Anonym bruker Skrevet 27. desember 2016 #1 Skrevet 27. desember 2016 Altså, her sitter jeg og er pr nå arbeidsudyktig pga overgrep som barn. Men hva med alle de som opplever langt verre ting i andre land, og ikke har mulighet til å være sykemeldt. De klarer seg jo. De jobber og klarer hverdagen slik de må. Da føles det ganske svakt av meg å sitte her og ikke mestre noe pga noe jeg iblant føler er en liten filleting. Det er fryktelig vanskelig å akseptere situasjonen uten å fordømme seg selv. Måtte bare få det ut Anonymous poster hash: cbe6f...7d3
Anonym bruker Skrevet 27. desember 2016 #2 Skrevet 27. desember 2016 Jeg har kjent på det samme. Hvilke diagnoser fikk du ? Anonymous poster hash: 35d97...008
Anonym bruker Skrevet 27. desember 2016 #3 Skrevet 27. desember 2016 Vel, jeg kjenner på det samme med fysiske plager - alle andre kunne fortsette med idrett selv i godt voksen alder mens jeg har ødelagte føtter og må stå på sidelinjen. Enda belastningen min ikke var større enn deres, kanskje mindre siden jeg var lett-trent og ikke trengte like mange timer. Jeg sier iikke at det er det samme som for deg, ikke i nærheten, bare at vi har forskjellige tålegrenser både for den fysiske kroppen og den psykiske. Det er vondt og vanskelig å akseptere når ddet setter grensene for livet ditt. Men du kan ikke la deg selv tro det er noe som gjør deg mindre verd. Anonymous poster hash: db751...aba
Anonym bruker Skrevet 27. desember 2016 #4 Skrevet 27. desember 2016 Det er da absolutt ikke en filleting. Overgrep er noe av det verste et barn kan oppleve. Det kan være mer traumatiserende enn krig mm. Anonymous poster hash: be8c5...791
Anonym bruker Skrevet 27. desember 2016 #5 Skrevet 27. desember 2016 Alle mennesker er forskjellige. Noen er mer følsomme/sårbare enn andre. Noen kan klare seg mot alle odds, og andre må slite resten av livet. Du er ikke svak fordi du er psykisk syk, du er faktisk sterk som faktisk fortsatt lever og står i den helvetes kampen hver dag ❤ Anonymous poster hash: b7f09...589
shesback Skrevet 27. desember 2016 #6 Skrevet 27. desember 2016 Du er ikke svak bare fordi noen har det verre. Slutt å være din egen verste fiende.
Anonym bruker Skrevet 27. desember 2016 #7 Skrevet 27. desember 2016 Altså, her sitter jeg og er pr nå arbeidsudyktig pga overgrep som barn. Men hva med alle de som opplever langt verre ting i andre land, og ikke har mulighet til å være sykemeldt. De klarer seg jo. De jobber og klarer hverdagen slik de må. Da føles det ganske svakt av meg å sitte her og ikke mestre noe pga noe jeg iblant føler er en liten filleting. Det er fryktelig vanskelig å akseptere situasjonen uten å fordømme seg selv. Måtte bare få det ut Anonymous poster hash: cbe6f...7d3 Du har bare blitt født med mindre resiliens enn dem. Hvorfor skal du plage deg selv med noe som ikke er din skyld eller ditt valg? Håper du får den hjelpen du trenger. Anonymous poster hash: bea80...55f
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2016 #8 Skrevet 28. desember 2016 HI Har du gått til traumepsykolog? Der forteller de deg hvordan hjernen fungerer og tenker som den gjør. ❤ Hjalp meg mye etter bilulykke. Anonymous poster hash: 46afc...46e
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2016 #9 Skrevet 28. desember 2016 Folk er forskjellige også er det forskjell på traumer, noen er direkte(altså påført deg) andre ikke(som man kun har observert på avstand) noen pågår over tid og andre er engangs(f.eks ulykker). Det er mye som spiller inn i fht hvordan kroppen reagerer og takler traumer. Gjentatte traumer i barndom og nytt traume som voksen har for min del gjort mye skade. Ikke sammenligne deg med andre kjære deg. Håper du får god hjelp. Jeg er på mitt 5 år med terapi etter det nye traumet som voksen, og jeg har enda en stund igjen før jeg er der jeg håper å være. Anonymous poster hash: dde02...e25
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2016 #10 Skrevet 28. desember 2016 Jeg syns mennesker som sliter psykisk er ekstremt sterke jeg, da! Man går dag ut og dag inn med noe som tynger en ned så veldig, som suger energi og glede ut av en, men fortsetter å kjempe; det står det respekt av! Ikke rakk ned på deg selv, ikke sammenlikne deg med andre. Du er deg, og du er fortsatt her! Sender deg en klem, og ønskerdeg lykke til videre i kampen. Det vil bli bedre ❤ Anonymous poster hash: 36a58...50c
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2016 #11 Skrevet 28. desember 2016 Å, tusen takk for alle svar. Resiliens må jeg lese om. HIHar du gått til traumepsykolog?Der forteller de deg hvordan hjernen fungerer og tenker som den gjør. ❤Hjalp meg mye etter bilulykke.Anonymous poster hash: 46afc...46e Gått i en gruppe for traumer, og psykolog også. Men psykologen jeg har gått til er ikke særlig god og jeg skal bytte. Jeg har kjent på det samme. Hvilke diagnoser fikk du ? Anonymous poster hash: 35d97...008 Jeg behandles hvert fall for ptsd. Litt usikker på om det er en diagnose jeg har i journalen min eller ei. Anonymous poster hash: cbe6f...7d3
Anonym bruker Skrevet 28. desember 2016 #12 Skrevet 28. desember 2016 Du er langt fra svak, vi har alle våre tålegrenser og av og til blir det for mye. For noen år siden var jeg så langt nede at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv, jeg gikk fra å ha en toppstilling til å måtte selge leiligheten min og flytte hjem til mamma. Hun måtte bære meg i badekaret og dusje meg for jeg var så langt nede at jeg klarte ikke det en gang selv. I over to år var noen av mine største bragder at jeg klarte å sette på en klesmaskin eller dusje meg selv. Jeg hadde en flott jobb, god lønn, fin leilighet, fin bil og fin kjæreste. Så smalt det og jeg mistet alt. Jeg endte opp med å prøve å ta livet mitt, men ble funnet i tide. Nav ville uføretrygde meg, fikk diagnosen bipolar, hverdagen besto av å gå til behandling og prøve å finne grunner til å ikke gi opp. Var så ensom at jeg så ikke noe håp. Dette er bare 4 år siden, idag er jeg 100% medisinfri, har fått meg mann, en nydelig stedatter og et fantastisk barn på 1.5 år, jobber to dager i uka og studerer ved siden av, har 1 år igjen av min nye utdannelse, har vært helt stabil i 3 år uten en eneste sykdomsepisode, bor i et stort, fint hus som vi leier til vi har råd til å kjøpe. Levestandarden er litt lavere enn da jeg var hotshot på jobb, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er lykkelig nå. Jeg har møtt mange utfordringer de siste årene, men jeg har blitt sterk så det holder og tar det meste på strak arm. Absolutt ingen trodde jeg kunne bli til noe som helst igjen, inkludert meg selv, men bare se nå etter noen få år. Så det at du føler deg svak nå skal du bare legge fra deg, tenk at du nå trenger tid på å bli bedre og at det ikke sier noe om hvordan du kan få det etterhvert. Ta imot behandling og jobb med deg selv så du kan få det bedre, så vil bitene falle på plass etterhvert Anonymous poster hash: 8a280...e3d
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå