Har du noen gang fått en psykisk diagnose?

[Anonym bruker]

Hvilken diagnose fikk du/har du? ... og kan du fortelle litt om det? (eks: når du fikk du den? omstendigheter? fungering? behandling? årsak? medisiner? osv)

 

Jeg har foreløpig fått diagnosen "moderat depresjon". Skyldes barndom og stress/belastninger i nåtida. Har fått antidepressiva og terapi, og opplever at det hjelper. 

Anonymous poster hash: 6a256...571

[Anonym bruker]

Joda. Depresjon, generalisert angst, unnvikende personlighetsforstyrrelse, dystymi og kompleks PTSD.

 

Jeg går i psykoanalyse og står fast på antidepressiva, fungeringen er OK nå. Har noe høyere sykefravær enn normalen, men fungerer greit i full stilling i et krevende yrke. Jeg mener kompleks PTSD er den korrekte diagnosen, de andre for så vidt ikke feil - men bare underkategorier av denne. Det henger sammen med barndomstraumer.

Anonymous poster hash: fbb11...b9f

[Anonym bruker]

Har flere. En av dem tror jeg er vekke nå - spiseforstyrrelse, atypisk bulimi. De andre er depresjon som kommer og går, angst (i hovedsak sosial angst og prestasjonsangst) i tillegg til hoveddiagnosen som er schizoaffektiv lidelse. Samt tvangstanker, men det er vel kanskje ikke en ren diagnose. 

Har fått disse diagnosene fordi det ligger en svakhet i genene mine, som gjør meg disponibel for psykiske lidelser. Sånn jeg har forstått det. Sykdommen ble utløst av et traume, men angst har jeg hatt så lenge jeg kan huske - første minnene av den er fra barnehagen. 

Ble innlagt og utredet da jeg tok en overdose piller. Utredningen tok flere år, og masse prøving og feiling, men når jeg hadde fått diagnosene og riktig behandling er jeg nå fungerende. Jobber kun en liten prosent, og går i ukentlig behandling selv om andre sier jeg ser helt frisk ut. Det kritiske er vekke (spiseforstyrrelsen, selvskading og psykoser), så jeg har det utrolig mye bedre nå enn når det sto på som verst. 

Behandling nå er som nevnt ukentlig samtale med behandler, medisiner og "egenpleie" i form av å lytte til kropp og hode, hvile når det trengs, ringe avdelingen og selv få meg en innleggelse når jeg trenger det osv. 

Anonymous poster hash: 766ef...6d8

[Anonym bruker]

PTSD etter å vært midt i tsunami i Thailand.

 

Anonymous poster hash: b2230...662

[Anonym bruker]

Mild til moderat depresjon sammen med generalisert angst for noen år siden; dette pga en kombinasjon av barndomstraumer og vanskelig samliv. Endret seg da jeg forlot mannen, flyttet til et nytt sted, skiftet jobb og i det hele tatt tok grep om livet. Da hadde jeg lenge gått på antidepressiva/angstdempende medisin. Men det som virkelig hjalp meg, var samtalene med gestaltterapeut.

 

I ettertid har jeg en gang hatt "psykisk ubalanse, situasjonsbetinget" som legen kalte det, som følge av stort press og noe jeg vil kalle mobbing på jobb. En senere gang samme diagnose igjen da mitt ene barn ble alvorlig syk i en periode på ca 1/2 år.

 

Akkurat nå har jeg en posttraumatisk lidelse, sier legen, jeg var vitne til en dødsulykke og måtte gi førstehjelp da et familiemedlem ble skadet og døde.

 

Anonymous poster hash: f49b9...0d8

[Anonym bruker]

Får samtaleterapi. Det hjelper.

 

Anonymous poster hash: f49b9...0d8

[Anonym bruker]

Diagnostisert med ADHD som tiåring, OCD med depresjoner og angst som 7-åring og tourette som 11-åring, som ung voksen fått diagnosen hypokondri. Har i perioder hatt samtaleterapi og eksponeringsterapi, bl a i gruppe (som ikke funket så bra), brukt medisiner for OCD som jeg ikke bruker lenger og Concerta for min ADHD som jeg fortsatt bruker. Fungerer i grunnen veldig godt nå, har utdannet meg og jobber 100% på sykehus. Går ikke i terapi nå, og jeg funker gjerne så godt som jeg gjør nå fordi jeg er blitt så vant til å håndtere en psyke som ikke er helt som alle andres. Har hatt veldig god støtte i dem rundt meg, og har vært veldig opptatt av åpenhet. Er nok mye genetisk betinget, mye psykisk sykdom i min familie.

 

Anonymous poster hash: 7d0db...5ca

[Anonym bruker]

Hoveddiagnose: Kompleks og kronisk PTSD

 

Underdiagnoser/sekundærdiagnoser: dissosiativ lidelse, angst, tilbakevendende depresjon, spiseforstyrrelser, borderline personlighetsforstyrrelse, episoder med psykose.

 

Er varig ung ufør i dag og har hatt mange og lange opphold på psykiatrisk avdeling. Hatt perioder med allvorlig og livstruende selvskading. Det er under kontroll nå. Jeg har fått mye medikamenter. Både antidepressiva og antipsykotiske medisiner i stort omfang, men responderer dårlig på de. Derfor bestemte de seg etter lang tid å prøve ECT-behandling på meg (man legges i narkose og får et muskelavslappende medikament, så sendes det strøm gjennom hjernen med to elektroder på utsiden av hodet). Effekten viste seg å være overraskende god. Jeg fikk i første runde 16 behandlinger fordelt på 2 ganger per uke. Er midt i en serie nå der jeg fikk 16 behandlinger, 2 per uke, nå er det en behandling i uka i 6 uker, så er det en gang hver fjortende dag en stund, og så en gang i måneden i et halvt år. Får litt mild hukommelsessvikt som bivirkning, men ellers ingen bivirkninger. Resultatet er at stemningsleiet øker og jeg får mer energi. Det gjør at andre påtrengende symptomer på diverse også reduseres.

 

Jeg har 2 barn og fungerer godt med dem. Min hovedoppgave her i livet er å være mor og gi 2 mennesker en god oppvekst. Det klarer jeg foreløpig fint.

 

Jeg har voldsomme traumer fra en særdeles brutal oppvekst. Langvarig seksuelt misbruk, nærmest torturert og mishandet gjennom flere år og neglisjert og oversett av min nærmeste familie som skulle støtte, beskytte og ta vare på meg. Det er hovedårsaken til min problematikk.

 

Anonymous poster hash: 8f85a...7c7

[Anonym bruker]

 

Joda. Depresjon, generalisert angst, unnvikende personlighetsforstyrrelse, dystymi og kompleks PTSD.

 

Jeg går i psykoanalyse og står fast på antidepressiva, fungeringen er OK nå. Har noe høyere sykefravær enn normalen, men fungerer greit i full stilling i et krevende yrke. Jeg mener kompleks PTSD er den korrekte diagnosen, de andre for så vidt ikke feil - men bare underkategorier av denne. Det henger sammen med barndomstraumer.

 

Anonymous poster hash: fbb11...b9f

 

Huff :/ 

 

Tok det lang tid før du fikk diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse? Hvilke symptomer har du på dette? 

 

Anonymous poster hash: 6a256...571

[Anonym bruker]

Mange sterke historier her <3 

 

Dere som har hatt psykose. Hva skjedde da, og hvordan opplevdes det?

 

Anonymous poster hash: 6a256...571

[Anonym bruker]

Hoveddiagnose: Kompleks og kronisk PTSD

 

Underdiagnoser/sekundærdiagnoser: dissosiativ lidelse, angst, tilbakevendende depresjon, spiseforstyrrelser, borderline personlighetsforstyrrelse, episoder med psykose.

 

Er varig ung ufør i dag og har hatt mange og lange opphold på psykiatrisk avdeling. Hatt perioder med allvorlig og livstruende selvskading. Det er under kontroll nå. Jeg har fått mye medikamenter. Både antidepressiva og antipsykotiske medisiner i stort omfang, men responderer dårlig på de. Derfor bestemte de seg etter lang tid å prøve ECT-behandling på meg (man legges i narkose og får et muskelavslappende medikament, så sendes det strøm gjennom hjernen med to elektroder på utsiden av hodet). Effekten viste seg å være overraskende god. Jeg fikk i første runde 16 behandlinger fordelt på 2 ganger per uke. Er midt i en serie nå der jeg fikk 16 behandlinger, 2 per uke, nå er det en behandling i uka i 6 uker, så er det en gang hver fjortende dag en stund, og så en gang i måneden i et halvt år. Får litt mild hukommelsessvikt som bivirkning, men ellers ingen bivirkninger. Resultatet er at stemningsleiet øker og jeg får mer energi. Det gjør at andre påtrengende symptomer på diverse også reduseres.

 

Jeg har 2 barn og fungerer godt med dem. Min hovedoppgave her i livet er å være mor og gi 2 mennesker en god oppvekst. Det klarer jeg foreløpig fint.

 

Jeg har voldsomme traumer fra en særdeles brutal oppvekst. Langvarig seksuelt misbruk, nærmest torturert og mishandet gjennom flere år og neglisjert og oversett av min nærmeste familie som skulle støtte, beskytte og ta vare på meg. Det er hovedårsaken til min problematikk.

 

Anonymous poster hash: 8f85a...7c7

Ect er en snedig ting. Gir narkose til ect pasienter ofte. Utrolig å se hvor god virkning mange har. Men de kommer ofte tilbake år etter år, så det er ikke en kurativ behandling.

 

Anonymous poster hash: a65fc...40c

[Anonym bruker]

ADHD.

 

Anonymous poster hash: 7353d...593

[Anonym bruker]

Fikk diagnosen moderat depresjon for 15-16 år siden. Har gått på antidepressiva siden. Har fungert ok, men den siste tiden har vært fryktelig tung. Et plutselig dødsfall i nær familie med påfølgende problemer som utløste det.

Anonymous poster hash: a177b...9d6

[Anonym bruker]

PTSD etter å vært midt i tsunami i Thailand.

 

Anonymous poster hash: b2230...662

 

Uff..... *klem*

 

Anonymous poster hash: a177b...9d6

[Anonym bruker]

Ingen flere som vil dele? 

Anonymous poster hash: 6a256...571

[Anonym bruker]

Vet ikke hva legen skrev i journalen, men fikk cipralex for angst. Reiste til en annen by for å studere- vekk fra alt det trygge(familie, venner og kjæreste). Reagerte med angst som viste seg i at jeg kunne få besvimelsesfølelse i auditorium. Følte jeg ikke fikk puste og hadde kontroll over egen kropp i store grupper- spesielt om jeg måtte sitte i ro og "innestengt". Jeg hadde avføring sikkert 20 ganger daglig på deg værste. Hver gang jeg skulle i forelesning måtte jeg på do først. Inne i salen var alt jeg tenkte på om jeg måtte på do. Hvordan skulle jeg komme ut Osv.... da jeg var ferdig sykepleier og hjemme i hjemby sleit jeg en stund fortsatt med å sitte i rapport på morgenen. Var redd for å bæsje på meg rett og slett. Følelse av å bare måtte vekk, ville besvime. Helt forferdelig... det hjalp å være åpen om det med noen nære venner + kjæreste. Det gikk gradvis over etter jeg kom hjem til mitt miljø igjen... merkelig. Godt behandlingen din virker. Lytt til kroppen din... god klem

 

Anonymous poster hash: ca103...0a2

[Anonym bruker]

 

Huff :/ 

 

Tok det lang tid før du fikk diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse? Hvilke symptomer har du på dette? 

 

Anonymous poster hash: 6a256...571

 

Det tok åtte konsultasjoner hos senter for personlighetspsykiatri på Ullevål, men jeg ble jo henvist dit etter flere år hos psykiater og med en tentativ diagnose (som ikke var helt den samme som de endte på, men beslektet).

 

Hovedsymptomer er vel at jeg langt på vei unngår nære relasjoner, og at jeg har et gedigent behov for oversikt og kontroll over mine omgivelser.

 

Anonymous poster hash: fbb11...b9f

[Anonym bruker]

Angst og anoreksi. Samtale hjalp meg ut av begge sykdommer!

 

Anonymous poster hash: c7d94...482

[Anonym bruker]

Først diagnosen tilbakevendende depresjoner og panikkangst. Deretter bipolar lidelse.

Vært plaget med depresjoner og panikkangst siden jeg var 9 år, prøvde å ta livet mitt første gang da jeg var 11. Gått periodevis på medisiner hele livet. Toppet seg da min samboer døde i en ulykke, da ble jeg manisk en lang periode før det smalt. Ble da så deprimert at jeg ikke var i stand til å ta vare på meg selv. Var innlagt på psykiatrisk i 10 uker etter et selvmordsforsøk der jeg nesten klarte det. Var så mer eller mindre neddopet i 3 år til jeg innså at dette livet var rett og slett ikke til å leve i den tilstanden. Hele tiden gått til terapi mm. Jobbet hardt med meg selv og lært mye. Valgte å trappe ned på medisiner for å øke livskvaliteten og lykkes med det. Sluttet så med medisiner og har nå vært symptomfri i straks 4 år. Fått meg mann og barn, i gang med ny utdanning og livet smiler. Møtt mye motstand underveis men takler det helt annerledes nå, blitt mye mer moden. Tok et valg den gangen jeg overlevde om at dette var siste gang jeg prøvde å dø, så nå er det ingen vei tilbake. Tanken på å gjøre noe sånt igjen er utenkelig, heldigvis

Lever et godt liv og skal snart ut i jobb igjen, tror livet blir bra videre  

Anonymous poster hash: 9a765...089

[Anonym bruker]

Diagnoser: Depresjon, kronisk suicidal (som jeg ikke er lenger), borderline, affektiv lidelse, bipolar lidelse, komplekst PTSD og dissosiativ lidelse.  En ny diagnose etter hver behandler.    PTSD er vel de som står igjen nå.

 

Var nok en depresiv ungdom, men vel fungerende og klarte egentlig livet bra helt til jeg flyttet for å studere. Flørtingen med selvskading ble så mye mer alvorlig og kom "inn i systemet". Deretter gikk det slag i slag, med innleggelser, tvang og frivillig, lukket og åpen avdeling i åtte år. Gikk i perioder til to behandlere, har vært innom gruppeterapi i dagavdeling to runder. 

 

Det er kanskje først i ettertid jeg ser hvor sjuk jeg var og hvor "tungt" jeg var inne i psykiatrien.  Og hvor lett det kunne endt der, som pasient på livstid eller død. 

 

Hva som gjorde meg bedre veit jeg egentlig ikke. Mange faktorer i starten av 2011. Klarte nesten å ta livet av meg - lå i respirator. Det satt en skikkelig støkk i meg. Jeg begynte å spille håndball igjen, og gjorde noe utenom å være pasient. Slutta på alt av piller (som var endel og har vært mye forskjellig). Jeg gav blaffen i alle søvnråd og sov når jeg var trøtt til jeg våknet - noe som gjorde at fra å sove en til tre timer hver natt sov jeg åtte/tolv timer annenhver natt/dag. Fikk mer sammenhengene søvn.  Noe jeg mener var livsviktig og gav meg energi og kraft til å stå i dårlige stunder uten å skade meg sjøl eller å søke mot innleggelse. Vanskelig å peke på en ting som var avgjørende i tilfriskningen, men en god kombinasjon. Så fra 2011 og til nå har det sakte men sikkert, og mer og mer troverdig snudd. De som ikke kjente meg den gangen kan ikke fatte at jeg var så sjuk. Fikk barn for ni måneder siden. Studerer og gjør det helt på snittet greit. Er huseier og skattebetaler (iallefall kommende). Skal gifte meg i 2017. 
Står støtt når ting er vanskelig. Var selvsagt redd når jeg fikk barn om hvordan jeg kom til å stå i det, og merker at jeg står som en klippe. 

 

 

Anonymous poster hash: be857...ec6

[Anonym bruker]

Engstelig Unnvikende Personlighetsforstyrrelse her, med trekk fra flere ting, de nevnte emosjonell ustabil, borderline og shizoide trekk, mer husker jeg ikke, for jeg har dårlig husk. Skal prøve å få kopi av det de kom fram til. Jeg blir behandlet med antiosykotikamiddel som heter Seroquel depot, samt terapitimer. Er i startfasen med medisin og opplever fortsatt å være ustabil. Opplever å få panikkangst og blir veldig mistroisk til folk, stoler på noen få og er nok til tider manipulerende og vanskelig 😏

 

Anonymous poster hash: 31b3a...041

[Anonym bruker]

Engstelig Unnvikende Personlighetsforstyrrelse her, med trekk fra flere ting, de nevnte emosjonell ustabil, borderline og shizoide trekk, mer husker jeg ikke, for jeg har dårlig husk. Skal prøve å få kopi av det de kom fram til. Jeg blir behandlet med antiosykotikamiddel som heter Seroquel depot, samt terapitimer. Er i startfasen med medisin og opplever fortsatt å være ustabil. Opplever å få panikkangst og blir veldig mistroisk til folk, stoler på noen få og er nok til tider manipulerende og vanskelig 😏

 

Anonymous poster hash: 31b3a...041

❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️ Klem!!! God bedring!

 

 

Anonymous poster hash: ca103...0a2

[Anonym bruker]

Ja, etter lang utredning på DPS fikk jeg diagnosene sosial fobi, ADHD og Asperger....i godt voksen alder. I tillegg til depresjoner innimellom.

Prøvde Ritalin, men virket ikke. Er også skeptisk til å gå på slike medisiner pga bivirkninger mtp hjerte...

Fungerer OK uten, men det er helt klart arbeidsarenaen som er den jeg sliter mest med.

På tross av dette har jeg vært i arbeidslivet i 16 år, mange vanskelige perioder. Hadde en grei og forståelsesfull arb.giver.

Mistet denne jobben pga fusjon/overtallig. Fikk heller ingen venner ila disse årene....var nokså ensom.

Er nå i arb.praksis, for jeg vil være i jobb. Det er ikke så lett å få jobb i dagens arb.marked da det legges så stor vekt på personlighet 😟

Har heldigvis en fin familie som er støttende 😊

 

Anonymous poster hash: 9fc3f...347

[Anonym bruker]

 

Diagnoser: Depresjon, kronisk suicidal (som jeg ikke er lenger), borderline, affektiv lidelse, bipolar lidelse, komplekst PTSD og dissosiativ lidelse.  En ny diagnose etter hver behandler.    PTSD er vel de som står igjen nå.

 

Var nok en depresiv ungdom, men vel fungerende og klarte egentlig livet bra helt til jeg flyttet for å studere. Flørtingen med selvskading ble så mye mer alvorlig og kom "inn i systemet". Deretter gikk det slag i slag, med innleggelser, tvang og frivillig, lukket og åpen avdeling i åtte år. Gikk i perioder til to behandlere, har vært innom gruppeterapi i dagavdeling to runder. 

 

Det er kanskje først i ettertid jeg ser hvor sjuk jeg var og hvor "tungt" jeg var inne i psykiatrien.  Og hvor lett det kunne endt der, som pasient på livstid eller død. 

 

Hva som gjorde meg bedre veit jeg egentlig ikke. Mange faktorer i starten av 2011. Klarte nesten å ta livet av meg - lå i respirator. Det satt en skikkelig støkk i meg. Jeg begynte å spille håndball igjen, og gjorde noe utenom å være pasient. Slutta på alt av piller (som var endel og har vært mye forskjellig). Jeg gav blaffen i alle søvnråd og sov når jeg var trøtt til jeg våknet - noe som gjorde at fra å sove en til tre timer hver natt sov jeg åtte/tolv timer annenhver natt/dag. Fikk mer sammenhengene søvn.  Noe jeg mener var livsviktig og gav meg energi og kraft til å stå i dårlige stunder uten å skade meg sjøl eller å søke mot innleggelse. Vanskelig å peke på en ting som var avgjørende i tilfriskningen, men en god kombinasjon. Så fra 2011 og til nå har det sakte men sikkert, og mer og mer troverdig snudd. De som ikke kjente meg den gangen kan ikke fatte at jeg var så sjuk. Fikk barn for ni måneder siden. Studerer og gjør det helt på snittet greit. Er huseier og skattebetaler (iallefall kommende). Skal gifte meg i 2017. 

Står støtt når ting er vanskelig. Var selvsagt redd når jeg fikk barn om hvordan jeg kom til å stå i det, og merker at jeg står som en klippe. 

 

 

 

Anonymous poster hash: be857...ec6

 

 

Litt av en historie! Så flott at det har blitt bedre. Hvor gammel er du nå? Hva tror du var årsaken til at du ble så syk? 

 

Klem <3 

 

Anonymous poster hash: 6a256...571

[Anonym bruker]

Depresjon og sosial angst. Hatt panikkanfall en gang. Er bedre nå men har hatt depresjon mange ganger, mistenker jeg aldri blir helt kvitt det? Kommer igjen og igjen. Vet ikke om det burde kalles noe annet da.. Har slitt helt siden jeg var barn, men fikk første behandling først når jeg gikk i tredje klasse på høyskole. Har gått i samtaleterapi mange ganger, hjelper sånn passe, aldri brukt medisiner. Sliten og lei men fungerer forsåvidt i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: caebe...132