Trenger råd og innspill ang sønnen min

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 8 år, han har dysleksi og dyskalkuli. Det er først dette halvåret han har skjønt hvor langt bak sinne klassekamerater, selvtilliten er deretter. Det har heller ikke hjulpet på at lillesøster som er året yngre er skoleflink.

 

Han har vært mye urolig, hatt sinneanfall på skolen, fortalt ganske grove løgner om hvordan han har det hjemme, er konstant ute etter lillesøster, reagerer veldig sterkt på slengkommentarer han får av andre som han godt kunne ha kommet med selv.

 

Enn så lenge klarer han seg bra sosialt men vi er redd for at kamerater skal trekke seg unna pga sinneanfall og lyging.

 

Vi legger alt til rette for at han kan drive med det han er god til, vi tenker det er viktig for å få opp selvtilliten. Men han synes ofte det er mas.

 

Noen som har vært borte i en lignende situasjon som har gode råd og innspill?

 

 

 

Anonymous poster hash: 56202...01d

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: 56202...01d

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: 56202...01d

[Twintipp og himmelblå]

Dette er kanskje ikke et teoretisk forankret tips, men noe jeg selv har lært min sønn og også samboer.. Det og ikke ta seg selv så høytidelig.

Le av seg selv istedet for at andre skal gjøre det, det minimerer reaksjonen hos andre.

Ja ja, så får jeg ikke til akkurat dette,men jeg er dørgende god på andre ting.

Fortell at verdien hans ikke avhenger av de utfordringene han har, men hvordan han er mot andre.

Kompenser hans lave selvtillit med dobbelt så mye ros for ting han gjør bra.

Lær ham å gi "mer faen"!

[Anonym bruker]

Tror det er veldig bra at dere lar ham få gjøre ting han er god i for å bygge selvtillit.

 

Kanskje dere kan finne gode eksempler i andre som har dysleksi eller dyskalkuli og likevel greier seg bra?

Noen som han kan se på som forbilder. Flere i kongefamilien har dysleksi, statsministeren har det, flere idrettsutøvere har det (f.eks. Andreas Håtveit, Isabell Pedersen), flere skuespillere har det. Albert Einstein var dyslektiker. Samme med John Lennon.

 

Å oppmuntre til fysisk aktivitet tror jeg er viktig, ikke minst for at han kan finne mestring i noe annet enn lesing og matte og det som følger av det, men også fordi det å ha god motorisk kontroll og balanse kan gjøre det lettere å lære slike fag.

 

Ellers bør skolen sikre en god nok oppfølging for ham slik at han føler seg både inkludert og at han får motiverende utfordringer.

 

Se om dere finner noe han er interessert i. Kanskje dere også kan finne en person han ser på som et forbilde som har samme problem(er), og kanskje kan dere ta kontakt med denne, det vil jeg tro kan være motiverende for gutten.

Anonymous poster hash: 95741...5f2

[Anonym bruker]

Har dere sjekket ut å lære å skrive og lese ved hjelp av farger? Husker ikke hva opplegget heter, men googler du litt finner du det sikkert.

Sønnen min har en venn med sterk dysleksi. Han går nå på ungdomsskolen og kan så vidt skrive treords setninger. Selvtilliten er på bånd.

Han har nå begynt med dette opplegget, og har lært seg mere på tre mnd enn 7 år på barneskolen. Selvtilliten har steget og han har begynt å trives på skolen. Det er som en ny verden for han nå.

 

Anonymous poster hash: bdc6e...73b

[Anonym bruker]

Jeg har en datter som sliter med lesing og litt annet. Vi jobber også med å bygge selvtillit, men ikke med å legge så mye vekt på det hun er flink til. Vi har veldig lite fokus på det å være flink i det hele tatt. I steden ligger fokuset på å gjøre ting vi liker og å vise henne at vi er glade i henne og stolte av henne for den hun er, ikke for det hun er flink til.

 

Anonymous poster hash: 5d22c...7b5

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode råd!

 

Anonymous poster hash: 56202...01d

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 8 år, han har dysleksi og dyskalkuli. Det er først dette halvåret han har skjønt hvor langt bak sinne klassekamerater, selvtilliten er deretter. Det har heller ikke hjulpet på at lillesøster som er året yngre er skoleflink.

 

Han har vært mye urolig, hatt sinneanfall på skolen, fortalt ganske grove løgner om hvordan han har det hjemme, er konstant ute etter lillesøster, reagerer veldig sterkt på slengkommentarer han får av andre som han godt kunne ha kommet med selv.

 

Enn så lenge klarer han seg bra sosialt men vi er redd for at kamerater skal trekke seg unna pga sinneanfall og lyging.

 

Vi legger alt til rette for at han kan drive med det han er god til, vi tenker det er viktig for å få opp selvtilliten. Men han synes ofte det er mas.

 

Noen som har vært borte i en lignende situasjon som har gode råd og innspill?

 

 

 

Anonymous poster hash: 56202...01d

Har han fått diagnosen(om det kalles diagnose?) dyskalkuli, eller tenker dere han har det? Har en sønn i 6. Klasse som sliter med tall, jeg mistenker dyskalkuli, men ppt mener det er en stor omfattende test å finne utav det, så må ta andre tester først....blir så frustrert....har vært en kamp siden 1.klasse!

Så hvordan kom dere frem til han har dyskalkuli?

 

Anonymous poster hash: c8c65...8a0

[Anonym bruker]

.

 

Anonymous poster hash: c8c65...8a0