Jeg klarer ikke ta steget å bare gå!

[Anonym bruker]

Min samboer er ikke bra for meg... jeg er ikke bra for han tydeligvis. Vi får frem det verste i hverandre... det har skjedd så mye og blitt sagt så mye over tid at jeg har mistet respekten og håpet om at det kan være oss. Jeg elsker han og hater han like sterkt. Vi har to barn sammen. Barnehagealder og en jeg er i permisjon med. Jeg skulle dratt for lenge siden, men har håpet på endring... nå har det bare sagt stopp hos meg. Det ble sagt en ting for mye nå.. han har fått meg til å føle meg liten og ubetydelig en gang for mye. Nå er alt jeg tenker på å ikke være hans lengre. Jeg vil ikke kalle meg kjæresten hans. Det ødelegger selvfølelsen min for mye.. jeg har et plutselig desperat behov for å beholde litt selvrespekt og hevde meg. Han fortjener ikke dette familielivet lengre..fortjener ikke meg. Jeg klarer bare ikke si ordene! Det er skummelt, så endelig...hva om jeg tar feil? Hva om alt han sier om meg er begrunnet og derfor rett? Hva om det er jeg som er problemet? Kan jeg endre meg? For et drittår 2016 er 😢

 

Anonymous poster hash: e5362...957

[Anonym bruker]

Et sunt forhold skal bringe ut det beste i hverandre. Man skal tenke på hva man kan gjøre for at partner har det bra, og det skal gå begge veier. Man skal føle seg sett, verdsatt, respektert og elsket.

Det du beskriver høres ikke bra ut. Jeg har selv levd i et slikt ekteskap i 9 år, og mistet meg selv. Har det så utrolig mye bedre nå! Selvom jeg er alene med barna.

Du burde kreve mer av deg selv og din partner, og hvis ikke det går burde du bryte med han.

Det er heller ikke sunt for barna å vokse opp med foreldre som bryter hverandre ned.

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 9811e...06f

[Anonym bruker]

Så bli, da, til du er helt sikker? Eller til du er helt, helt sikker? Eller til du er HEEEEELT, helt, helt sikker? Eller til du er HEEEEELT, HEEEEELT, HEEEEELT, HEEEEELT, helt sikker?

 

Eller til dere feirer gullbryllup. Du bestemmer.

 

Anonymous poster hash: 08744...e27

[Anonym bruker]

Du vet du ikke tar feil - det vet du fordi du skriver alt du skriver om hvordan han bygger deg ned og får deg til å miste deg selv.

 

Om du ikke greier å gå av omtanke til deg selv, så gjør det for barna dine! De fortjener bedre enn å leve i en familie hvor far psyker ned mor, hvor far og mor får frem det verste i hverandre. De fortjener en frisk mamma, og det kommer du ikke til å fortsette å være om du lar ham psyke deg ned.

Vil du lære barna dine at det er greit at en mann behandler en kvinne slik din samboer behandler deg? I så fall blir du.

Vil du lære barna dine at en kvinne ikke har noe annet valg enn å godta å bli behandlet slik. I så fall blir du også.

 

Men hvis du vil noe bedre for barna dine, da går du.

Anonymous poster hash: a9948...647

[Anonym bruker]

Har tenkt over dette og dette stopper meg...: jeg er redd for at han har rett. At det er jeg som er problemet. At om jeg bare blir litt snillere, har litt mer sex med han, vi finner på litt mer kos i hverdagen- kanskje vil han forandre seg og elske meg mer. Det andre som stopper meg er: tid med barna. Redd for å ta feil valg og ha mistet så mye av barnas oppvekst... feirer, jul Osv.... utrolig vanskelig for meg å gå, selv om jeg tenker på det hele tiden nå! Drømmer om hva jeg skal si til han... fortelle om alt dritt han har gjort meg først.. hvordan han fikk meg til å føle... for så å si det han har sagt så mange ganger i sinne : "vi er ferdige for godt"hi

 

Anonymous poster hash: e5362...957

[Jallavalla]

Hadde det AKKURAT som deg med min ex. Tenkte hele tiden om det var meg det var no galt med...

Lang historie kort - tilslutt sa det stopp. Var vel egentlig han som sa at han ikke orket mer, men han mente det vel egentlig ikke. Jeg slang meg på og sa at det beste var vel om vi gikk hvert til vårt. Han gikk tilbake på det han hadde sagt, men da var liksom katta ute av sekken og ordene hadde blitt sagt. Dette var min vei ut.

Så det ble slutt og det har jeg ALDRI angret på. Det tar tid før ting faller på plass etter et brudd, men det er verdt det. Nå har vi ny partner begge to og samværet har gått seg til. Man venner seg faktisk til å være litt uten barna også. Man må jo.

[Anonym bruker]

Har tenkt over dette og dette stopper meg...: jeg er redd for at han har rett. At det er jeg som er problemet. At om jeg bare blir litt snillere, har litt mer sex med han, vi finner på litt mer kos i hverdagen- kanskje vil han forandre seg og elske meg mer. Det andre som stopper meg er: tid med barna. Redd for å ta feil valg og ha mistet så mye av barnas oppvekst... feirer, jul Osv.... utrolig vanskelig for meg å gå, selv om jeg tenker på det hele tiden nå! Drømmer om hva jeg skal si til han... fortelle om alt dritt han har gjort meg først.. hvordan han fikk meg til å føle... for så å si det han har sagt så mange ganger i sinne : "vi er ferdige for godt"hi

 

Anonymous poster hash: e5362...957

Slå opp begrepet "gaslighting".

Det du lever i er farlig.

 

Anonymous poster hash: 08744...e27