Må man ha venner for å ha det bra?

[Anonym bruker]

Mannen mener vi ikke trenger det. Nok med oss. Jeg er ikke enig har noen venne og fått flere nå når jeg ble eldre. Strever mye med dette, men kanskje lettest å bare være fornøyd med familien sin !?

 

Anonymous poster hash: abcc6...18f

[Anonym bruker]

Det er ikke nok for meg. Jeg trenger flere i livet mitt selv om mann og barn er viktigst.

 

Anonymous poster hash: 10740...3e3

[Anonym bruker]

Mannen din prøver å kontrollere og isolere deg. Du må svare "selv om DU ikke har det behovet, så har jeg det, og det kan du ikke frata meg. Dessuten vil jeg ikke ha ansvar for å være din eneste venn."

 

En vakker dag dør en av dere, for å si det brutalt. Hvem skal støtte den etterlatte da?

 

Anonymous poster hash: 57c52...985

[Anonym bruker]

Det er veldig unormalt å ikke ha et nettverk, og menn som din sier som regel sånt for å kontrollere kjerringa si. Han skal ha all kontroll, han er antagelig sjalu og mistenksom, han vil vite hvor du er, hvem du snakker med, hva du gjør osv hele tiden, eller?

Anonymous poster hash: 71cc9...8f2

[Superdolly]

Din mann trenger kanskje ikke venner, og har nok med familien, men så lenge du trenger venner, så skal du opprettholde vennskapene og blåse i hans forsøk på å isolere deg sosialt.

 

Ps. Jeg trenger også venner. En ekskjæreste forsøkte å nekte meg venner, og tvang meg til å velge. Ham eller vennene mine. Jeg valgte vennene mine.

[Anonym bruker]

Nei, man trenger egentlig ikke alltid det. Jeg har av diverse grunner aldri hatt venner, vet ikke hva det er. Så jeg må jo prøve å se positivt på det livet jeg har, og ikke bare sutre hele tiden. Men valg om å ha eller ikke ha venner er noe DU må ta, mannen din har ingenting han skulle ha sagt. Det er heller ikke sunt å bare konsentrere dere om hverandre - hvis det blir slutt, hvem skal du omgås da, hvis du ikke har venner?

Anonymous poster hash: ffb3d...68c

[Anonym bruker]

Tror alle mennesker behøver venner, og det behøver ikke være mange, det er noe i det ordtaket "bedre med en fugl i hånden enn ti på taket", som jo betyr at ett godt, dypt vennskap er bedre enn mange overflatiske. Det å ha en man kan betro seg ting til, som man kan stole på vil støtte deg og være der for deg når ting både er bra og vanskelig, det er gull verdt.

 

Si du har det vanskelig med mannen din, da står du jo der alene hvis du ikke har en venn å snakke med. Men har du denne vennen kan det bety alt for psyken i en vanskelig situasjon. Altså er det å ha én eller noen få gode venner av betydning etter min mening, ja.

 

Selv tenker jeg slik nå at jeg prioriterer noen få som jeg merker jeg matcher bra med, men det betyr ikke at jeg kutter ut andre venninner heller, der er bare mer perifere, og det er greit og slik tror jeg de fleste har det.

 

Nå bør det vel sies at jeg tror de fleste ønsker seg en eller noen skikkelig gode venner, men at ikke alle har det av ulike grunner. Dette kan forandre seg, men man må gjøre en innsats selv, og være tålmodig i perioder man synes man er ensom. Det må komme litt av seg selv, men viktig at man ikke "stenger av" for å bli venner med noen.

 

I travle perioder med små barn er det nok også vanlig at mange føler lite overskudd for å pleie vennskap. Det kan være der mannen din er nå kanskje? Men han kan jo ikke, og bør ikke, hindre deg i å ha venner, hvis det er slik bør du absolutt forsøke å fikse dette for din egen del. Vi kvinner spesielt har behov for andre kvinner å prate med, det er naturlig og nødvendig for oss.

Anonymous poster hash: b1221...347

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner. Eller jo, ett par veninder, men vi snakker på tlf kanskje 2 ganger pr år, taster litt på messenger kanskje en gang i mnd eller noe.

 

En bor 4 timer unna, dennandre 10 minutt.

 

Jeg blir aldrig invitert med på noe. Når vibsnakker påntlfver det deres gjøren å laden som er i fokus.

 

Jeg har ingen.

Jeg har noen bekjente ja, folk jeg hilset på, veksler ett par ord med, foreldre til andre unger osv.

 

Jeg har 103 stk venner på fb. Det er kun 4-5 jeg faktisk har en viss kontakt med. De andre bare er der.

-dersom jeg legger utbett bilde eller moe, er det vel 6-8 liker.

 

Jeg er gift. Vert det i 19 år.

Har fert uten jobb i 4 år. Hadde kollegaer i bhg der jeg jobbet før, dvs vi omgåes ikke privat, men hadde en hyggelig tone på jobb.

 

Mannen min er fisker, dvs han er mye borte og har aldrig utvikletbett sosialt nettverk.

 

Så vi har hverandre. Og det er det.

 

Bor i boligfelt, er på hils/nikk med naboene, men snakker aldrig med dem. Og dersom jeg gjør det er det om vær og vind og svada.

 

Misunner de som har gode venner. Kjenner meg uendelig ensom og alene.

 

Men jeg har aldrig greid i skaffe meg venner eller noe. Har aldrig opplevd at noen er interisert i meg. Ingen tar initiativ til å være hos meg.

 

Tross for jeg annser meg selv som en heilt grei person.

Jeg er bare litt stille, stiller altid opp for andre, men ber aldrig om hjelp tilbake.

 

Har en datter på 10 år. Kjenner det er litt flaut, for hun oppdager at mamma og pappa ikke har noen venner.

 

Anonymous poster hash: b4925...5b3

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner. Eller jo, ett par veninder, men vi snakker på tlf kanskje 2 ganger pr år, taster litt på messenger kanskje en gang i mnd eller noe.

 

En bor 4 timer unna, dennandre 10 minutt.

 

Jeg blir aldrig invitert med på noe. Når vibsnakker påntlfver det deres gjøren å laden som er i fokus.

 

Jeg har ingen.

Jeg har noen bekjente ja, folk jeg hilset på, veksler ett par ord med, foreldre til andre unger osv.

 

Jeg har 103 stk venner på fb. Det er kun 4-5 jeg faktisk har en viss kontakt med. De andre bare er der.

-dersom jeg legger utbett bilde eller moe, er det vel 6-8 liker.

 

Jeg er gift. Vert det i 19 år.

Har fert uten jobb i 4 år. Hadde kollegaer i bhg der jeg jobbet før, dvs vi omgåes ikke privat, men hadde en hyggelig tone på jobb.

 

Mannen min er fisker, dvs han er mye borte og har aldrig utvikletbett sosialt nettverk.

 

Så vi har hverandre. Og det er det.

 

Bor i boligfelt, er på hils/nikk med naboene, men snakker aldrig med dem. Og dersom jeg gjør det er det om vær og vind og svada.

 

Misunner de som har gode venner. Kjenner meg uendelig ensom og alene.

 

Men jeg har aldrig greid i skaffe meg venner eller noe. Har aldrig opplevd at noen er interisert i meg. Ingen tar initiativ til å være hos meg.

 

Tross for jeg annser meg selv som en heilt grei person.

Jeg er bare litt stille, stiller altid opp for andre, men ber aldrig om hjelp tilbake.

 

Har en datter på 10 år. Kjenner det er litt flaut, for hun oppdager at mamma og pappa ikke har noen venner.

 

Anonymous poster hash: b4925...5b3

Veldig mange er som deg! Og så går man å tror at alle har venner.

Du må prøve å få selvtillit til å gjøre noe; invitere noen hjem til kaffe eller en familiemiddag, spørre om man skal finne på noe sammen med barna. Det å ha barn gjør det jo litt lettere sånn. Det å gå å vente på at noen skal spørre deg kan ta tid ja. Gjør noe med det selv er mitt råd :-)

 

 

Anonymous poster hash: b1221...347

[Anonym bruker]

Du kan ihvertfall ikke ha en mann som skal bestemme om du skal ha vunnet om du skal ha det bra.

 

Anonymous poster hash: 71cc9...8f2

[Anonym bruker]

Du bør holde på vennene dine. Det e rikke sunt å ikke ha et nettverk utenfor familien. Mennesket er et sosialt vesen, vi trenger andre mennesker.

Hva hvis du og mannen blir skilt? Eller han dør? Da står du der helt uten et livsnødvendig nettverk.

Anonymous poster hash: ef2c3...d45

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner. Eller jo, ett par veninder, men vi snakker på tlf kanskje 2 ganger pr år, taster litt på messenger kanskje en gang i mnd eller noe.

 

En bor 4 timer unna, dennandre 10 minutt.

 

Jeg blir aldrig invitert med på noe. Når vibsnakker påntlfver det deres gjøren å laden som er i fokus.

 

Jeg har ingen.

Jeg har noen bekjente ja, folk jeg hilset på, veksler ett par ord med, foreldre til andre unger osv.

 

Jeg har 103 stk venner på fb. Det er kun 4-5 jeg faktisk har en viss kontakt med. De andre bare er der.

-dersom jeg legger utbett bilde eller moe, er det vel 6-8 liker.

 

Jeg er gift. Vert det i 19 år.

Har fert uten jobb i 4 år. Hadde kollegaer i bhg der jeg jobbet før, dvs vi omgåes ikke privat, men hadde en hyggelig tone på jobb.

 

Mannen min er fisker, dvs han er mye borte og har aldrig utvikletbett sosialt nettverk.

 

Så vi har hverandre. Og det er det.

 

Bor i boligfelt, er på hils/nikk med naboene, men snakker aldrig med dem. Og dersom jeg gjør det er det om vær og vind og svada.

 

Misunner de som har gode venner. Kjenner meg uendelig ensom og alene.

 

Men jeg har aldrig greid i skaffe meg venner eller noe. Har aldrig opplevd at noen er interisert i meg. Ingen tar initiativ til å være hos meg.

 

Tross for jeg annser meg selv som en heilt grei person.

Jeg er bare litt stille, stiller altid opp for andre, men ber aldrig om hjelp tilbake.

 

Har en datter på 10 år. Kjenner det er litt flaut, for hun oppdager at mamma og pappa ikke har noen venner.

 

Anonymous poster hash: b4925...5b3

Kjenner meg sånn igjen i det du skriver! Man faller liksom utenfor, og alle andre gir veldig inntrykk av at de har nok familie og venner..

Og i bygda jeg bor i, har folk en overutviklet stolthet, der de helst takker nei til invitasjoner fordi det er et nederlag å være ledig og åpen for nye vennskap. Jeg vet, fordi jeg og samboer har prøvd mange ganger. Vi har gitt opp.

 

Så det er ganske sårt å lese og høre hele tiden at man MÅ ha venner for å ha et godt liv og god helse... hva om man har prøvd men det er umulig? Er man dømt til et liv med psykiske problemer og dårlig helse da? Det er til å bli bitter av... (noe som ikke gjør situasjonen noe bedre).

 

Anonymous poster hash: 765f9...8c2

[Chupa chups]

Jeg har ingen venner. Eller jo, ett par veninder, men vi snakker på tlf kanskje 2 ganger pr år, taster litt på messenger kanskje en gang i mnd eller noe.

 

En bor 4 timer unna, dennandre 10 minutt.

 

Jeg blir aldrig invitert med på noe. Når vibsnakker påntlfver det deres gjøren å laden som er i fokus.

 

Jeg har ingen.

Jeg har noen bekjente ja, folk jeg hilset på, veksler ett par ord med, foreldre til andre unger osv.

 

Jeg har 103 stk venner på fb. Det er kun 4-5 jeg faktisk har en viss kontakt med. De andre bare er der.

-dersom jeg legger utbett bilde eller moe, er det vel 6-8 liker.

 

Jeg er gift. Vert det i 19 år.

Har fert uten jobb i 4 år. Hadde kollegaer i bhg der jeg jobbet før, dvs vi omgåes ikke privat, men hadde en hyggelig tone på jobb.

 

Mannen min er fisker, dvs han er mye borte og har aldrig utvikletbett sosialt nettverk.

 

Så vi har hverandre. Og det er det.

 

Bor i boligfelt, er på hils/nikk med naboene, men snakker aldrig med dem. Og dersom jeg gjør det er det om vær og vind og svada.

 

Misunner de som har gode venner. Kjenner meg uendelig ensom og alene.

 

Men jeg har aldrig greid i skaffe meg venner eller noe. Har aldrig opplevd at noen er interisert i meg. Ingen tar initiativ til å være hos meg.

 

Tross for jeg annser meg selv som en heilt grei person.

Jeg er bare litt stille, stiller altid opp for andre, men ber aldrig om hjelp tilbake.

 

Har en datter på 10 år. Kjenner det er litt flaut, for hun oppdager at mamma og pappa ikke har noen venner.

 

Anonymous poster hash: b4925...5b3

Så likt min situasjon.... skriv en PM til meg, jeg vil gjerne være vennen din. Klem

[Anonym bruker]

Er han litt sjalu? Redd for at du skal snakke nært med andre (også av eget kjønn) og kanskje fortelle om ting som ikke er så bra mellom deg og mannen (slik at venner igjen kan overtale deg til å forlate han)?

 

Mannen min er sånn, ekstremt utrygg. Men han har skjønt at jeg trenger å ha venner, og at han ikke kan nekte meg det.. Jeg har dog ingen nære venner, men har det bra likevel. Har flere jeg treffer innimellom, og det er forfriskende, morsomt og absolutt nødvendig. Tror ikke det er sunt å leve i en boble med bare partner.

 

Anonymous poster hash: 47538...457

[Anonym bruker]

Jeg kunne ikke levd uten venner, noen av de er viktigere enn familien jeg treffer en gang i året..

Mannen din høres ut som en sjalu psykopat! Han kan da ikke bestemme hva som er best for deg!? Definere dine behov!? Forlange at du skal leve et venneløse liv!? Han er en dust!!!

 

Anonymous poster hash: ee5a3...9d9

[Anonym bruker]

De aller fleste ønsker og trenger nære venner for å være lykkelige ja. Og så har du en mindre andel som ikke har så stort behov for det, og som trives godt uten.

Anonymous poster hash: 8179e...c4b

[Anonym bruker]

Samboeren min er også sånn. Om noen ringer sitter han med øra på stilk for å høre hva som blir sagt. Jeg kan ikke ha venner på besøk uten at han er hjemme.

Foreldrene hans er lik han selv. Og jeg tror broren hans og dama har det likt..

Kjedelig. Men prøver å gjøre det beste ut av det

 

Anonymous poster hash: a30e3...145

[Anonym bruker]

 

De aller fleste ønsker og trenger nære venner for å være lykkelige ja. Og så har du en mindre andel som ikke har så stort behov for det, og som trives godt uten.

 

Anonymous poster hash: 8179e...c4b

Men det må man få velge selv! Partneren kan IKKE bestemme det!

Å ikke "få lov til" å ha venner hadde vært skilsmissegrunn for min del!

 

Anonymous poster hash: ee5a3...9d9

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner. Eller jo, ett par veninder, men vi snakker på tlf kanskje 2 ganger pr år, taster litt på messenger kanskje en gang i mnd eller noe.

 

En bor 4 timer unna, dennandre 10 minutt.

 

Jeg blir aldrig invitert med på noe. Når vibsnakker påntlfver det deres gjøren å laden som er i fokus.

 

Jeg har ingen.

Jeg har noen bekjente ja, folk jeg hilset på, veksler ett par ord med, foreldre til andre unger osv.

 

Jeg har 103 stk venner på fb. Det er kun 4-5 jeg faktisk har en viss kontakt med. De andre bare er der.

-dersom jeg legger utbett bilde eller moe, er det vel 6-8 liker.

 

Jeg er gift. Vert det i 19 år.

Har fert uten jobb i 4 år. Hadde kollegaer i bhg der jeg jobbet før, dvs vi omgåes ikke privat, men hadde en hyggelig tone på jobb.

 

Mannen min er fisker, dvs han er mye borte og har aldrig utvikletbett sosialt nettverk.

 

Så vi har hverandre. Og det er det.

 

Bor i boligfelt, er på hils/nikk med naboene, men snakker aldrig med dem. Og dersom jeg gjør det er det om vær og vind og svada.

 

Misunner de som har gode venner. Kjenner meg uendelig ensom og alene.

 

Men jeg har aldrig greid i skaffe meg venner eller noe. Har aldrig opplevd at noen er interisert i meg. Ingen tar initiativ til å være hos meg.

 

Tross for jeg annser meg selv som en heilt grei person.

Jeg er bare litt stille, stiller altid opp for andre, men ber aldrig om hjelp tilbake.

 

Har en datter på 10 år. Kjenner det er litt flaut, for hun oppdager at mamma og pappa ikke har noen venner.

 

Anonymous poster hash: b4925...5b3

Hvor bor du? 😊

 

Anonymous poster hash: 7885a...ca4

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner. Eller jo, ett par veninder, men vi snakker på tlf kanskje 2 ganger pr år, taster litt på messenger kanskje en gang i mnd eller noe.

En bor 4 timer unna, dennandre 10 minutt.

Jeg blir aldrig invitert med på noe. Når vibsnakker påntlfver det deres gjøren å laden som er i fokus.

Jeg har ingen.

Jeg har noen bekjente ja, folk jeg hilset på, veksler ett par ord med, foreldre til andre unger osv.

Jeg har 103 stk venner på fb. Det er kun 4-5 jeg faktisk har en viss kontakt med. De andre bare er der.

-dersom jeg legger utbett bilde eller moe, er det vel 6-8 liker.

Jeg er gift. Vert det i 19 år.

Har fert uten jobb i 4 år. Hadde kollegaer i bhg der jeg jobbet før, dvs vi omgåes ikke privat, men hadde en hyggelig tone på jobb.

Mannen min er fisker, dvs han er mye borte og har aldrig utvikletbett sosialt nettverk.

Så vi har hverandre. Og det er det.

Bor i boligfelt, er på hils/nikk med naboene, men snakker aldrig med dem. Og dersom jeg gjør det er det om vær og vind og svada.

Misunner de som har gode venner. Kjenner meg uendelig ensom og alene.

Men jeg har aldrig greid i skaffe meg venner eller noe. Har aldrig opplevd at noen er interisert i meg. Ingen tar initiativ til å være hos meg.

Tross for jeg annser meg selv som en heilt grei person.

Jeg er bare litt stille, stiller altid opp for andre, men ber aldrig om hjelp tilbake.

Har en datter på 10 år. Kjenner det er litt flaut, for hun oppdager at mamma og pappa ikke har noen venner. Anonymous poster hash: b4925...5b3

Finn deg et kor!

http://videncenterforsang.dk/sang-er-vejen-til-venskab/

 

Til nød et line-dance-kurs...

 

 

Anonymous poster hash: 57c52...985

[Anonym bruker]

Den nærmeste familien er jo viktigst. Men å ha venner er utvilsomt noe som beriker livet. Etterhvert blir barna større også og du bruker ikke hele døgnet på dem. Da er det kjekt å fortsatt ha et sosialt liv utenom familien. Foreldrene mine har aldri prioritert venner, og jeg ser jo at de er ganske ensomme nå. Jeg er enebarn og føler jo ikke at jeg kan være hele det sosiale livet deres.

 

Anonymous poster hash: 2666a...c6a

[Anonym bruker]

Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap, men føler likevel et behov for å ha venner.  Jeg MÅ ha noen jeg kan snakke med, både for å lufte problemene mine og for å ha noen å dele gledene mine med. Jeg ser også nytten av å ha venner mtp barna, jeg har dessverre lite familie, og da er det supert ha andre voksne som kan fungere som tante/onkel.  

Folk fungerer forskjellig, noen fungerer sikkert fint uten venner, andre er avhengig av å ha en haug med venner for å trives.  

Jeg reagerer på at mannen din vil bestemme om du skal ha venner.  Kanskje prøver han bare å trøste deg? Men hvis han aktivt motarbeider at du skal ha venner så kan det bety at han ønsker å kontrollere og isolere deg.  

Anonymous poster hash: 22cb3...e1a

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner. Eller jo, ett par veninder, men vi snakker på tlf kanskje 2 ganger pr år, taster litt på messenger kanskje en gang i mnd eller noe.

 

En bor 4 timer unna, dennandre 10 minutt.

 

Jeg blir aldrig invitert med på noe. Når vibsnakker påntlfver det deres gjøren å laden som er i fokus.

 

Jeg har ingen.

Jeg har noen bekjente ja, folk jeg hilset på, veksler ett par ord med, foreldre til andre unger osv.

 

Jeg har 103 stk venner på fb. Det er kun 4-5 jeg faktisk har en viss kontakt med. De andre bare er der.

-dersom jeg legger utbett bilde eller moe, er det vel 6-8 liker.

 

Jeg er gift. Vert det i 19 år.

Har fert uten jobb i 4 år. Hadde kollegaer i bhg der jeg jobbet før, dvs vi omgåes ikke privat, men hadde en hyggelig tone på jobb.

 

Mannen min er fisker, dvs han er mye borte og har aldrig utvikletbett sosialt nettverk.

 

Så vi har hverandre. Og det er det.

 

Bor i boligfelt, er på hils/nikk med naboene, men snakker aldrig med dem. Og dersom jeg gjør det er det om vær og vind og svada.

 

Misunner de som har gode venner. Kjenner meg uendelig ensom og alene.

 

Men jeg har aldrig greid i skaffe meg venner eller noe. Har aldrig opplevd at noen er interisert i meg. Ingen tar initiativ til å være hos meg.

 

Tross for jeg annser meg selv som en heilt grei person.

Jeg er bare litt stille, stiller altid opp for andre, men ber aldrig om hjelp tilbake.

 

Har en datter på 10 år. Kjenner det er litt flaut, for hun oppdager at mamma og pappa ikke har noen venner.

 

Anonymous poster hash: b4925...5b3

Har du mulighet til å melde deg inn i noe frivillig arbeid? Det er gull verdt for i alle fall få en omgangskrets.

 

Anonymous poster hash: 60cb9...f5e