Mulig og slutte å være sjalu??

[Anonym bruker]

Meg og min samboer er veldig glad i hverandre, men en ting setter forholdet vårt i fare. Det er at jeg er så fryktelig sjalu. Jeg greier aldri og stole på at det han sier er sant, og krever ofte at han beviser det han sier om han skal noe eller har vært noen plass. Jeg er veldig redd for å miste han, men kjenner at jeg driver han fra meg på denne måten som jeg holder på.

 

Det resulterer jo i at han slutter og si det som det er, for å slippe mas fra meg, og så blir det bare mere krangling når jeg finner ut at han har løyet for meg.

Detter har blitt en ond sirkel som vi sliter med å komme ut av...

 

Hva skal jeg gjøre når jeg ikke greier å skjerpe meg? Og hva andre kan han gjøre for å hjelpe meg å bli tryggere på han?

 

Anonymous poster hash: 402dc...33b

[Anonym bruker]

Etter å ha vært i forhold med menn som er som du beskriver, så er jeg utrolig glad for at du innser at du har et problem! Det er første steg.

 

Når du har forstått det, kan du begynne å jobbe med det. Men du kan ikke gjøre det på egenhånd. Snakk med psykolog, vær så snill, for din og din manns skyld. Kanskje dere også kan gå i parterapi, men det viktigste er at du får hjelp med dine følelser og tanker.

 

Anonymous poster hash: 0f4d1...72d

[Anonym bruker]

Vet du, du må VELGE å stole på han.

Du må velge å tro at han ønsker deg godt og ikke kommer til å lyve til deg.

 

Du kan nemlig aldri garantere noe 100%.

Og du kan ikke kreve at han skal berolige deg til enhver tid. Du må bare bite sammen gommene og holde munn, selv om du tviler.

 

Om du ikke kan leve med at du aldri kan være helt helt sikker, så kan du like godt gi opp.

Din måte vil iallfall garantert kvele kjærligheten.

 

Anonymous poster hash: e7c85...a10

[Anonym bruker]

Du må innse og godta at han ikke er din eiendom. Så enkelt, og så vanskelig.

 

Anonymous poster hash: d57a4...074

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg slik at det er din (sykelige) sjalusi som er årsaken til problemene, ikke det at han har gjort ting som har fått deg til å tvile på ham? Altså, at du var sjalu før han begynte å endre adferd fordi han er redd din ubegrunnede sjalusi?

 

Du spør:

"Hva skal jeg gjøre når jeg ikke greier å skjerpe meg? Og hva andre kan han gjøre for å hjelpe meg å bli tryggere på han?"

Hele innlegget ditt forteller at du innser at problemet ligger hos deg. Likevel, med disse spørsmålene så konstaterer du først at du ikke greier "å skjerpe deg" (du har gitt opp, eller tror eller vil ikke endre deg?) - og at du tror eller håper at løsningen skal ligge i at han gjør ting anderledes slik at du ikke skal få noen grunn til at du skal bli sjalu.

Ser du krasjen i dette selv?

 

Du spør hva han kan gjøre for at du skal bli tryggere på ham. Svaret ligger i hva du kan gjøre for å bli tryggere på deg selv!

Hvis du var tryggere på deg selv hadde du stolt på at du selv var nok for ham. Hvis du var tryggere på deg selv så ville du innsett at tillit i et forhold er nok. Tillit er på mange måter et valg. Du velger helt konsekvent å ikke stole på ham, for du tror ikke at han kan være glad nok i deg til å holde seg kun til deg. (jeg tar altså for gitt at han ikke har gjort noe alvorlig for å få deg til å tvile på det). Hvordan tror du det er for ham å leve med en person som hver dag (?) forteller ham at hun ikke stoler på ham, en som forsøker å kontrollere hver minste lille ting han gjør eller sier? Man kan velge å stole på noen, men da må man også være trygg nok på seg selv og tenke at "jeg er bra nok". Du kan ikke kontrollere fremtiden. Men du kan ta et valg. Det du vet er at du er glad i ham, han er glad i deg. Er ikke det nok? Du er redd for å bli såret, derfor forsøker du på en sykelig måte å kontrollere alt han gjør og sier, du forsøker å ha full kontroll på ham. Men én ting er 100 % sikkert - hvis ikke DU gjør noe med ditt eget problem, da VIL du bli såret! Det å leve med en sykelig sjalu person er uutholdelig, og en dag får mannen din nok om du ikke gjør noe med ditt problem.

 

Du konstaterer at du ikke greier å skjerpe deg. Vel, du har et valg, skaffe deg den hjelpen DU trenger for å skjepe deg - eller miste ham. Det finnes ingen raske løsninger, DU må gjøre jobben selv! Er du villig til det?

 

Om du er villig til det synes jeg du skal fortelle mannen at du innser at du har et problem med sykelig sjalusi og at du ønsker å gjøre noe med det. Så bestiller du mandag time til legen din og får henvisning til psykolog, har du råd til det går du til privat psykolog uten venteliste. Og etter du har gjort det på mandagen, da ringer du familievernkontoret og ber om time til dere til parterapi.

 

Det du må innse nå er at det er DU som lager problemet, og det er DU som må gjøre noe med deg selv for å endre deg.

Blir du trygg nok på deg selv så trenger du ikke være sjalu! Men du må innse at du trenger hjelp, og du må gjøre det nå. Hvis du ikke starter endringen med det samme blir det for sent. Du må velge.

 

 

Anonymous poster hash: e8858...c4c

[Anonym bruker]

 

Jeg forstår deg slik at det er din (sykelige) sjalusi som er årsaken til problemene, ikke det at han har gjort ting som har fått deg til å tvile på ham? Altså, at du var sjalu før han begynte å endre adferd fordi han er redd din ubegrunnede sjalusi?

 

Du spør:

"Hva skal jeg gjøre når jeg ikke greier å skjerpe meg? Og hva andre kan han gjøre for å hjelpe meg å bli tryggere på han?"

Hele innlegget ditt forteller at du innser at problemet ligger hos deg. Likevel, med disse spørsmålene så konstaterer du først at du ikke greier "å skjerpe deg" (du har gitt opp, eller tror eller vil ikke endre deg?) - og at du tror eller håper at løsningen skal ligge i at han gjør ting anderledes slik at du ikke skal få noen grunn til at du skal bli sjalu.

Ser du krasjen i dette selv?

 

Du spør hva han kan gjøre for at du skal bli tryggere på ham. Svaret ligger i hva du kan gjøre for å bli tryggere på deg selv!

Hvis du var tryggere på deg selv hadde du stolt på at du selv var nok for ham. Hvis du var tryggere på deg selv så ville du innsett at tillit i et forhold er nok. Tillit er på mange måter et valg. Du velger helt konsekvent å ikke stole på ham, for du tror ikke at han kan være glad nok i deg til å holde seg kun til deg. (jeg tar altså for gitt at han ikke har gjort noe alvorlig for å få deg til å tvile på det). Hvordan tror du det er for ham å leve med en person som hver dag (?) forteller ham at hun ikke stoler på ham, en som forsøker å kontrollere hver minste lille ting han gjør eller sier? Man kan velge å stole på noen, men da må man også være trygg nok på seg selv og tenke at "jeg er bra nok". Du kan ikke kontrollere fremtiden. Men du kan ta et valg. Det du vet er at du er glad i ham, han er glad i deg. Er ikke det nok? Du er redd for å bli såret, derfor forsøker du på en sykelig måte å kontrollere alt han gjør og sier, du forsøker å ha full kontroll på ham. Men én ting er 100 % sikkert - hvis ikke DU gjør noe med ditt eget problem, da VIL du bli såret! Det å leve med en sykelig sjalu person er uutholdelig, og en dag får mannen din nok om du ikke gjør noe med ditt problem.

 

Du konstaterer at du ikke greier å skjerpe deg. Vel, du har et valg, skaffe deg den hjelpen DU trenger for å skjepe deg - eller miste ham. Det finnes ingen raske løsninger, DU må gjøre jobben selv! Er du villig til det?

 

Om du er villig til det synes jeg du skal fortelle mannen at du innser at du har et problem med sykelig sjalusi og at du ønsker å gjøre noe med det. Så bestiller du mandag time til legen din og får henvisning til psykolog, har du råd til det går du til privat psykolog uten venteliste. Og etter du har gjort det på mandagen, da ringer du familievernkontoret og ber om time til dere til parterapi.

 

Det du må innse nå er at det er DU som lager problemet, og det er DU som må gjøre noe med deg selv for å endre deg.

Blir du trygg nok på deg selv så trenger du ikke være sjalu! Men du må innse at du trenger hjelp, og du må gjøre det nå. Hvis du ikke starter endringen med det samme blir det for sent. Du må velge.

 

 

 

Anonymous poster hash: e8858...c4c

Takk for svar. Det er så mye sant i det du sier, og jeg trenger å høre det. Jeg skal og må skjerpe meg, skal vurdere psykolog seriøst. Har nok mye i bagasjen som jeg trenger å få sortert, og blitt såret mange ganger både som barn og som voksen før jeg traff han. Kan ikke ødelegge dette når endelig noen velger å være glad i meg fordi jeg er meg. men det er jo slik at jeg spør meg om han virkelig vil være med meg, om jeg er nok for han etc.

 

2017 må bli året da jeg skal bli trygg og glad håper jeg, og jeg vet at det er jeg som må gjøre arbeidet.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 402dc...33b

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er så mye sant i det du sier, og jeg trenger å høre det. Jeg skal og må skjerpe meg, skal vurdere psykolog seriøst. Har nok mye i bagasjen som jeg trenger å få sortert, og blitt såret mange ganger både som barn og som voksen før jeg traff han. Kan ikke ødelegge dette når endelig noen velger å være glad i meg fordi jeg er meg. men det er jo slik at jeg spør meg om han virkelig vil være med meg, om jeg er nok for han etc.

 

2017 må bli året da jeg skal bli trygg og glad håper jeg, og jeg vet at det er jeg som må gjøre arbeidet.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 402dc...33b

 

Vet du - det er ikke nok å "vurdere psykolog seriøst".

DU må skaffe deg selv den behandlingen du selv vet du trenger.

Og dere må sammen gå i parterapi.

 

Det gjør seg ikke selv, du må være villig til å gjøre det som skal til.

 

Du sier du ikke vil miste ham. Hva er det da som stopper deg fra å ringe legen din og fvk i morgen?

Alle "gode" grunner er unnskyldninger for å ikke ta tak i livet ditt, og fremdeles håpe på at "det går seg til".

Du vet at det ikke går seg til, da hadde det gått seg til for lenge siden.

 

Du har baggasje som du trenger å bearbeide. Det kan være slitsomt, man gruer seg for å ta tak i det. Men hva er valget ditt?

 

Mannen ER sammen med deg. Men om du ikke raskt tar tak i dette så vil du miste ham, spørsmålet er hvor lang tid det tar.

 

Så hva stopper deg fra å starte med å ringe legen din og fvk i morgen?

 

Anonymous poster hash: e8858...c4c

[Anonym bruker]

 

Vet du - det er ikke nok å "vurdere psykolog seriøst".

DU må skaffe deg selv den behandlingen du selv vet du trenger.

Og dere må sammen gå i parterapi.

 

Det gjør seg ikke selv, du må være villig til å gjøre det som skal til.

 

Du sier du ikke vil miste ham. Hva er det da som stopper deg fra å ringe legen din og fvk i morgen?

Alle "gode" grunner er unnskyldninger for å ikke ta tak i livet ditt, og fremdeles håpe på at "det går seg til".

Du vet at det ikke går seg til, da hadde det gått seg til for lenge siden.

 

Du har baggasje som du trenger å bearbeide. Det kan være slitsomt, man gruer seg for å ta tak i det. Men hva er valget ditt?

 

Mannen ER sammen med deg. Men om du ikke raskt tar tak i dette så vil du miste ham, spørsmålet er hvor lang tid det tar.

 

Så hva stopper deg fra å starte med å ringe legen din og fvk i morgen?

 

Anonymous poster hash: e8858...c4c

Fvk har jeg allerede ringt til. Det er 6-8 ukers ventetid... Skal ringe legen mon i morgen, men regner med det er ventetid der også, og ventetid for å komme til hos psykolog. Men skal gjøre det likevel, tenker jeg trenger det uansett om jeg mister han før, eller ikke...

 

 

Anonymous poster hash: 402dc...33b

[Anonym bruker]

Fvk har jeg allerede ringt til. Det er 6-8 ukers ventetid... Skal ringe legen mon i morgen, men regner med det er ventetid der også, og ventetid for å komme til hos psykolog. Men skal gjøre det likevel, tenker jeg trenger det uansett om jeg mister han før, eller ikke...

 

 

Anonymous poster hash: 402dc...33b

Vel, kom på at legen min har nettbestilling så jeg gikk inn for å se om det var noe ledig. Har nå bestilt time til tirsdag så nå skal jeg gjøre noe med livet mitt!!:-)))

 

Takk for klare og tydelige meldinger. Det er det jeg trenger!

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 402dc...33b

[Anonym bruker]

Meg og min samboer er veldig glad i hverandre, men en ting setter forholdet vårt i fare. Det er at jeg er så fryktelig sjalu. Jeg greier aldri og stole på at det han sier er sant, og krever ofte at han beviser det han sier om han skal noe eller har vært noen plass. Jeg er veldig redd for å miste han, men kjenner at jeg driver han fra meg på denne måten som jeg holder på.

 

Det resulterer jo i at han slutter og si det som det er, for å slippe mas fra meg, og så blir det bare mere krangling når jeg finner ut at han har løyet for meg.

Detter har blitt en ond sirkel som vi sliter med å komme ut av...

 

Hva skal jeg gjøre når jeg ikke greier å skjerpe meg? Og hva andre kan han gjøre for å hjelpe meg å bli tryggere på han?

 

Anonymous poster hash: 402dc...33b

Søk hjelp.

Husk at det er frykten som snakker når du spør ham ut og vil ha "bevis". Husk også et det ikke finnes bevis nok i verden til å gjøre deg "tryggere på han" hvis du ikke først er tryggere på DEG selv.

 

Du er garantert full av dårlig selvfølelse og fantaserer om hvordan han flørter og er sammen med andre. Hvis du virkelig klarte å tenke "jeg er et fantastisk scoop, han er heldig som fikk meg på kroken" og klarte å verdsette deg selv - ville du da gå rundt og tro at alle andre var mer attraktive for ham?

 

Det er hos deg selv det begynner. Prøv en psykolog, coach, psykodramatiker eller gestaltterapeut.

 

Anonymous poster hash: d2074...f0b

[Anonym bruker]

Vel, kom på at legen min har nettbestilling så jeg gikk inn for å se om det var noe ledig. Har nå bestilt time til tirsdag så nå skal jeg gjøre noe med livet mitt!!:-)))

 

Takk for klare og tydelige meldinger. Det er det jeg trenger!

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 402dc...33b

 

Så bra, Hi! Dette ble jeg glad for å høre!

 

Snakk med samboeren din, fortell ham at du har innsett at problemet ligger hos deg, og beklag at du har gjort alt du har gjort mot ham. Fortell ham at du har bestilt legetime, og be ham om å ha tålmodighet med deg inntil du får behandling.

Om du vet det selv og greier, så fortell ham veldig kort om hva som ligger bak, de problemene du har hatt, og si at du nå ser sammenhengen mellom det og måten du har behandlet ham. Om du er dønn ærlig og viser ham at du nå virkelig forstår og har tenkt å ta ansvar for å skaffe deg hjelp så er det langt større sjanse for at han gir deg den tiden enn om du ikke sier noe til ham.

 

Minn deg selv mange ganger hver eneste dag er det er deg han ER sammen med, og at han ikke ville vært med deg hvis han ikke ønsket det. Hver gang du føler behov for å spørre ham ut eller kontrollere ham, minn deg selv på dette. Skal han noe sted så si til ham at du håper han vil ha det kjekt. Når han kommer hjem, spør om han har hatt en trivelig kveld, en god trening osv., men IKKE spør om mer nå. Og hver gang du lager historier i ditt eget hode og klør etter å spørre ham ut, minn deg selv på at det er deg han er sammen med. I tiden frem til fvk og terapi for din del så er det viktig at du viser ham at du prøver. Om dere plutselig står i en slik utspørring/krangel igjen, stopp deg selv, si at nå er du i gang igjen, beklag, og stopp diskusjonen. Da viser du ham at du prøver. Og om du får en reaksjon på det (f.eks. blir redd fordi du føler du ikke får en bekreftelse), minn deg selv på sammenhengen med fortiden din, da blir det trolig være litt enklere for deg å skille på hva som er hva og gi slipp på det.

 

Vær stolt av deg selv - nå har du satt i gang

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: e8858...c4c