Voksne barn som sliter med depresjoner

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 21 år som har slitt med depresjoner siden han var i tenårene. Dette har han skjult for meg og jeg fikk vite om det i august. Skrev om det her i oktober tror jeg. Orket ikke gå så detaljert inn på det nå. Men på det tidspunktet jeg fikk vite om det bodde han sammen med en jente og det var hun som fortalte meg det. Jeg har i ettertid blitt klar over at hun overdrev og han pyntet på det ovenfor meg.

 

Han bor nå hjemme hos meg sammen med lillebroren og min mann. Han har jevnlig kontakt med sin far og familien der og det hjelper. Faren var omentrendt fraværende selv om han vare om depresjonen før meg.

 

Om man ikke vet om det så er det ingen som ser noe, for han er som vanlig. Det har gått veldig greit etter at vi i oktober flyttet han hjem til meg. Jeg har daglig små samtaler med han. Han har kommet inn under DPS og får medisiner. Er mye sammen med kompiser og er nok litt for ofte ute på by'n etter min mening. Bestekompisen og dama hans vet om depresjonene og de finner så og si daglig på noe sammen. Ofte er det trening siden de alle trener på samme studio.

Sønnen min har trent mye siden han var 15 år og er en stor kar med masse muskler. Nå trener han hver så og si hver dag.

 

Jeg synes det er vanskelig å håndtere dette med depresjonene hans. Vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Passet nok litt vel mye på han og maser kanskje litt mye til tider også. Men jeg er så redd for han. Han har hatt selvmordstanker tidligere og kan godt hende han har det ennå. Han sier medisinene hjelper, men jeg har en mistanke om at han ikke forteller meg hele sannheten.

 

Nå i romjula har han hatt en reaksjon på kommentarer fra svigerfamilien min. Det skal også sies at han lillejulaften når vannskille hente medisiner på apoteket ikke fikk den han skulle ha, men en som vist nok skal være det samme.

2. Juledag var vi hos mine svigerforeldre på sen lunch. Vi sitter og skravler rundt bordet og har det egentlig ganske så koselig. Helt til svigerfar ser på sønnen min og sier.... du er tjukk du. Man kunne høre den berømte nåla falle i gulvet. Sønnen min har antydning til mave, men er ellers på kroppen såpass trent at han er stein hard av muskler. Armene er såpass store at det er vanskelig å finne klær til han. Sønnen min er også ganske opptatt av vekt pga medisinene han går på.

Min svigerfar vet ikke noe om depresjonene. Ikke at det hadde hjulpet noe heller. Hadde han vist om dem så hadde han bare gjort det verre ved å spørre og grave og komme med enda flere upassende kommentarer.

Jeg forsto fort at dette ikke slo bra ut, men etter at vi kom hjem så det ut til å gå bra og han dro på en planlagt bytur med kompisene. Neste kveld skulle vi ja familieselskap her. Jeg fikk han ikke ut av senga før 1,5 time før gjestene skulle komme. Da står han og prøver en skjorte og spør meg om jeg synes han er tjukk. Da forsto jeg at den kommentaren fra svigerfar slo veldig uheldig ut. Min mann hørte også dette. Min svigerfamilie er såpass hellig for min mann at jeg viste han ville forsvare sin far med nebb og klør så jeg bare freste til han.... tusen fuckings takk til faren din og sen sleivete kjeften hans. Man sier ikke sånn til folk uansett hva. Det var foresten rett ræva som feis. Min svigerfar er trill rund selv og sitter bare i en stol og eter, leser aviser og ser på TV.

Så kommer gjestene. Min svigerinnen begynner så og si med en gang å slenge kommentarer om at forholdet til samboeren tok slutt og at han hadde flyttet hjem. Kommentarer og latter haglet mot sønnen min. Jeg så at han bet tenna sammen og jeg sa at han bor her for å spare penger så han kan kjøpe seg leilighet. Det er jo også en av grunnene.

Etter at gjestene var dratt så dro han på trening og la seg til å sove. I går fikk jeg han ikke opp og på jobb. Jeg fikk han til slutt til å snakke med meg. Kommentaren fra svigerfar og svigerinnen min gikk veldig innpå han.

Min mann forsto at ting ikke var som det skulle og mente at faren hadde vært og snakket med sønnen min og best om unnskyldning med en gang han kom og at han hadde hørt min sønn si at det går bra jeg bryr mer ikke. Sønnen min var på rommet sitt da. Jeg kunne da opplyse om at det var ikke tilfelle. Han hadde vært og sett på rommet til yngste sønnen. Da kom han med kommentarer til eldste om at yngste hadde større rom. Rommet til yngste var tidligere rommet til eldste men, yngste flyttet inn der når eldste flyttet ut.

 

I dag er han heller ikke på jobb. Han har en avtale om at han skal sende sms når han skal ha fri i romjula. Det er ingenting å gjøre på jobben og gutta sitter bare og drikker kaffe hele dagen. Han får jo ikke betalt for de dagene han ikke er på jobb.

Regner med han blir hjemme i morgen også. Arbeidsgiveren hans vet om depresjonen og viser stor forståelse og har tilrettelagt noe for han. Han skal til psykologen sin i dag. Jeg har bedt han om å be denne om hjelp til å finne metoder for å kunne håndtere situasjoner som disse nå i romjulen. Men om han husker det er jo en annen sak.

 

Jeg vet at dette ble langt og kanskje uoversiktlig. Det jeg trenger er råd om hvordan jeg skal håndtere dette for at han skal ha det best mulig. Jeg kaller det ikke sykdom men problem for jeg vil ikke sykeliggjøre han mer enn nødvendig.

 

 

Anonymous poster hash: c9c84...d14

[sug lut]

En veldig vond situasjon. Men det er jo positivt at han er i gang med behandling. Svigerfamilien hadde jeg faktisk tatt for meg så det sang, det er ikke nødvendig å nevne depresjon, men det er mye du kan si om normal folkeskikk. Skjerm sønnen din fra dem, unngå å ha dem i hus eller la ham slippe å være med til dem. (Jeg ville personlig ikke sett dem for mine øyne på lang tid, faktisk. Boikott er behagelig og effektivt.) Og mannen din får jaggu skaffe seg baller.

 

Jeg har ingen erfaring med dette i forhold til psykolog, men kunne du være med til psykologen (etter avtale) på et tidspunkt? Evt snakke med psykologen alene? Den som ikke har det bra kan kanskje trenge litt støtte fra en som har oversikt? Eller at du og sønnen kan sette dere sammen  og skrive ned noen punkter han kan gi til psykologen så de kan snakke om det når det passer?

 

Ingenting er verre enn når ungene sliter.

[Anonym bruker]

Svigers hadde jeg parkert hardt og uten nåde når se kommer med slike ufinheter. Mannen min hadde faen ikke sluppet unna hvis han ikke hadde stoppa sin egen familie før jeg eventuelt måtte ha gitt svigers tilsnakk for å forsvare sønnen min.

 

Skjerm sønnen din for de tullingene der til han har blitt litt sterkere psykisk.

 

 

Du kan fint bli med sønnen din på timen hos psykologen. Det har min mor gjort flere ganger når min bror har hatt time hos psykolog.

 

Anonymous poster hash: c0806...871

[Anonym bruker]

Gudbedre... Har en datter på 20 som også sliter med depresjon så kjenner håpløsheten du føler helt hit. Jeg hadde virkelig eksplodert på svigerfamilien,uten å nevne Hva sønnen din sliter med. De er en gjeng neandertalere,og hva mannen din angår tror jeg neppe han forstår alvoret i sønnens tilstand.

 

Anonymous poster hash: 39b0a...e25

[Anonym bruker]

Kanskje dette er et skudd i blinde, men kan det være at sønnen din bruker anabole steroider? Svært opptatt av trening, enorme (?) muskler og depresjon, det kan faktisk være en mulighet. Depresjonene kommer ofte mellom kurer.

 

Anonymous poster hash: 7a326...0e5

[Anonym bruker]

Hvordan går det, HI?

 

Anonymous poster hash: 7a326...0e5

[Mononoke]

Kanskje dette er et skudd i blinde, men kan det være at sønnen din bruker anabole steroider? Svært opptatt av trening, enorme (?) muskler og depresjon, det kan faktisk være en mulighet. Depresjonene kommer ofte mellom kurer.

 

Anonymous poster hash: 7a326...0e5

 

Dette tenkte jeg også da jeg leste trådstarters innlegg. Psyka blir sterkt svekket av boling, kroppen blir massiv, mens psyka tynnes ut. De blir også veldig opptatt av utseende og kropp, og selvmordstanker og forsøk er ikke uvanlig på nedturen etter avsluttet kur. Hvordan er aggresjonsnivået og lunta hans?

[Anonym bruker]

Dytter denne, hører gjerne hvordan det går, HI. Hvis det stemmer at han bruker steroider er det mulig å få hjelp her https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/tsb/prosjekter/prosjekter-for-kompetanseutvikling-og-spredning/steroideprosjektet

 

Håper det ordner seg for dere!

 

Anonymous poster hash: 7a326...0e5

[Anonym bruker]

Her er hva JEG ville ha gjort: Mannen min ville ha fått i oppdrag å enten irettesette eller få kontroll på kjeften til sine atale familiemedlemmer. Altså, hvis han hadde noe håp om å se dem igjen innenfor mine fire vegger, og samtidig ville unngå at jeg myrdet dem...

 

Hva feiler det visse folk??? "Du er tjukk du" - altså, hvem sier slikt i selskap?

 

Anonymous poster hash: bb5c8...110

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 21 år som har slitt med depresjoner siden han var i tenårene. Dette har han skjult for meg og jeg fikk vite om det i august. Skrev om det her i oktober tror jeg. Orket ikke gå så detaljert inn på det nå. Men på det tidspunktet jeg fikk vite om det bodde han sammen med en jente og det var hun som fortalte meg det. Jeg har i ettertid blitt klar over at hun overdrev og han pyntet på det ovenfor meg.

 

Han bor nå hjemme hos meg sammen med lillebroren og min mann. Han har jevnlig kontakt med sin far og familien der og det hjelper. Faren var omentrendt fraværende selv om han vare om depresjonen før meg.

 

Om man ikke vet om det så er det ingen som ser noe, for han er som vanlig. Det har gått veldig greit etter at vi i oktober flyttet han hjem til meg. Jeg har daglig små samtaler med han. Han har kommet inn under DPS og får medisiner. Er mye sammen med kompiser og er nok litt for ofte ute på by'n etter min mening. Bestekompisen og dama hans vet om depresjonene og de finner så og si daglig på noe sammen. Ofte er det trening siden de alle trener på samme studio.

Sønnen min har trent mye siden han var 15 år og er en stor kar med masse muskler. Nå trener han hver så og si hver dag.

 

Jeg synes det er vanskelig å håndtere dette med depresjonene hans. Vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Passet nok litt vel mye på han og maser kanskje litt mye til tider også. Men jeg er så redd for han. Han har hatt selvmordstanker tidligere og kan godt hende han har det ennå. Han sier medisinene hjelper, men jeg har en mistanke om at han ikke forteller meg hele sannheten.

 

Nå i romjula har han hatt en reaksjon på kommentarer fra svigerfamilien min. Det skal også sies at han lillejulaften når vannskille hente medisiner på apoteket ikke fikk den han skulle ha, men en som vist nok skal være det samme.

2. Juledag var vi hos mine svigerforeldre på sen lunch. Vi sitter og skravler rundt bordet og har det egentlig ganske så koselig. Helt til svigerfar ser på sønnen min og sier.... du er tjukk du. Man kunne høre den berømte nåla falle i gulvet. Sønnen min har antydning til mave, men er ellers på kroppen såpass trent at han er stein hard av muskler. Armene er såpass store at det er vanskelig å finne klær til han. Sønnen min er også ganske opptatt av vekt pga medisinene han går på.

Min svigerfar vet ikke noe om depresjonene. Ikke at det hadde hjulpet noe heller. Hadde han vist om dem så hadde han bare gjort det verre ved å spørre og grave og komme med enda flere upassende kommentarer.

Jeg forsto fort at dette ikke slo bra ut, men etter at vi kom hjem så det ut til å gå bra og han dro på en planlagt bytur med kompisene. Neste kveld skulle vi ja familieselskap her. Jeg fikk han ikke ut av senga før 1,5 time før gjestene skulle komme. Da står han og prøver en skjorte og spør meg om jeg synes han er tjukk. Da forsto jeg at den kommentaren fra svigerfar slo veldig uheldig ut. Min mann hørte også dette. Min svigerfamilie er såpass hellig for min mann at jeg viste han ville forsvare sin far med nebb og klør så jeg bare freste til han.... tusen fuckings takk til faren din og sen sleivete kjeften hans. Man sier ikke sånn til folk uansett hva. Det var foresten rett ræva som feis. Min svigerfar er trill rund selv og sitter bare i en stol og eter, leser aviser og ser på TV.

Så kommer gjestene. Min svigerinnen begynner så og si med en gang å slenge kommentarer om at forholdet til samboeren tok slutt og at han hadde flyttet hjem. Kommentarer og latter haglet mot sønnen min. Jeg så at han bet tenna sammen og jeg sa at han bor her for å spare penger så han kan kjøpe seg leilighet. Det er jo også en av grunnene.

Etter at gjestene var dratt så dro han på trening og la seg til å sove. I går fikk jeg han ikke opp og på jobb. Jeg fikk han til slutt til å snakke med meg. Kommentaren fra svigerfar og svigerinnen min gikk veldig innpå han.

Min mann forsto at ting ikke var som det skulle og mente at faren hadde vært og snakket med sønnen min og best om unnskyldning med en gang han kom og at han hadde hørt min sønn si at det går bra jeg bryr mer ikke. Sønnen min var på rommet sitt da. Jeg kunne da opplyse om at det var ikke tilfelle. Han hadde vært og sett på rommet til yngste sønnen. Da kom han med kommentarer til eldste om at yngste hadde større rom. Rommet til yngste var tidligere rommet til eldste men, yngste flyttet inn der når eldste flyttet ut.

 

I dag er han heller ikke på jobb. Han har en avtale om at han skal sende sms når han skal ha fri i romjula. Det er ingenting å gjøre på jobben og gutta sitter bare og drikker kaffe hele dagen. Han får jo ikke betalt for de dagene han ikke er på jobb.

Regner med han blir hjemme i morgen også. Arbeidsgiveren hans vet om depresjonen og viser stor forståelse og har tilrettelagt noe for han. Han skal til psykologen sin i dag. Jeg har bedt han om å be denne om hjelp til å finne metoder for å kunne håndtere situasjoner som disse nå i romjulen. Men om han husker det er jo en annen sak.

 

Jeg vet at dette ble langt og kanskje uoversiktlig. Det jeg trenger er råd om hvordan jeg skal håndtere dette for at han skal ha det best mulig. Jeg kaller det ikke sykdom men problem for jeg vil ikke sykeliggjøre han mer enn nødvendig.

 

 

Anonymous poster hash: c9c84...d14

 

 

Sønnen din er beintøff, enhver som ikke hadde vært deprimert hadde blitt lei seg og hatt det tungt med å takle en slik kommentar fra bestefar!

 

Håper alt ordner seg <3

 

Anonymous poster hash: 58e8b...47c

[Anonym bruker]

Her er hva JEG ville ha gjort: Mannen min ville ha fått i oppdrag å enten irettesette eller få kontroll på kjeften til sine atale familiemedlemmer. Altså, hvis han hadde noe håp om å se dem igjen innenfor mine fire vegger, og samtidig ville unngå at jeg myrdet dem...

 

Hva feiler det visse folk??? "Du er tjukk du" - altså, hvem sier slikt i selskap?

 

Anonymous poster hash: bb5c8...110

 

Enig i det.

En mann må tørre å stå opp mot sine foreldre når de sier slikt!

 

Anonymous poster hash: 58e8b...47c

[Anonym bruker]

Det er kjempetøft å være pårørende! Hvis jeg var deg hadde jeg spurt sønnen om han synes det er greit at du blir med ham på en time med psykologen. Fortell ham at du synes det er vanskelig å vite hvordan du best kan hjelpe ham, og at du håper at du kan være en bedre støtte for ham hvis du kan få råd fra en fagperson som kjenner situasjonen. Det er ganske vanlig at pasienter tar med seg nære pårørende til psykologtimer, men du får selvsagt bare lov til å være med hvis sønnen synes det er greit. Han kan da også snakke med psykologen på forhånd, så de to kan avtale hva det er greit og ikke greit at psykologen uttaler seg om mens du er tilstede.

 

Du avslutter med å si at du ikke kaller det sykdom, men problem, fordi du ikke vil sykeliggjøre. Jeg skjønner at du gjør dette med de beste hensikter, men depresjon ER jo faktisk en sykdom. Jeg har selv vært psykisk syk, og jeg hadde følt at sykdommen min ble bagatelisert hvis den ble omtalt på den måten. Hadde du kalt det et problem i stede for sykdom, for å unngå sykeliggjøring hvis gutten hadde en alvorlig somatisk sykdom? Hvis nei, hvorfor er det ikke like akseptabelt å være syk i følelsene som å være syk i kroppen? Det er ikke uvanlig å føle at omverden bagateliserer når man er psykisk syk. Mange føler et press på seg til å "ta seg sammen", men det er like umulig å ta seg sammen og slutte å være deprimert, som det er å ta seg sammen og løpe på tur med et knekt bein.

 

Avsnittet over er ikke ment som et angrep på deg! Jeg skjønner at du er i en vanskelig situasjon, og at du gjør ditt aller beste for å støtte sønnen din så godt som overhodet mulig. Jeg tror heller på ingen måte at du mener at sønnen din bare kan ta seg sammen, det er det ingenting i innlegget ditt som tyder på. Men når man er psykisk syk er det lett å tolke ting i verste mening.Dermed kan det at noen konsekvent omtaler sykdommen som et problem, lett oppfattes som at denne personen bagateliserer og mener at den som er syk må ta seg sammen. Jeg har skrevet avsnittet over fordi jeg tror at det kan være lurt at du tenker gjennom hvordan måten du omtaler ting på kan oppfattes, og at du da bør ta med i vurderingen hvordan det kan oppfattes av en person som er psykisk syk, og dermed kanskje lettere enn ellers tolker ting i verste mening.

 

 

Anonymous poster hash: 0554e...459

[Anonym bruker]

Jeg fatter faktisk ikke hvordan du som mor klarer å sitte å se på at sønnen din blir mobbet..

Hadde det vært min sønn så skal jeg love deg at besøket hadde blitt kasta ut.

 

Anonymous poster hash: 75f70...9a6