"Nå vil jeg ikke være mamma mere!"

[Anonym bruker]

Nå kan de bo med faren sin!

 

Er dette en "normal" tanke hos enslige mødre, eller hører det til skjeldenhetene?

Med "normal" mener jeg, noe de fleste alene forsørgere kan kjenne seg litt igjen i.

 

For meg som fikk etterlengtede og godt planlagte barn, i slutten på 20 årene, som jeg deler omsorgen for sammen med deres far, er den tanken helt fjern.

 

Er den relativt kjent for yngre mødre som er alene med omsorgen?

 

Anonymous poster hash: fc418...9bb

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg er over 40 og kjenner ofte på at jeg ikke vil være mamma mere. Det er i hovedsak når 16-åringen trosser og skriker og slamrer med dører. Og når hun vil flytte, så har jeg så lyst til å si VÆRSÅGOD!

 

Men jeg vet jo at tankene kun kommer etter slike fighter, og at de ikke er reelle :-D

 

De fleste tenker vel slik noen ganger? Det betyr jo langt ifra at man faktisk ønsker å kvitte seg med barna.

[Mostly Harmless]

Jeg hadde skikkelig lyst til å kaste eldste ut av vinduet da han som baby skrek som verst. Gjorde det jo aldri, men tanken var der så absolutt.

 

Det er nok normalt å ønske seg tilsynelatende enkle løsninger når det stormer som verst, men de fleste av oss har jo et lite lag av sivilisasjon utenpå de primitive følelsene som hindrer oss i å gjøre noe overilt.

Endret 5. januar 2017 av Mostly Harmless

[Nyttårs barn]

Har kjent de tankene jeg også, særlig når jeg ble mamma første gang. Da drømte jeg om å reise bort og ta inn på hotell for å sove og spise i ro og fred, ha ha.

Og jeg har aldri vært alenemamma, så kan ikke skylde på det heller!

[Anonym bruker]

Jeg fikk første barn da jeg var 20, andre da jeg var 22. Har aldri tenkt slike tanker.

 

Anonymous poster hash: eec05...33d

[Anonym bruker]

Jeg er over 40 og kjenner ofte på at jeg ikke vil være mamma mere. Det er i hovedsak når 16-åringen trosser og skriker og slamrer med dører. Og når hun vil flytte, så har jeg så lyst til å si VÆRSÅGOD!

 

Men jeg vet jo at tankene kun kommer etter slike fighter, og at de ikke er reelle :-D

 

De fleste tenker vel slik noen ganger? Det betyr jo langt ifra at man faktisk ønsker å kvitte seg med barna.

 

Jeg er enig.

Man kan tenke tanken en sjelden gang i blant, når man er skikkelig sliten og det er full kamp om ett eller annet, men det går over.

 

Anonymous poster hash: a24d3...8a1

[Anonym bruker]

Er 33 og gift hender når minste har puppet 4 ganger og eldste har tisset i senga og mannen alt er på jobb at jeg tenker at jeg vil skilles og bare ha helgesamvær. Men så dupper jeg når minste dupper og antar det blir bedre når hun sover mer.

 

Anonymous poster hash: 7f33c...6c2

[Anonym bruker]

Er 33 og gift hender når minste har puppet 4 ganger og eldste har tisset i senga og mannen alt er på jobb at jeg tenker at jeg vil skilles og bare ha helgesamvær. Men så dupper jeg når minste dupper og antar det blir bedre når hun sover mer.

 

Anonymous poster hash: 7f33c...6c2

[Anonym bruker]

Det er vel en tanke vi alle har vært innom en gang eller hundre 😂 Gift, ugift, ung eller eldre!

Jeg er i 40 årene og helt alene med barn. Det hender det koker i toppen på meg og jeg får lyst til å rømme😂

Men jeg gjør det jo ikke, det er kun i kampens hete at jeg får den tanken 😂

Jeg er en helt normal, voksen, utdannet og en flink mor 😊

 

Anonymous poster hash: 55b7c...921

[Anonym bruker]

Ble alene med baby da jeg var 20. Nå er han 13. Aldri tenkt det.

 

Anonymous poster hash: 1854e...834

[Anonym bruker]

Nå kan de bo med faren sin!

 

Er dette en "normal" tanke hos enslige mødre, eller hører det til skjeldenhetene?

Med "normal" mener jeg, noe de fleste alene forsørgere kan kjenne seg litt igjen i.

 

For meg som fikk etterlengtede og godt planlagte barn, i slutten på 20 årene, som jeg deler omsorgen for sammen med deres far, er den tanken helt fjern.

 

Er den relativt kjent for yngre mødre som er alene med omsorgen?

 

Anonymous poster hash: fc418...9bb

 

 

Hva mener du med "relativt kjent"? Hvordan skal noen kunne svare på det? 

 

Anonymous poster hash: 3407c...f0d

[Anonym bruker]

Ja. Rett før de har vært donert til fretex hele gjengen.

 

Anonymous poster hash: f85e4...a3b

[Anonym bruker]

Og jeg er 43.

 

Anonymous poster hash: f85e4...a3b

[Daquiry]

Jeg kunne betalt noen for å overta ungene mine innimellom, blir helt sprø! Drømmer meg vekk til en øde øy hvor det er chamagne og forbudt for barn 😂😂

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann som jobber mye. Har 3 barn.

Jeg tenker tanken mer enn én gang innimellom. Når den yngste spyr ned seng, sofa, min seng, den andre sofaen, stolen, teppe, you name it, jeg ikke har sovet på halvannet døgn og når det omsider er muligheter i sikte så blir mellomste syk og spyr, og den eldste får feber og hoster som en mann.... joda. Jeg også har lyst å si opp jobben som mor. Det er ikke forbeholdt enslig mødre. Ei heller yngre mødre. Den som sier noe annet juger!

 

Anonymous poster hash: 5e05d...2f5

[Anonym bruker]

Aldri på alvor selvsagt, men av og til når jeg har vært veldig sliten og de har strukket strikken langt og alt har gått på tverke har jeg tenkt tanken.

 

Anonymous poster hash: 9c952...13b

[Guttaboys]

Det tror jeg alle kan tenke fra tid til annen. Jeg har samboer som er en like aktiv forelder som meg. Vi har to barn. "Normalt" liv. Jeg drømmer likevel om tiden som ung, fri og singel av og til. Men, som majoriteten av mødre, ville jeg ikke byttet bort livet jeg har nå.

 

Men en uke uten mann og barn? Ja, takk!!

[Hei du!]

Ikke før hun ble tenåring. Da har den tanken kommet ofte.

[MJ<3]

Å jada Ofte!

Og jeg er heller ikke ung mor, er i slutten av 30 årene med en rimelig krevende ung mann på snart 10.

Så ja, jeg gleder meg masse innimellom til barnefri helg, og jeg gleder meg også masse til han drar på ferie med far i 2 uker.

 

Når det er sagt savner jeg han voldsomt etter noen dager når han er borte, og det er fantastisk å få han hjem igjen.. Da er jeg i lykkerus.... Men så kommer hverdagen igjen og ting blir ofte bare mas og styr og rutine, skole, jobb, treninger, bursdager, osv.

 

Ja.... Jeg syns det er slitsomt, og ja jeg har ofte tenkt tanken at jeg kanskje ikke er ment for å ha barn egentlig.

 

I tillegg er jeg en hønemor, som skal ha full kontroll, og er super engstelig om jeg mister den litt og han kan bli utsatt for en potensiell "fare".

 

Så vet ikke, hos meg er det normalt. Men det er ingen i verden jeg noen gang har hatt eller kommer til å få så mye kjærlighet til som barnet mitt selv om.

[Anonym bruker]

Åh, dette var faktisk en god tråd å lese! 😂

 

Anonymous poster hash: 8716a...433

[Anonym bruker]

Når minstemann var baby og hadde skreket i timesvis, vekket mellomste som skulle på skolen, holdt eldste (som også skulle på skolen) våken to timer etter leggetid, vi vekslet på å rusle rundt i stua med småen, byssa og rugga og jeg vet ikke hva.... (Pappa'n var på jobb.) Jeg hadde knapt sovet siste tre ukene.

 

Så sto vi der på stua, like oppgitte både 14 åringen og jeg, så på hverandre og så sang vi i kor "finn.no!"

Trudde vi hadde ledd oss i hjel! 😂😂😂

Jeg lo så ille at jeg tissa på meg og 14 åringen sverget på å ALDRI skulle få barn selv. 😂😂😂

 

Etter det hadde vi en greie på den der, når ting stormet med ett eller annet var det typisk at den ene sa "Gis bort på..." og den andre svarte "🎶..finn.no🎶".

 

...og bare så det er sagt, jeg hadde selvfølgelig ikke solgt småen for alle penger i hele verden! 😄😄

 

Anonymous poster hash: 81a84...493

[Anonym bruker]

Jeg var nesten 30 da den første kom, er 45 nå og syns titt og ofte at livet hadde vært atskillig lettere om jeg bare var tivolimamma annen hver helg.

 

Men jeg vet at ungene har det best med at livet er som det er nå.

 

Anonymous poster hash: d2ed9...342

[Anonym bruker]

Jeg er i 40-årene og har aleneomsorg for to barn.  Selvfølgelig sniker deg seg av og til inn en tanke om at livet ville vært bedre uten barn.  Det er da helt normalt? På samme måte som at de fleste av og til har lyst til å si opp jobben, flytte osv.  

Vanligvis er jeg fornøyd med livet, både ungene og jeg har det som oftest bra både i hverdagen og ferier/helger, men livet går selvsagt ikke på skinner hver dag. 

Anonymous poster hash: 96ff2...203

[Anonym bruker]

Jeg har en på 5 og en på 8, og når det koker har jeg absolutt vurdert å legge de ut på finn.no og tilby kostnadsfri levering!

 

Jeg elsker de over alt og hadde som alle andre mødre gjort hva som helst for de to fantastiske guttene mine.

 

Det betyr ikke at jeg ikke blir overlykkelig av å dra på kurs eller jobbreise og bo på hotell. Det er bare lykken å komme seg bort noen dager og jeg er ikke alenemamma, men har en mann som deltar og engasjerer seg like mye som meg i de to små. Vurderer å prøve på nr 3 til høsten.

 

Men all forskning viser jo at barnløse mennesker er lykkeligst, og at mennesker med barn scorer lavt på lykkelighet. Det er jo helt forjævlig at din egen lykke er helt uløselig knyttet til ditt barns lykke livet ut.

 

Nei jeg pleier å si at det å få barn er bare tusen ganger mer fantastisk enn man noensinne kan forestille seg, og tusen ganger vanskeligere enn man noensinne kan forestille seg.

 

Anonymous poster hash: 493c2...75d

[Anonym bruker]

He he he! Denne tråden gikk nok ikke helt som HI hadde planlagt 😂😂

Helt normalt å bli utslitt, lei og ønske å pakke kofferten en gang i blant 😂

 

Anonymous poster hash: 55b7c...921