God nok grunn til å skilles?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har vært sammen i 17 år. Mye har skjedd på disse årene, som har gjort at jeg etterhvert har mistet følelsene for han. Nå er følelsene helt borte, og alt jeg tenker på er å flytte ut.

Men vi har to barn på 10 og 12 år sammen, og jeg er selvfølgelig redd for at dette skal bli fryktelig å gjennomgå for dem.

Jeg og mannen min krangler sjeldent, så vi lever et tilsynelatende harmonisk liv. Men dette bunner egentlig i at jeg ikke lenger orker å ta opp kampene med han. Tenker ikke på annet enn at jeg vil ut av forholdet, men tanken på å dra ungene gjennom en skilsmisse holder meg tilbake.

Er dette "god nok grunn" til å skilles? Må legge til at det er ingen tredjeperson inne i bildet....

 

Anonymous poster hash: edc2f...3c8

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har vært sammen i 17 år. Mye har skjedd på disse årene, som har gjort at jeg etterhvert har mistet følelsene for han. Nå er følelsene helt borte, og alt jeg tenker på er å flytte ut.

Men vi har to barn på 10 og 12 år sammen, og jeg er selvfølgelig redd for at dette skal bli fryktelig å gjennomgå for dem.

Jeg og mannen min krangler sjeldent, så vi lever et tilsynelatende harmonisk liv. Men dette bunner egentlig i at jeg ikke lenger orker å ta opp kampene med han. Tenker ikke på annet enn at jeg vil ut av forholdet, men tanken på å dra ungene gjennom en skilsmisse holder meg tilbake.

Er dette "god nok grunn" til å skilles? Må legge til at det er ingen tredjeperson inne i bildet....

 

Anonymous poster hash: edc2f...3c8

Nei

 

Anonymous poster hash: abe8d...b82

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har vært sammen i 17 år. Mye har skjedd på disse årene, som har gjort at jeg etterhvert har mistet følelsene for han. Nå er følelsene helt borte, og alt jeg tenker på er å flytte ut.

Men vi har to barn på 10 og 12 år sammen, og jeg er selvfølgelig redd for at dette skal bli fryktelig å gjennomgå for dem.

Jeg og mannen min krangler sjeldent, så vi lever et tilsynelatende harmonisk liv. Men dette bunner egentlig i at jeg ikke lenger orker å ta opp kampene med han. Tenker ikke på annet enn at jeg vil ut av forholdet, men tanken på å dra ungene gjennom en skilsmisse holder meg tilbake.

Er dette "god nok grunn" til å skilles? Må legge til at det er ingen tredjeperson inne i bildet....

 

Anonymous poster hash: edc2f...3c8

Ja, helt klart.

 

Anonymous poster hash: c8e45...206

[Anonym bruker]

Nei. Dra på kjærlighetstur,finn hverandre på nytt.

 

Anonymous poster hash: 7df89...73a

[Berta_78]

Jeg vet at mange her inne er uenige med meg, men jeg tenker at når man har satt barn til verden, skylder man dem å sette endel egne behov til side for å gjøre det enklere for dem. Hvis det ikke er fysisk eller psykisk mishandling, eller i hvert fall veldig dårlig behandling, inne i bildet, synes jeg man venter til barna flytter hjemmefra og er mindre sårbare. Det at man kjeder seg og ikke er forelsket lenger mener jeg er laaaangt underordnet det at barn og ungdom opplever trygghet og stabilitet i hverdagen sin. Sorry!

[Anonym bruker]

Hvorfor mistet du følelsene? Hvilke svik? Er han klar over dem? Kan det hjelpe å prate med en 3. Person? Få han til å forstå at han har såret deg? Finne hverandre på nytt? Jeg hadde gitt parterapi en sjanse.... etter så mange år og to barn sammen hadde jeg prøvd ALT! Har du etter dette fortsatt den samme lysten for å flytte ut. Do IT!! Du blir ikke yngre og du fortjener ekte kjærlighet og lykke. Sender deg good vibes 😉😜 lykke til. God jul

 

Anonymous poster hash: 2d999...43d

[Anonym bruker]

Jeg vet at mange her inne er uenige med meg, men jeg tenker at når man har satt barn til verden, skylder man dem å sette endel egne behov til side for å gjøre det enklere for dem. Hvis det ikke er fysisk eller psykisk mishandling, eller i hvert fall veldig dårlig behandling, inne i bildet, synes jeg man venter til barna flytter hjemmefra og er mindre sårbare. Det at man kjeder seg og ikke er forelsket lenger mener jeg er laaaangt underordnet det at barn og ungdom opplever trygghet og stabilitet i hverdagen sin. Sorry!

Enig med denne.

 

Anonymous poster hash: 489dd...e63

[Anonym bruker]

Enig med denne.

 

Anonymous poster hash: 489dd...e63

Jeg også

 

Anonymous poster hash: abe8d...b82

[Anonym bruker]

Jeg også

 

Anonymous poster hash: abe8d...b82

Og jeg.

 

Anonymous poster hash: ab027...2ae

[Anonym bruker]

Jeg syns det er god nok grunn.

Hvorfor leve livet som ulykkelig, når man kan gjøre noe med det?

Anonymous poster hash: 4c8c3...2d5

[Anonym bruker]

Også enig med Berta 78.

 

Anonymous poster hash: 34ba1...362

[Anonym bruker]

Og jeg.

 

Anonymous poster hash: ab027...2ae

Jeg og.

 

Anonymous poster hash: 048c4...c7a

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er stor forskjell på å være ulykkelig og det å være ikke lykkelig.

 

Det ene er til å leve med for barnas skyld, samtidig som man håper på bedre tider. Men jeg tror ikke barna har det best med ulykkelige foreldre som holder sammen.

 

Anonymous poster hash: 717e3...162

[Anonym bruker]

Jeg vet at mange her inne er uenige med meg, men jeg tenker at når man har satt barn til verden, skylder man dem å sette endel egne behov til side for å gjøre det enklere for dem. Hvis det ikke er fysisk eller psykisk mishandling, eller i hvert fall veldig dårlig behandling, inne i bildet, synes jeg man venter til barna flytter hjemmefra og er mindre sårbare. Det at man kjeder seg og ikke er forelsket lenger mener jeg er laaaangt underordnet det at barn og ungdom opplever trygghet og stabilitet i hverdagen sin. Sorry!

Jeg er forsåvidt helt enig,men jeg husker godt jeg var hjemme hos en ny venninne.vi var ca 15 år. Moren og faren satt i hver sin krok i stua og sa ikke et ord. Helt merkelig stemning i huset.3 år etterpå,da venninna var 18 år,DA gikk de fra hverandre.De sa at de ville vente til ho ble gammel nok. Jeg vet ikke om jeg syns det er en god løsning akkurat. Jeg syns man skal prøve og prøve og prøve enda en gang.Hvis ikke det går,da må man bare gi slipp

 

Anonymous poster hash: c51f8...8e1

[Anonym bruker]

Prøv å tenke deg mannen din sammen med en annen kvinne. Er det greit? 

 

Jeg tror mange av oss glemmer hvor glad vi egentlig er i partneren fordi det aldri er noe spenning og vi kjeder oss blå. 

Synes du bør prøve litt ulike ting først. Snakke med ham alvorlig. Snakke med psykolog.

 

Kjenner flere som har gått fra partneren, men endte opp med å angre seg etterpå. Da var det for seint og ny dame hadde flytta inn hos ham.  

Anonymous poster hash: d3545...e50

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det høres ut som om du "kjeder deg".

 

Man er i et forhold fordi man ønsker det og har utbytte av det. Man går ut av et forhold når man merker at man tappes og får det dårlig av å bli.

 

Hvis du kommer til at du er i kategori nr. 2 her, så gå. Og gjør det NÅ. (Eller, 1.januar 2017)

For det er mye verre for ungene å oppleve skilsmisse når de er i starten av tenåra.

 

Anonymous poster hash: 309f7...352

[Pobie]

Å ha lyst til å skilles er god nok grunn til å skilles. Men da må man veie barnas behov og liv etter skilsmissen opp mot sine egne behov. Det er ikke bare skilsmissen de skal gjennom, de skal leve med å ha foreldrene hver for seg, samværsordning osv. Du må i tillegg leve med at du ikke får se barna dine hver dag. Du risikerer også at faren deres finner seg ny kjæreste og da må du tåle at barna dine får en stemor du kanskje ikke liker.

 

Hvis jeg ikke var ulykkelig hadde jeg nok foretrukket å bli værende.

[Anonym bruker]

Hvorfor mistet du følelsene? Hvilke svik? Er han klar over dem? Kan det hjelpe å prate med en 3. Person? Få han til å forstå at han har såret deg? Finne hverandre på nytt? Jeg hadde gitt parterapi en sjanse.... etter så mange år og to barn sammen hadde jeg prøvd ALT! Har du etter dette fortsatt den samme lysten for å flytte ut. Do IT!! Du blir ikke yngre og du fortjener ekte kjærlighet og lykke. Sender deg good vibes 😉😜 lykke til. God jul

 

Anonymous poster hash: 2d999...43d

Jeg tør ikke gå inn på det her av frykt for å bli gjenkjent, men ja han er klar over at det han gjorde bidro til at jeg mistet respekten for han. Men han innser ikke selv hvor dårlig han behandlet meg og barna.

Tusen takk til deg! God jul <3

Parterapi har jeg foreslått mange ganger, men det vil han ikke.

 

 

Anonymous poster hash: edc2f...3c8

[Anonym bruker]

 

Prøv å tenke deg mannen din sammen med en annen kvinne. Er det greit?

 

Jeg tror mange av oss glemmer hvor glad vi egentlig er i partneren fordi det aldri er noe spenning og vi kjeder oss blå.

Synes du bør prøve litt ulike ting først. Snakke med ham alvorlig. Snakke med psykolog.

 

Kjenner flere som har gått fra partneren, men endte opp med å angre seg etterpå. Da var det for seint og ny dame hadde flytta inn hos ham.

 

Anonymous poster hash: d3545...e50

Jeg unner han å finne ei som kan gi han alt ikke jeg kan. Gjør ingenting om ikke jeg liker henne, så lenge hun er snill og grei mot barna.

 

Anonymous poster hash: edc2f...3c8