Gå til innhold

Jeg er virkelig ikke forelsket i mannen min.. hva med dere?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vi har vært sammen i 10 år.

 

Samarbeider greit om barna, liksom.. thats it.

 

Jeg føler INGENTING..

 

Er det bare slik det blir? Eller er jeg sammen med feil mann?

 

Jeg er i slutten av tredveåra og blir helt fortvilet over tanken på at jeg ikke skal oppleve lidenskap igjen. Jeg er 100% sikker på at det ikke blir lidenskap i vårt forhold.. uansett hvor hardt vi forsøker..

 

 

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Samme her, vært sammen i syv år.

 

Anonymous poster hash: 8de25...4ec

Skrevet

Uff, har det på samme måte! Er super glad i mannen min, men det er ingen gnist lenger☹️️ Hjelper heller ikke at jeg har blitt forelsket i en annen som føler det samme☹️️ Kommer ikke til å gjøre noe ut av det fordi jeg har verdens beste mann/venn og følelsene til han andre blir sikkert det samme på sikt😆

 

Anonymous poster hash: def1f...9d2

Skrevet

Det er bare så fælt å tenke på at den fantastiske tiden med gjensidige følelser, og hvor man er totalt oppslukt av den andre aldri skal komme igjen.

 

Jeg er så misunnelig på dem som er unge og har så mye i vente.. jeg føler meg oppbrukt og ferdig..

 

Det som er en viktig del av det å ha lidenskap i forholdet er at man finner på så mye mer. Alt blir gøy så lenge den andre er der. I vårt forhold nå så er det så tiltaksløst. Det er nesten lettere å finne på noe når vi ikke er sammen..

 

I vårt forhold varte denne tiden i ca 5 år.. og jeg kunne nesten gitt opp alt for å få 5 år til av dette sammen med noen andre.. Men jeg vil ikke ta fra barna mine muligheten til å leve i en samlet familie.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Skrevet

Jeg er veldig forelsket i min mann. Etter 13 år sammen.

Vi finner stadig på noe sammen og har det gøy men det viktigste for at jeg kjenner på forelskelsen er sexen. God sex får meg opp i skyene forelsket i han. Vi har spennende og deilig sex, både fysisk og mentalt. Vi kan snakke masse om sex og glede oss til vi skal gjøre det og det.

 

Sexen gjør at hverdagen blir gøyere og mer fest ;)

 

Anonymous poster hash: ee9ba...423

Skrevet

Den lidenskapelige forelskelsen er ikke like stor lenger. Vi har vært sammen i 18 år.

 

Men jeg er glad i han, tenner på han og synes han er verdens beste mann.

 

Gresset er ikke grønnere på den andre siden... Har du husket å vanne?

 

Anonymous poster hash: b06e8...6f9

Skrevet

Det er bare så fælt å tenke på at den fantastiske tiden med gjensidige følelser, og hvor man er totalt oppslukt av den andre aldri skal komme igjen.

 

Jeg er så misunnelig på dem som er unge og har så mye i vente.. jeg føler meg oppbrukt og ferdig..

 

Det som er en viktig del av det å ha lidenskap i forholdet er at man finner på så mye mer. Alt blir gøy så lenge den andre er der. I vårt forhold nå så er det så tiltaksløst. Det er nesten lettere å finne på noe når vi ikke er sammen..

 

I vårt forhold varte denne tiden i ca 5 år.. og jeg kunne nesten gitt opp alt for å få 5 år til av dette sammen med noen andre.. Men jeg vil ikke ta fra barna mine muligheten til å leve i en samlet familie.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Du har for høye forventinger. Hodeløs forelskelse er ikke en "følelse", det er en midlertidig sinnssykdom som egentlig handler mer om hvor stor evne til selvbedrag du har. Man dikter partneren full av fantastiske egenskaper hun/han egentlig ikke er i besittelse av. Å være "totalt oppslukt av den andre", kaller du det, men det er jo like mye å være oppslukt av seg selv (og sin egen forelskethet.)

 

Vil du ha et godt, morsomt og spennende liv med mannen? Slutt å vente på at noen "følelser" skal komme rett ut av lufta og feie deg av banen. Begynn å gjøre de tingene du elsket å gjøre, og inkluder mannen i det. Likte du å danse tett og å hviske små søte ord i øret hans, begynn med det igjen. Likte du å tøyse og fjase og gi ham prikkedøden, gjør det!

 

Og legg inn tid til å ha sex. Det booster den "gode gamle" følelsen.

 

Husk å legge lista lavere for hvor fantastisk du mener det skal føles. Dere har unger og mer tretthet, mer ansvar, mindre fritid. Men dere kan likevel ha korte små møtepunkter der forelskelsen lever. I sengen, eller i en kjærkommen pause der dere gjør noe dere likte før.

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Skrevet

Jeg er veldig forelsket i min mann. Etter 13 år sammen.

Vi finner stadig på noe sammen og har det gøy men det viktigste for at jeg kjenner på forelskelsen er sexen. God sex får meg opp i skyene forelsket i han. Vi har spennende og deilig sex, både fysisk og mentalt. Vi kan snakke masse om sex og glede oss til vi skal gjøre det og det.

 

Sexen gjør at hverdagen blir gøyere og mer fest ;)

 

Anonymous poster hash: ee9ba...423

Så heldig du er ❤

 

Sånne historier får meg til å tenke at det kanskje er noen der ute for meg.. som jeg går glipp av.. som kunne vært en livspartner på den måten du beskriver.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Skrevet

Den lidenskapelige forelskelsen er ikke like stor lenger. Vi har vært sammen i 18 år.

 

Men jeg er glad i han, tenner på han og synes han er verdens beste mann.

 

Gresset er ikke grønnere på den andre siden... Har du husket å vanne?

 

Anonymous poster hash: b06e8...6f9

Jeg er som Sahara ørkenen. Ikke vann å oppdrive..

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Skrevet

Så heldig du er ❤

 

Sånne historier får meg til å tenke at det kanskje er noen der ute for meg.. som jeg går glipp av.. som kunne vært en livspartner på den måten du beskriver.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Hun var ikke heldig og fant "rett mann". Hun var flink og behandlet forholdet på "rett måte".

 

Dét er forskjellen!

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Skrevet

Du har for høye forventinger. Hodeløs forelskelse er ikke en "følelse", det er en midlertidig sinnssykdom som egentlig handler mer om hvor stor evne til selvbedrag du har. Man dikter partneren full av fantastiske egenskaper hun/han egentlig ikke er i besittelse av. Å være "totalt oppslukt av den andre", kaller du det, men det er jo like mye å være oppslukt av seg selv (og sin egen forelskethet.)

 

Vil du ha et godt, morsomt og spennende liv med mannen? Slutt å vente på at noen "følelser" skal komme rett ut av lufta og feie deg av banen. Begynn å gjøre de tingene du elsket å gjøre, og inkluder mannen i det. Likte du å danse tett og å hviske små søte ord i øret hans, begynn med det igjen. Likte du å tøyse og fjase og gi ham prikkedøden, gjør det!

 

Og legg inn tid til å ha sex. Det booster den "gode gamle" følelsen.

 

Husk å legge lista lavere for hvor fantastisk du mener det skal føles. Dere har unger og mer tretthet, mer ansvar, mindre fritid. Men dere kan likevel ha korte små møtepunkter der forelskelsen lever. I sengen, eller i en kjærkommen pause der dere gjør noe dere likte før.

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Jeg bare får det ikke til. Har like lyst til det med han, som jeg har med min bror. Og jeg vet ikke om det er mulig at det endrer seg.

 

Jeg går ofte med en tanke om at jeg skal legge inn en innsats.. Men når jeg ser han blir jeg helt tom.. og irritert.

 

Men akkurat i forhold til barna er det fint. Bortsett fra at jeg opplever han som en brems når det kommer til aktivitet. Han er ekstremt treng. Og Svvusj.. har dagen gått. Når det bare er meg og barna er vi mye raskere ut av huset.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Skrevet

Hun var ikke heldig og fant "rett mann". Hun var flink og behandlet forholdet på "rett måte".

 

Dét er forskjellen!

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Så du mener at alle møter den rette.. man har bare gjort en feil dersom forholdet ikke fungerer?

 

Det er jo ikke realistisk..

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Skrevet

Jeg følte heller ingenting for eksmannen. Vi var sammen i 8 år, gift i 5.

Vi var gode venner, samarbeidet godt og hadde det egentlig ganske fint sammen. Dessverre så var det også alt, og jeg er ganske sikker på at det var gjensidig.

Nå i dag er han gift på ny, har barn og har funnet sin store kjærlighet, Jeg venter enda på min:-) 



Anonymous poster hash: 9da95...f0d
Skrevet

Jeg bare får det ikke til. Har like lyst til det med han, som jeg har med min bror. Og jeg vet ikke om det er mulig at det endrer seg.

 

Jeg går ofte med en tanke om at jeg skal legge inn en innsats.. Men når jeg ser han blir jeg helt tom.. og irritert.

 

Men akkurat i forhold til barna er det fint. Bortsett fra at jeg opplever han som en brems når det kommer til aktivitet. Han er ekstremt treng. Og Svvusj.. har dagen gått. Når det bare er meg og barna er vi mye raskere ut av huset.

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Det høres ikke ut som om det ville være så innmari lett å bli forelsket i deg, heller. Jeg ville i alle fall ikke ha klart det... Du er jo negativ inn til margen. Tror du han føler hjertebank og sitring av å se deg gå forbi, da?

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Skrevet

Så du mener at alle møter den rette.. man har bare gjort en feil dersom forholdet ikke fungerer?

 

Det er jo ikke realistisk..

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Nei, jeg mener at der er tusenvis som KUNNE ha blitt den rette. Avhengig av hva man så gjorde framover.

 

Du beskriver at du var totalt oppslukt av ham i 5 år. Er det plutselig HAN som har blitt om til feil mann...? Å

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Skrevet

Så du mener at alle møter den rette.. man har bare gjort en feil dersom forholdet ikke fungerer?

 

Det er jo ikke realistisk..

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

På en måte har hun helt rett, vårt forhold kunne med dårlig behandling blitt slik som ditt: tørt, greit og uten lidenskap.

Men, det må jo være gjensidig! Det er ikke jeg alene som har behandlet forholdet vårt godt. Jeg har ikke god sex med han alene, so to speak. Han er like mye ansvarlig for at vi har det godt sammen.

 

 

 

Anonymous poster hash: ee9ba...423

Skrevet

Det høres ikke ut som om det ville være så innmari lett å bli forelsket i deg, heller. Jeg ville i alle fall ikke ha klart det... Du er jo negativ inn til margen. Tror du han føler hjertebank og sitring av å se deg gå forbi, da?

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Oisann.. Du derimot er en duftende rose..

 

Hva vet du om hva jeg har prøvd?

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Skrevet

Jeg skjønner at jeg ikke høres ut som et fyrverkeri.. eller en person som i det hele tatt ønsker å prøve. Og det er akkurat det som er problemet

 

Utenfor forholdet er jeg et menneske som jeg liker. Som anses for å være sprudlende, glad, morsom..

 

I forholdet er jeg død. En kald fisk, ler aldri sammen med mannen. Hadde jeg vært han hadde jeg gått for lenge siden. Han fortjener noe bedre.

 

Det har vært noen tøffe år med økonomisk rot fra hans side, langvarig depresjon.. jeg har forsøkt så godt jeg kan.. Men jeg er kanskje ikke den mest tålmodige pårørende.. for det er jo det jeg ble etterhvert..

 

Nå er ting mye bedre. Men jeg må følge med som en hauk på at han ikke glemmer å vise meg regninger.. Jeg har bare totalt mistet gnisten. Totalt. Og jeg finner ikke tilbake til det jeg engang følte.

 

Jeg tror neppe vi blir gamle sammen. Men jeg vil så gjerne forsøke når barna bor hjemme.

 

Det er bare det at jeg savner å like meg selv.. det gjør jeg ikke sammen med han. Jeg hater den jeg er sammen med han

 

Så ja.. du som mener det ville vært vanskelig å elske meg. Det er egentlig en god beskrivelse. Av en eller annen grunn påstår han at han gjør det.. Men jeg tror det er mest frykten for å bli alene..

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Skrevet

Oisann.. Du derimot er en duftende rose..

 

Hva vet du om hva jeg har prøvd?

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Du trenger ikke gå i forsvar og begynne å slenge dritt til dem som ønsker å hjelpe deg.

 

Vær litt realist, da! I denne tråden forteller du mye om mannen din, hvor treg og irriterende han er, at du mener han er "feil mann" osv.

 

SER du ikke selv at du samtidig forteller MYE om dine egne egenskaper? Manglende evne til å se lyst på ting, f eks? Manglende raushet overfor andres skavanker? Manglende lidenskapelighet (når du ikke makter tanken på sex).

 

Spørsmålet er: er det bare du som synd alt er kjedelig? Tror du han syns det samme?

 

For i så fall; puss din egen diamant og gjør den blank, gjør deg selv attraktiv for ham, gi ham grun til å føle den oppsluktheten han hadde de første fem åra. Vær den beste versjonen av deg selv. Vær like uimotståelig som dengang, og kutt ut å skylde på ham eller si at han er "feil mann".

 

For husk; for en kritisk person finnes det ingen "rett mann". Etter fem år er all forelskelse utslitt, da er alle "feil" for den kritiske.

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Skrevet

Nå har jeg og mannen bare vært i lag i 5,5 år, men er veldig forelska enda. Ser mange sier at forelskelsen forsvinner og det gjør den kanskje, men tror aldri kriblingen i magen når han smiler forsvinner, eller gleden ved å bare ha han der. Sommerfuglene i magen :) for ikke å snakke om at han er så himla pen og sexy. Kiler i magen av å snakke om han faktisk. Og nei han har ikke bare gode sider, men de overskygger de dårlige :)

 

Anonymous poster hash: e4d4f...7eb

Skrevet

Jeg skjønner at jeg ikke høres ut som et fyrverkeri.. eller en person som i det hele tatt ønsker å prøve. Og det er akkurat det som er problemet

 

Utenfor forholdet er jeg et menneske som jeg liker. Som anses for å være sprudlende, glad, morsom..

 

I forholdet er jeg død. En kald fisk, ler aldri sammen med mannen. Hadde jeg vært han hadde jeg gått for lenge siden. Han fortjener noe bedre.

 

Det har vært noen tøffe år med økonomisk rot fra hans side, langvarig depresjon.. jeg har forsøkt så godt jeg kan.. Men jeg er kanskje ikke den mest tålmodige pårørende.. for det er jo det jeg ble etterhvert..

 

Nå er ting mye bedre. Men jeg må følge med som en hauk på at han ikke glemmer å vise meg regninger.. Jeg har bare totalt mistet gnisten. Totalt. Og jeg finner ikke tilbake til det jeg engang følte.

 

Jeg tror neppe vi blir gamle sammen. Men jeg vil så gjerne forsøke når barna bor hjemme.

 

Det er bare det at jeg savner å like meg selv.. det gjør jeg ikke sammen med han. Jeg hater den jeg er sammen med han

 

Så ja.. du som mener det ville vært vanskelig å elske meg. Det er egentlig en god beskrivelse. Av en eller annen grunn påstår han at han gjør det.. Men jeg tror det er mest frykten for å bli alene..

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Vel.

Ditt hovedinnlegg hadde ikke denne nødvendige infoen med.

 

Det du lider av er ikke mangel på lidenskap, men på tillit. Du høres også deprimert ut.

 

Så der kan jeg ikke hjelpe.

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Skrevet

Du trenger ikke gå i forsvar og begynne å slenge dritt til dem som ønsker å hjelpe deg.

 

Vær litt realist, da! I denne tråden forteller du mye om mannen din, hvor treg og irriterende han er, at du mener han er "feil mann" osv.

 

SER du ikke selv at du samtidig forteller MYE om dine egne egenskaper? Manglende evne til å se lyst på ting, f eks? Manglende raushet overfor andres skavanker? Manglende lidenskapelighet (når du ikke makter tanken på sex).

 

Spørsmålet er: er det bare du som synd alt er kjedelig? Tror du han syns det samme?

 

For i så fall; puss din egen diamant og gjør den blank, gjør deg selv attraktiv for ham, gi ham grun til å føle den oppsluktheten han hadde de første fem åra. Vær den beste versjonen av deg selv. Vær like uimotståelig som dengang, og kutt ut å skylde på ham eller si at han er "feil mann".

 

For husk; for en kritisk person finnes det ingen "rett mann". Etter fem år er all forelskelse utslitt, da er alle "feil" for den kritiske.

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Jeg svarte på tiltale..

 

Og skrev et korrigerende innlegg etterpå.

 

Ikke lett å få kritikk.. og jeg syns du formulerte det på en kjip måte. Men du har rett..

 

Spørsmålet er om jeg klarer det sammen med han.. eller om jeg må ha en ny start. Da vil jeg samtidig gi han mulighet til å begynne på ny..

 

Tror mange menn blir værende i forhold av vane. Og at i alle fall han kunne hatt det bedre etter en stund dersom jeg sa nok er nok..

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Skrevet

Vel.

Ditt hovedinnlegg hadde ikke denne nødvendige infoen med.

 

Det du lider av er ikke mangel på lidenskap, men på tillit. Du høres også deprimert ut.

 

Så der kan jeg ikke hjelpe.

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Jeg så etterhvert at det måtte med..

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Skrevet

Jeg så etterhvert at det måtte med..

 

HI

 

Anonymous poster hash: cc079...376

Ja, forhistorien er essensiell.

 

Men da endrer også svarene seg. Jeg er f eks junkie når det gjelder tillit. Den første løgnen i et forhold er den første spikeren i kista. Så jeg har ikke noe å gi deg her, når du forteller om grunnene til din motstand.

 

Anonymous poster hash: 42a39...43c

Skrevet

Vi har vært sammen 10 år og har to barn sammen.

 

Den første gnistrende forelskelsen er naturligvis over, men jeg har gått over til å ha mer dype følelser for han; jeg elsker han. Vi har det godt sammen, har regelmessig sex og ler av hverandre.

 

Men det er ikke alltid en dans på roser, noen få perioder er vi for slitne til sex, vi krangler om småting og kanskje til og med kjeder hverandre. Men jeg er realistisk; det gjør ingenting fordi det er helt urealistisk at man skal ha det helt super sammen hver bidige dag.

 

Anonymous poster hash: faa69...f21

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...