 29955...246

[Anonym bruker]

Jeg tror heller det skyldes at når noen beskriver reglene sine skriftlig virker det veldig rigid. Det trenger det ikke være i virkeligheten.

 

Anonymous poster hash: a8486...0e4

[Anonym bruker]

Utallige tråder om oppdragelse her de siste dagene.

 

Og noe går igjen: de som sier hvilke regler de har for barna og at de holder fast på disse, blir kalt autoritære, usjarmerende og mye annet rart, av noen enkeltbrukere.

 

Min teori er at de som selv sliter mest ned disiplinen, og som har unger som aldri har lært å høre etter, er kjempeflaue og skamfulle over det. Men siden det er så fælt å innrømme, så later de heller som om alle vi som faktisk krever noe av barna, er slemme og usympatiske.

 

Har hatt flere sånne i min egen familie, derfor tror jeg det skyldes skamfølelse. Hun ene ba søstrene om råd fordi ungene oppførte seg så dårlig. Ungene var ikke til å ha i trehus. Helt umulige å ha ved matbordet. Men da hun fikk råd, klarte hun ikke å følge dem. Enden på visa var at hun skjelte ut søstrene og sa at "eneste grunnen til at dere ble lærere, er at dere liker så godt å plage barn!"

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 29955...246

Det jeg lurer på: var ungene til å ha i murhus? Siden de ikke var til å ha i trehus?

 

Anonymous poster hash: 8b253...2a3

[Anonym bruker]

Det jeg lurer på: var ungene til å ha i murhus? Siden de ikke var til å ha i trehus?

 

Anonymous poster hash: 8b253...2a3

Under tvil. I trehus knaker det i alle sammenføyningene 😂

 

Anonymous poster hash: 29955...246

[Anonym bruker]

Jeg tror heller det skyldes at når noen beskriver reglene sine skriftlig virker det veldig rigid. Det trenger det ikke være i virkeligheten.

 

Anonymous poster hash: a8486...0e4

Helt sant, det kan se annerledes ut på skrift. Men derifra til å forsvare total grensefrihet, og den aggresjonen og det slagget som kommer opp - det mener jeg må ha sin årsak i noe mer enn at "andres regler lyder rigide".

 

Anonymous poster hash: 29955...246

[Anonym bruker]

Tror mange tar ting veldig bokstavelig også.

 

Når jeg sier at barna mine må bidra i huset tilpasset alder og evner, at de må sitte pent ved bordet, at jeg bestemmer skjermbruk, at jeg forlanger respekt og at de gjør som de får beskjed om uten å protestere osv så høres det jo ikke ut som vi har et veldig koselig og kjærlig hjem

 

Men det har vi, for vi er ikke rigide, vi kan slingre litt innimellom, barna kan få si meningen sin om ting osv.

 

Vi har mye kos og klem, mye empati for hverandre, og hjelper hverandre og har det fint sammen. Det grunnleggende i barneoppdragelsen er absolutt på plass, barna gjør som de får beskjed om og har stor respekt for oss foreldre, men det betyr jo ikke at de aldri protesterer eller trasser.

 

Verden består av mange nyanser, den er sjelden svart/hvit. Men når man skriftlig beskriver hovedtankene i oppdragelsen sin her, så ser det kanskje litt voldsomt ut for de som tar det helt bokstavelig og tror man driver nærmest et naziregime hjemme...

Anonymous poster hash: 8e01e...a5d

[Superdolly]

Jeg tror det henger sammen med at enkelte brukere skriver med nick, tør å stå for sine meninger og kan virke litt annerledes enn den gemene hop, og da blir man husket og lagt merke til. I tillegg kan man fort få inntrykk av at enkelte her inne har som hovedgeskjeft å stalke nevnte brukere, samle på alt de skriver og kaste det frem i en hvilken som helst tråd.

[Anonym bruker]

Jeg tror det henger sammen med at enkelte brukere skriver med nick, tør å stå for sine meninger og kan virke litt annerledes enn den gemene hop, og da blir man husket og lagt merke til. I tillegg kan man fort få inntrykk av at enkelte her inne har som hovedgeskjeft å stalke nevnte brukere, samle på alt de skriver og kaste det frem i en hvilken som helst tråd.

Det gjør enkelte, ja.

 

Men jeg tenker mer på at "motstanderne" av oppdragelse (hvis noe sånt finnes, da) ikke selv kommer med tips eller alternativer. F eks "vi syns ikke det er så om å gjøre å sitte pent ved bordet. Hos oss spiser folk når de er sultne, vi har tatt et bevisst valg om det."

 

Når de ikke selv bidrar med alternative tanker, får det meg dessverre bare til å tro at de ikke har noen alternativ tanke. De vil bare ikke føle på den kritikken som ligger implisitt i at andre mødre faktisk gjennomfører sine forsetter.

 

Anonymous poster hash: 29955...246

[Giss]

Det er flere veie til Rom og alle har jo tatt noen valg i forhold til hvordan de selv gjør det. I tillegg er det et emne mange føler sterkt omkring. Og man kan ha dårlig samvittighet både for å være streng og for å være ettergivende. Så det er jo ikke rart det blir litt krig.

[Anonym bruker]

Jeg husker fra min undervisning på RBUP så ble det sagt at autoritære foreldre ofte er hellig overbevist om at deres oppdragermåte er best, og at alle andre var for ettergivende (inkludert de autoritative).

 

Så vet man etter hvert veldig godt at atferdsvansker hos barn oftest skjer hos altfor ettergivende foreldre ja, men i veldig stor grad hos de altfor strenge også.

 

Også må jeg vel si...det er SÅ enkelt å rådgive folk som har barn som er 10 år eldre enn det enn selv har. Problemstilinger har det med å bite en i rompa : D

 

Anonymous poster hash: aa7a2...3e1

[Anonym bruker]

Jeg husker fra min undervisning på RBUP så ble det sagt at autoritære foreldre ofte er hellig overbevist om at deres oppdragermåte er best, og at alle andre var for ettergivende (inkludert de autoritative).

 

Så vet man etter hvert veldig godt at atferdsvansker hos barn oftest skjer hos altfor ettergivende foreldre ja, men i veldig stor grad hos de altfor strenge også.

 

Også må jeg vel si...det er SÅ enkelt å rådgive folk som har barn som er 10 år eldre enn det enn selv har. Problemstilinger har det med å bite en i rompa : D

 

Anonymous poster hash: aa7a2...3e1

Aldeles sant, men er det ikke merkelig at man selv ikke engang sier hva man syns er MER riktig, heller enn å bare si at de andres måte er feil, for streng, oppdrar roboter, bla bla bla?

 

Dessuten - den gangen jeg kun hadde ett barn, og barnet var 4, var min slektning (hun som ikke kunne ha ungene i trehus) dypt misunnelig over at jeg var i stand til å være tydelig, sette standard og ikke minst følge den opp. Jeg hadde lest meg opp, og tatt noen aktive valg omkring hvilken mamma jeg ønsket å være. (Intensjon kan veie opp for erfaring...) Selv ombestemte hun seg 60 ganger i timen overfor sine. Så selv om hun hadde to, og de var 10 år eldre enn min, så hadde hun likevel bruk for å lære noe av meg. (Hennes ettergivende stil har i alle fall bitt henne grundig i rompa. "Skjønner ikke at vi slapp unna med det", sier de voksne barna i dag.)

 

Anonymous poster hash: 29955...246

[Anonym bruker]

Utallige tråder om oppdragelse her de siste dagene.

 

Og noe går igjen: de som sier hvilke regler de har for barna og at de holder fast på disse, blir kalt autoritære, usjarmerende og mye annet rart, av noen enkeltbrukere.

 

Min teori er at de som selv sliter mest ned disiplinen, og som har unger som aldri har lært å høre etter, er kjempeflaue og skamfulle over det. Men siden det er så fælt å innrømme, så later de heller som om alle vi som faktisk krever noe av barna, er slemme og usympatiske.

 

Har hatt flere sånne i min egen familie, derfor tror jeg det skyldes skamfølelse. Hun ene ba søstrene om råd fordi ungene oppførte seg så dårlig. Ungene var ikke til å ha i trehus. Helt umulige å ha ved matbordet. Men da hun fikk råd, klarte hun ikke å følge dem. Enden på visa var at hun skjelte ut søstrene og sa at "eneste grunnen til at dere ble lærere, er at dere liker så godt å plage barn!"

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 29955...246

Jeg er absolutt ikke skamfull over å være ettergivende og mindre streng enn mange andre sure og maksyke mammaer. Bevisst valg herfa.Ungen er grei 😊

 

Anonymous poster hash: abaae...ae4

[Anonym bruker]

Jeg er absolutt ikke skamfull over å være ettergivende og mindre streng enn mange andre sure og maksyke mammaer. Bevisst valg herfa.Ungen er grei 😊

 

Anonymous poster hash: abaae...ae4

Må man være sur hvis man ikke er ettergivende altså?

 

Du passer akkurat inn i beskrivelsen, for øvrig: klarer ikke forsvare din egen metode med en saklig grunngivning, det eneste du klarer er å klistre merkelapper på dem som forsvarer sin.

 

Anonymous poster hash: 29955...246

[Anonym bruker]

Må man være sur hvis man ikke er ettergivende altså?

 

Du passer akkurat inn i beskrivelsen, for øvrig: klarer ikke forsvare din egen metode med en saklig grunngivning, det eneste du klarer er å klistre merkelapper på dem som forsvarer sin.

 

Anonymous poster hash: 29955...246

Det er da akkurat det du gjør selv også.

 

Anonymous poster hash: b0767...f4a

[Anonym bruker]

Jeg blir sikkert oppfattet som slækk mor. Jeg ber barna gjøre noe, hvis de ikke vil får de lov til det, men de må argumentere for hvorfor de ikke skal gjøre det. Jeg vil ikke avle roboter som gjør alt mulig uten å stille spørsmål ved hvorfor de gjør det. Hvis jeg har bedre argumenter enn de, eller deres ikke holder mål, må de gjøre det likevel. Jeg forventer ikke at de skal være nikkedukker som gjør alt "as told"

 

Men jeg er ikke slækk mor. Får høre fra både barna og deres venner at jeg er en av de strengeste foreldrene de vet om. Men alle vil være her likevel. Barna har venner på besøk nesten hver dag og vennene til barna vil gjerne være sammen med meg, så jeg tror nok jeg er en kombinasjon av streng, rettferdig, kjærlig og sta eller noe. Jeg diller i alle fall ikke. Jeg kaller en spade for en spade.

 

Men jeg måtte le litt da læreren til 10-åringen ringte meg og sa hun hadde bedr barna rydde pultene sine og mitt barn hadde argumentert for hvorfor det ikke var nødvendig. "Det blir jo bare rotete igjen". Læreren hadde argumentert bedre og barnet ga seg

 

Anonymous poster hash: 9d3b5...9ad

[Anonym bruker]

Det er da akkurat det du gjør selv også.

 

Anonymous poster hash: b0767...f4a

Nei, jeg beskriver den atferden jeg ønsker å lære barna, og hvordan jeg tenker å oppnå det. Jeg kaller ikke alle andre for "latsabber" eller lignende likevel.

 

Anonymous poster hash: 29955...246