Hvordan overleve toårs trassen? Hjeeeelp!

[Anonym bruker]

Jeg trudde jeg visste hva trass var med eldstemann, men så langt derifra! Jeg blir så sliten og det er bare meg hun tester ut. Hver dag, hele dagen og jeg blir så sliten. I tillegg så krangler de konstant! Noen med erfaring?

 

Anonymous poster hash: e4d8a...9fc

[Anonym bruker]

La ungen ligge og vræle på gulvet når dere har tid til det. Nekter ungen å skifte klær om morgenen og stritter veldig i mot så ta med ungen til barnehagen i pysjamas, det blir litt flaut for de fleste barn. Ikke krangle/diskutere ting. Si hva du mener med et hyggelig tonefall og ellers ignorer at ungen klager. Lukk ørene, vanskelig ja men verd det. Husk at det går over!

 

Anonymous poster hash: bc24c...22c

[Anonym bruker]

Sliter litt med 2åringen vår også. Med førstemann var det enklere, hun var liten og lett. Så hun bare plukket jeg med meg ved behov.

 

Han vi har nå veier omtrent et tonn, og er svær. Og jeg er gravid og makter rett og slett ikke å bære ham. Så han her blir liggende hvor enn han legger seg ned.

 

Jeg vet jo det går over. Men det er slitsomt rent fysisk her i huset til tider akkurat nå.

 

Anonymous poster hash: e061b...1e2

[Anonym bruker]

Jeg har masse erfaring! Førstemann var helt håpløs fra han var to til fire år. Nr to var værre! Å nr tre startet på fødestua omtrent! Han er nå tre år, og det er helt kaos!! Han har altså ingen følelsesregulering!

 

Trøsta er at jeg vet det går over. De to største er blitt to kjempefine og reale gutter. De er næ 8 og 10 år. Så hold ut! Pust med magen og prøv å beholde roen! Vanskelig, men prøv:-)

 

Anonymous poster hash: 79ac5...3c2

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er lenge mellom hvert "anfall", men det er små kamper hele tiden og mye sutring. Vil klare alt og ingenting selv og gjør hele tiden ting hun ikke får lov til, selv om jeg står på mitt. Er det vanlig at de er "verst" med mor?

 

Anonymous poster hash: e4d8a...9fc

[Anonym bruker]

e4d8a...9fc [/acronym]

Blant de eldre i min familie kalles det mødres privilegium..

 

Anonymous poster hash: e061b...1e2

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er lenge mellom hvert "anfall", men det er små kamper hele tiden og mye sutring. Vil klare alt og ingenting selv og gjør hele tiden ting hun ikke får lov til, selv om jeg står på mitt. Er det vanlig at de er "verst" med mor?

 

Anonymous poster hash: e4d8a...9fc

Om det er mor som alltid får det er jeg usikker på. Men det er veldig vanlig å kun "kjøre" den ene forelderen.

Prøv å tenk at barnet ditt er i en alder hvor det har et gigantisk utviklingssprang. Å da trenger det å bli avledet(slik at situasjonen blir positiv), og veiledning slik at barnet har et alternativ til å trasse.

 

Det vil nok ta en stund og kreve masse tålmodighet fra deg, men det blir bedre! :-)

 

Det er mye enklere sagt enn gjort! I de verste periodene her har jeg fysisk skrevet en liste på kvelden over hva jeg liker med barna mine, og hva jeg kan gjøre for at neste dag skal starte positivt. Banalt kanskje, men med tre barn så kostet det meg mye å ha overskudd.

 

 

Anonymous poster hash: 79ac5...3c2

[Anonym bruker]

La ungen ligge og vræle på gulvet når dere har tid til det. Nekter ungen å skifte klær om morgenen og stritter veldig i mot så ta med ungen til barnehagen i pysjamas, det blir litt flaut for de fleste barn. Ikke krangle/diskutere ting. Si hva du mener med et hyggelig tonefall og ellers ignorer at ungen klager. Lukk ørene, vanskelig ja men verd det. Husk at det går over!

 

Anonymous poster hash: bc24c...22c

Så du mener at et lite barn på to år skal ligge alene på gulvet og hanskes med vanskelige følelser på egenhånd? Ikke rart at mange har problemer med å regulere følelsene sine som voksne, hvis det er slik de har blitt møtt som små barn.

 

 

 

Anonymous poster hash: 7f261...8d6

[Anonym bruker]

Her er oppskriften som fungerer.

 

Nr 1: Vær i forkant. Dette er det aller viktigste punktet. Sørg for nok søvn og hyppige måltider. Innfør en snack på vei mellom barnehage og hjem. Ha rutiner og forbered barnet på hva som skal skje og hva du forventer at barnet skal gjøre. Bruk et personlig språk. Si "jeg vil at.." istedet for "mamma vil at du.."

 

Nr 2: Vær en god modell. Barnet kan ikke lære å regulere følelsene sine, hvis du ikke klarer å beholde roen. Som de sier i England: "Our job is to share our calm, not join their chaos".

Nr 3: Sett ord på og sorter følelsene til barnet uten å gi etter for det barnet vil. Eks: "Jeg forstår at du blir lei deg når du ikke kan få is nå. Jeg har også veldig lyst på is, men is kan vi bare spise på lørdager". Hold barnet, bruk kroppskontakt og rolig pust for å roe barnet ned, såkalt medregulering. Din ro og ditt nærvær vil smitte over på barnet. Når barnet er rolig kan du snakke om det neste dere skal gjøre. Ikke fall for fristelsen til å avlede med noe annet før barnet er rolig. Da vil neste trassanfall kanskje bli enda sterkere.

4: Aksepter at barn ER følelsene sine og ikke klarer å regulere seg selv. Noe som føles helt merkelig for deg, er viktig og ekte for barnet. Ikke bagatelliser at barnet blir lei seg pga blå kopp i stedet for rosa. Den samtalen kan dere ta når barnet blir større.

 

Lykke til! 😊

 

Anonymous poster hash: 7f261...8d6